Matre m.fl. (2021) forteller om økt opplevd støtte (15%) til utførelse av kognitiv miljøterapi (KMT) etter implementering av Helhetlig Støtte System (HSS) blant miljøpersonalet i 12 barnevernsonstitusjoner i Bufetat Region Nord. Videre viser resultatene fra Matre m.fl. (2021)  økt opplevd lederstøtte, økt jobbengasjement, og en relativ kompetanseøkning på 22% i opplæring- og implementeringsperioden fra 2011 til 2014. Resultatene fra undersøkelsen til Matre m.fl. (2021) viste også en statistisk signifikant økning i bruk av KMT ved institusjonene i løpet av implementeringsperioden. Ved bruk av en strukturell modellering, som er en konfirmerende statistisk prosedyre, demonsterte forskerne en statistisk signifikant sammenheng mellom veiledning/tilbakemeldinger i arbeidet og det å sette seg spesifikke mål, hvor det å sette seg spesifikke mål er signifikant positivt assosiert med opplevd mestring, eller prestasjon i arbeidet som utføres (Matre m.fl., 2021).

Ness m.fl. (2015) gjennomførte i 2015 en forskningsbasert evaluering av et prosjekt knyttet til gjenomføring og erfaringer med et introduksjonskurs i kognitiv miljøterapi for utvalgte boenheter i Drammen kommune. Konklusjonen til Ness m.fl. (2015) var at ansatte med KMT-opplæring opplevde å bli bedre til å føre samtaler med beborne, at den miljøterapeutiske praksisen ble mer samkjørt, og at veiledning har stor betydning for læringsprosessen til de ansatte. Etter at de ansatte hadde deltatt på introduksjonskurset i KMT, opplevde beboerne at de ansatte hadde blitt dyktigere til å  samtale med dem ved at terapeutene stilte flere spørsmål.

Borge m.fl. (2013a) undersøkte hvordan pasienter i en «dobbeldiagnoseavdeling» opplevde en miljøterapeutisk tilnærming bygget på fysisk aktivitet og KMT. I undersøkelsen til Borge m.fl. (2013) gav pasientene uttrykk for at KMT fremmet en opplevelse av  mestring og læring. Dessuten forbedret KMT-tilnærmingen samarbeidet mellom  pasienter og ansatte. Psykoedukasjon ble spesifikt fremhevet av pasiententene som  en viktig del av den metodiske KMT-tilnærmingen. Videre ble atferdsintervensjonene med fysisk aktivitet fremhevet som viktig av pasientgruppa. Derimot ble kognitiv terapi oppfattet som noe vel teoretisk av flere av pasientene, og at nytten av den teortiske tilnærningen hadde begrenset verdi for dem. I en videreføringsstudie undersøkte Borge m.fl. (2013b) også hvordan personalet ved avdelingen opplevde kognitiv miljøterapi. Resultatene viste at personalet opplevde at opplæring og praktisering av KMT hjalp dem til en mer helhetlig og enhetlig forståelse av pasientens problemer. Dessuten gav KMT personalet et større repertoar av terapeutiske verktøy til bruk i behandlingen. Personalet trakk også fram at KMT-opplæringen hadde skapt et bedre læringsklima, hvor implementering av KMT fremmet samarbeidet mellom de ansatte og pasientene Borge m.fl. (2013b).

Chang m.fl. (2014) undersøkte i hvilken grad det var mulig å gjennomføre implementering av en recovery-orientert kognitiv terapi i en akuttpsykiatrisk avdeling. Resultatene viste en signifikant effekt på pasientene med hensyn til mindre bruk av tvang og atferdsrestriksjoner, noe som skyldtes at den recovery-orienterte kognitive terapien forbedret det terapeutiske miljøet.

Til tross for at det nå er rapportert flere studier i Norge (Borge m.fl., 2013/2013b; Matre m.fl, 2021 og Ness m.fl., 2015) om hvordan KMT er blitt mottatt og implementert  av både pasienter og personalet, er det ikke rapportert  studier hvor en har undersøkt i hvilken grad kognitive miljøterapeutiske intervensjoner benyttes i det daglige arbeidet med pasienter etter opplæring og implementering av KMT.

I vid forstand handler implementering om å få tiltak til å virke, det vil si å iverksette eller gjennomføre planer og beslutninger i praksis (Egerland, 2018). Dahlum og Aune (2016) har beskrevet erfaringer med  implementering av KMT ved en barnevernsinstitusjon i Midt-Norge. Alle ansatte mottok opplæring i KMT basert på NFKT sitt kursprogram. Dahlum og Aune (2016) viser videre til at vellykket implementering forutsetter opplevelse av mestring, –at trening får stor plass i opplæringen og at treningen oppleves som relevant for den miljøterapeutiske hverdagen. Døhlie m.fl. (2013)  hevder at en forutsetning for god implementering er at det finnes ansatte som driver fagutvikling. Denne gruppen av fagfolk omtales ofte som nøkkelpersoner og regnes som avgjørende for å sikre fremdriften i et hvert implementeringsprosjekt (Dahlum og Aune, 2016). Proctor m.fl (2011) har vist hvordan lederstøtte og lederinvolvering er avgjørende for at en gitt opplæring skal implementeres på en vellykket måte. Det betyr at implementering av en rutine, eller metode, er forankret i ledelsen og at ledelsen er interessert i det faglige grunnlaget. Deretter at ledelsen følger opp og etterspør implementering, og at ledelsen skaper et positivt implementeringsklima (Aarons m.fl., 2011). Azhar m.fl. (2013) har vist hvordan ledelse og ledelsen på generell basis spiller en helt avgjørende og signifikant rolle ved vellykket opplæring og implementering gjennom å definere både visjon og misjon.

 

Et kort historisk tilbakeblikk

På 1950-tallet startet den kognitive atferdsterapeutiske «revolusjonen». Albert Ellis (1958) beskrev en form for terapi han omtalte som «rational emotive behaviour therapy» (REBT). Ellis pekte på at psykiske vansker hos pasienter hadde sammenheng med tankesett. Terapitilnærmingen var å hjelpe pasientene først til å innse sin irrasjonelle måte å tenke på, og i neste omgang utfordre disse tankene. Aron T. Beck videreførte denne terapeutiske tilnærmingen, som han omtalte som «CBT» eller kognitiv atferdsterapi (KAT) på norsk.

Carlo Perris (1988) brakte den «ny behandlingsformen» til Skandinavia og Umeå, hvor kognitiv terapi ble introdusert i sykehusavdelinger. Professor og første leder av NFKT, Tore C. Stiles ved NTNU, kan vel sies å være initiativtakeren til å få etablert kognitiv atferdsterapi i Norge.  I 2008 tok leder i NFKT Torkil Berge initiativ til et møte i Trondheim der målet var å høste erfaringer, bringe miljøer sammen og peke ute en retning for kognitiv miljøterapi her til lands. En kan vel hevde at dette møtet var selve «dåpen» for å få etablert kognitiv miljøterapi i hele Norge. NFKT etablerte en egen utdanning i kognitiv miljøterapi i 2009. Med dette bakteppet har kognitiv miljøterapi etablert seg i Norge, og tilnærmingen benyttes i flere sykehusavdelinger, bokollektiv, skoler og i barnevernsinstitusjoner.

Bufetat region Midt-Norge, i samarbeid med NFKT, startet først opp med opplæring og implementering av KMT ved tre barnevernsinstitusjoner i Midt-Norge. En valgte en helhetlig implementeringsmodell (Solbjør og Kleiven, 2013; Wright, 1993) hvor alle ansatte i institusjonen fikk opplæring i KMT, og hvor KMT var det bærende teoretiske grunnlaget.

 

Hva er kognitiv miljøterapi?

I sin bok «Kognitiv miljøterapi. At skabe et behandlingsmiljø i ligeværdigt samarbejde» definerer Oestrich og Holm (2006) KMT som «en aktiv, strukturert, problemorientert, psykoedukativ og dynamisk form for behandling, hvor den kognitive modell anvendes i behandlingsmiljøet med innlagte pasienter med den hensikt å utvikle alternativer til pasientens dysfunksjonelle reaksjonsmønstre og utvikle nye ferdigheter.»  (i Solbjør og Kleiven, 2013).

Simonsen (2007) beskrev kognitiv miljøterapi ut fra et erfaringsperspektiv, hvor KMT gir «pasientene trening i å se sammenhengen mellom situasjon, tanker og følelser, og ferdigheter i problemløsning. Utgangspunktet er et normalpsykologisk perspektiv på psykiske lidelser og terapeutisk endring». I en kunnskapssammenstilling om kognitiv miljøterapi beskriver Solbjør og Kleiven (2013) KMT som «det å benytte metoder fra kognitiv miljøterapi i psykiatriske sykehusavdelinger”, mens Ness m.fl. (2015) definerte KMT «som det å ha en kognitivterapeutisk ideologi som en hovedtilnærming i arbeider med mennesker med psykiske helseproblemer».

Dramsdal og Jordahl (2016) definerer kognitiv miljøterapi som «anvendelse av den kognitive modellen og prinsipper fra kognitiv atferdsterapi i hele personalgruppa i en dag- eller døgnenhet», mens Dahlum og Aune (2016) definerte KMT som at det «handler om å anvende prinsipper fra en kognitiv behandlingsmodell i samspillet med pasienter eller beboere i forhold til situasjoner som oppstår i miljøet, og det krever miljøterapeutferdigheter».

Johansen, Gjervan og Aune (2019) uttrykker at «KMT innebærer en syntese av generell miljøterapi og kognitive prinsipper, der hverdagsmiljøet i sengeavdelinger utformes slik at den kognitive modellen benyttes i alle aktiviteter og intervensjoner». I boka Håndbok i kognitiv atferdsterapi behandling av barn og unge (2021) beskriver Aune, Singsaas og Dahlum (2021) KMT som «et planlagt, organisert og strukturert endringsfokusert arbeid, hvor sammenhengen mellom tanker, følelser og atferd kontinuerlig blir utfordret. Dagligdagse hendelser er terapeutisk forankret med det formål å styrke sosiale ferdigheter, øke selvaktelsen og evnen til emosjonell, akademisk og sosial regulering, samt øke troen på egen mestring».

Dersom en forsøker å sammenfatte og trekke noen fellesnevnere ut fra de ulike definisjonene som er blitt brukt for å beskrive KMT, så handler KMT om å ta i bruk kognitive atferdsterapeutiske intervensjoner i miljøterapeutiske kontekster, og hvor utvikling av ferdigheter og mestring står sentralt.

Røssberg (2019) viser til at en god relasjon (allianse) mellom innlagte pasienter og personalet, samt bruk av psykoedukasjon, er avgjørende for et positivt behandlingsresultat ved miljøterapeutisk behandling.  Videre peker Røssberg (2019) på at behandlingen må være målorientert, samt at det må være søkelys på ulike behandlingsteknikker for å oppnå en effektiv miljøterapi. I følge Perris m.fl (1993) er det å lage en problemliste en vesentlig del av kognitiv miljøterapi, mens Oestrich (2001) påpeker viktigheten av å samle inn data rundt pasienten slik at en grundig beskrivelse, forståelse og klinisk vurdering av problematferden kan konseptualisters i en kasusformulering.

Wright m.fl. (1993) og Lykke (2001) hevder at følgende aspekter må være til stede for å kunne hevde at en institusjon arbeider etter en KMT-modell (i Solbjør og Kleiven, 2013):

  • Behandlingsmiljøet må være planlagt og designet etter kognitive prinsipper. Det må gjennomføres kognitive intervensjoner i miljøet, og det skal på forhånd være klarlagt hvem som foretar intervensjonen i forhold til den enkelte pasient.
  • Den kognitive behandlingsfilosofi må være akseptert av hele det tverrfaglige teamet.
  • Tverrfaglige team må benyttes i behandlingen.
  • Kognitiv gruppebehandling kan benyttes som supplement til individuell kognitiv terapi. Av og til kan gruppeterapi være den viktigste delen av behandlingen.
  • Pasientene gis hjemmeoppgaver i miljøet.
  • Psykoedukasjonsprogrammer må etableres for å sosialisere pasienten og de pårørende til den kognitive modellen. Det skal fra starten være søkelys på forsterkning og vedlikehold av ønskede reaksjoner.
  • Pårørende skal være involvert i behandlingen der hvor det er mulig.
  • Endring av behandlingstilbudet til delvis hospitalisering, eller ambulant behandling skal begynne tidlig under innleggelsen.
  • Trening og fortsatt utdannelse i kognitiv terapi av hele det tverrfaglige personalet skal være etablert.

 

Metode

Design

Denne studien har benyttet en relativ enkel metodisk tilnærming. Som ledd i kvalitetssikring og kompetanseutvikling i Bufetat region Midt-Norge, ble forfatter kontaktet av regionledelsen med spørsmål om å utlede og dokumentere opplæringen som er gitt innenfor KMT i regionen. Dette for å sikre kontinuitet i kompetansebyggingen. Regionledelsen i Bufetat ønsket en beskrivelse av status av opplæringen, samt vurdere i hvilken grad KMT er blitt tatt i bruk ved institusjonene som hadde mottatt opplæring og veiledning i KMT.

Ledere ved fire barnevernsinstitusjoner som har gjennomførte og iverksatt KMT ble kontaktet med spørsmål om i å bidra i utredningen. Det viste seg at én av institusjonene nylig hadde startet opplæring i KMT. Denne institusjonen ble derfor ikke inkludert i det videre arbeidet.  To institusjonsleder hadde selv deltatt i KMT-opplæringen og veiledningen i regi av NFKT. Disse to lederne var initiativtakere til at KMT burde implementeres ved deres respektive institusjoner. Den tredje lederen hadde fått opplæring i KMT gjennom Bufetat region Nord, og hadde kommet inn som leder ved institusjonen i Trøndelag ved et senere tidspunkt, men under iverksettelsen av KMT.

 

Gjennomføring

Prosjektet ble iverksatt i en periode da landet og Bufetat hadde strenge koronarestriksjoner. Møter ble derfor holdt på Teams. Innledningsvis ble det gitt en orientering fra forfatter til de tre institusjonslederne om mandatet fra regionledelsen, med påfølgende diskusjon om hvordan en best mulig ville kunne svare opp mandatet. Gjennom flere møter på Teams, samt drøftinger med regionledelsen, ble det bestemt at forfatter skulle utarbeide et spørreskjema som omhandlet erfaringer og vurderinger av den opplæringen og veiledningen som blir gitt innen KMT, samt i hvilken grad KMT er blitt tatt i bruk ved institusjonen.  Rapporten ble gjennomgått og drøftet med de tre lederne før den ble oversendt til regionledelsen i Bufetat Midt-Norge.

 

Materiale

Det ble utarbeidet et selvrapportskjema hvor lederne skulle svare opp hvor mange ansatte som hadde gjennomført KMT-/KAT-utdanningen i regi av NFKT eller tilsvarende.  Videre inneholdt spørreskjemaet spørsmål rundt utdanningens relevans, samt hvordan lederne vurderte veiledningen som hadde blitt gitt både under selve utdanningen og under implementeringen av KMT i institusjonen. Lederne ble også bedt om å angi hvor mange av «sakene» de hadde hatt gjennom de tre siste årene, hvor følgende KMT-intervensjoner hadde blitt benyttet: Psykoedukasjon, rollespill, atferdseksperiment, ferdighetstrening, utvikling av problem- og målliste, kasusformulering/sammenfatning, sokratisk dialog, kognitiv restrukturering og alliansebyggende tiltak.

 

Resultat

 

I tabell 1 går det fram at de tre institusjonene varierer med hensyn til hvor mange ansatte de har. Den «største» institusjonen har for eksempel dobbelt så mange ansatte som den «minste» institusjonen. Videre viser oversikten at ca. 80% av alle ansatte som arbeider ved den største institusjonen (1) har gjennomført grunnutdanningen i KMT, mens ca. halvparten av de ansatte i institusjon nummer 3 (20 ansatte) hadde grunnutdanning innen KMT.  Tabell 1 viser også at mellom 20% og 40% av de ansatte har gjennomført trinn 2 eller tilsvarende i NFKT sin opplæring i kognitiv terapi. Alle institusjonene har egne veiledere i KMT. Bare èn av institusjonene hadde ansatte i et utdanningsløp.

 

Hvordan vurderes behovet for fremtidig opplæring i KMT?

Av tabell 2 går det frem at bare én av institusjonene har behov for videre opplæring innen KMT de kommende to årene. Dette er den største institusjonen hvor lederen skisser et behov for videre KMT-opplæring på alle nivå, unntatt på veiledernivå. Dette henger sannsynligvis sammen med at denne institusjonen allerede har fire veiledere tilgjengelig (se tabell 1). De to andre institusjonene indikerer at de ikke vil ha behov for videre utdanning i KMT de kommende to årene. Noe som sannsynligvis henger sammen med at disse institusjonene nå er knyttet til spisskompetansesenteret for omsorgsinstitusjoner i Bufetat region Nord, hvor de får opplæring og veiledning i en «Omsorg og EndringsModell (OEM)».

 

Relevans og kvalitet

Ved bruk av en likert-skala med fem svaralternativer (Ikke relevant – noe relevant – relevant – meget relevant -100% relevant) ble lederne spurt om i hvilken grad de opplevde utdanningen i KMT som relevant for sin virksomhet. To av lederne svarte 100% relevant, mens en av lederne svarte ikke relevant.

Lederne ble også spurt om å vurdere kvalitet og relevans både på veiledningen som ble gitt under selve opplæringen, og på veiledningen som ble gitt i etterkant av opplæringen og som en del av implementeringen av KMT. Samme skala som ovenfor ble benyttet (Ikke relevant – noe relevant – relevant – meget relevant -100% relevant).  To ledere svarte at veiledningen under opplæringen hadde vært 100% relevant, én svarte meget relevant, mens alle tre svarte at veiledningen som hadde blitt gitt i etterkant av opplæringen og som en del av implementeringen hadde vært 100% relevant for virksomheten.

I hvilken grad er det benyttet KMT-intervensjoner

 

Alle institusjonene hevder at psykoedukasjon, utvikling av målliste, kasusformulering og en samarbeidende alliansebygging benyttes i alle «saker». Videre benyttes KMT-intervensjoner som atferdseksperiment og rollespill i noe mindre grad. Ferdighetstrening ser også ut til å bli benyttet i langt de fleste av behandlingsoppleggene.

 Diskusjon

Det er lederne ved tre barnevernsinstitusjoner i Midt-Norge som har deltatt i denne undersøkelsen. De tre institusjonene har gjennomført alle trinn i opplæringen innen KMT (Innføring, Trinn II og Veilederutdanning), mottatt veiledning og iverksatt KMT. Opplæring og implementering startet opp for institusjonene i tidsrommet 2009-2011. To av institusjonene ble i 2018 del av et utviklingsprosjekt i regi av spisskompetansesenteret for omsorgsinstitusjoner for Bufetat. Disse to institusjonene får nå direkte oppfølging fra spisskompetansesenteret og arbeider nå etter en omsorg og endringsmodell (OEM), hvor blant annet DBT benyttes som en betydningsfull metodisk tilnærming.

 

De tre institusjonene som har iverksatt KMT er ulike både med hensyn til antall ansatte og fordeling av hel- og delstillinger. For eksempel har institusjonen med flest ansatte nesten bare 100% stillinger, mens de to andre og mindre institusjonene har henholdsvis 47% og 27% delstillinger. Resultantene viser også at det er institusjonen med flest ansatte, og hvor nær sagt alle er ansatt i 100%-stilling, at flest (78%) har gjennomført grunnopplæringen i KMT. At de to andre institusjonene har et samlet personale hvor relativt færre har grunnutdanning innen KMT, kan skyldes at de har relativt flere deltidsstillinger, eksempelvis ansatte som bare går i nattvakter. Resultatene gir derfor indikasjon på at det er enklere å gi helhetlig opplæring til personalet i institusjoner hvor det er flere heltidsstillinger.

 

Når det gjelder antall ansatte med Trinn II-utdanning har også den «største» flest ansatte (44%) på dette utdanningsnivået. Alle tre institusjonene har i dag en eller flere ansatte med veilederutdanning i KMT. At en institusjon har fire ansatte med veilederutdanning kan beskrives som oppløftende.

 

På bakgrunn av hvordan sentrale aktører (Aune og Dahlum, 2016; Aune m.fl., 2021; Dramsdal og Jordahl, 2017, Johansen m.fl., 2018; Matre m.fl., 2021; Ness m.fl., 2015; Simonsen, 2007; Solbjør og Kleiven, 2013; Oestrich og Holm, 2006) innenfor har definert KMT, og hva for eksempel Wright (1993), Perris (1993), Oestrich (2001) og Rosseberg (2019) har beskrevet som avgjørende elementer i en KMT-tilnærming, viser resultatene at alle de tre institusjonene har innenfor KMT-miljøet benytter KMT-intervensjoner i stort sett alle «saker» de siste tre årene. Videre viser resultatene at opplæringen i KMT opplevdes som meget relevant. Veiledning gitt både under selve opplæringen og som ble gitt direkte til institusjonene i etterkant av selve opplæringen, og som en del av opplæringen, beskrives også av alle som 100% relevant.

 

Én av institusjonslederne hadde krysset av for at utdanningen ikke var relevant. Dette var overraskende. Ved gjennomgang av rapporten med deltakerne i undersøkelsen, og før rapporten ble oversendt til regionledelsen i Bufetat Region-Midt-Norge, kom det fram at respondenten hadde misforstått spørsmålet. Respondenten hadde svart på spørsmålet ut fra tanker om videre utdanning innen KMT var relevant for institusjonen nå i dag. Respondenten forklarte videre at de nå hadde tett oppfølging fra Spisskompetansesenteret for omsorgsinstitusjoner i Bufetat og var i et løp hvor OEM-modellen skal iverksettes. Videre utdanning innen KMT opplevde denne lederen derfor som ikke relevant. Lederen fra den andre institusjonene som hadde innført OEM-modellen uttrykte at en videre KMT-opplæring kan være ønskelig da KMT blir sett på som en avgjørende bestanddel for en vellykket OEM opplæring og implementering. Resultantene viser da også at to av institusjonene ikke direkte har noen planer om en videre KMT-opplæring for sine ansatte.

 

Resultatene støtter opp under tidligere forskning (Borge m.fl., 2013; Borge m.fl., 2013b; Matre m.fl., 2021; Ness m.fl., 2015) som indikerer at opplæring av KMT oppleves som nyttig for virksomheten og at opplæring og iverksettelse av KMT endrer praksisfeltet. Videre utfyller resultatene fra denne undersøkelsen tidligere rapporterte funn på flere måter.

For det første baseres resultantene på informasjon gitt av ledere ved institusjonene som selv har deltatt i opplæringen innen KMT, og som har vært en aktiv pådriver i implementering av KMT ved sin institusjon.  Proctor (2011) har også demonstrert hvor avgjørende lederinvolvering er for at en opplæring skal ble vellykket, mens Azhar m.fl. (2013) har påpekt at ledelsen er helt avgjørende «ved å vise vei» for at en implementering skal bli formålstjenlig. Døhlie m.fl. (2013) har dessuten påpekt at det er helt avgørende at det finnes ansatte som driver fagutvikling.

 

For det andre demonstrer resultatene at definerte og operasjonaliserte KMT- intervensjoner i stor grad blir brukt i det direkte i arbeidet med ungdommene ved institusjonene. Resultatene komplementerer derfor tidligere forskning på området (Borge m.fl., 2013; Borge m.fl., 2013b; Matre m.fl., 2021; Ness m.fl., 2015) ved at de kvantifiserer i hvilken grad ulike KMT-intervensjoner blir brukt. For eksempel er psykoedukasjon, utvikling av målliste og kasusformulering, sokratisk dialog, kognitiv restrukturering, ferdighetstrening, samt atalliansebyggende tiltak benyttes i nær sagt alle «saker» gjennom de tre siste årene. Noe som tyder på en vellykket implementering og iverksettelse av KMT. At rollespill og atferdseksperiment ikke benyttes ofte, men i like stor grad, er uavklart.

 

Resultantene fra denne undersøkelsen har noen forskningsmessige svakheter. For det første er det få deltakere. Videre har studien ikke undersøkt i hvilken grad hele personalgruppa (Dramsdahl og Jordahl, 2016) tar del i selve behandlingen. Den har heller ikke undersøkt om den kognitive behandlingsfilosofien er akseptert av hele det tverrfaglige teamet, samt om pårørende er involvert i behandlingen, noe som ifølge Wright m.fl. (1993) er nødvendig for å kunne hevde at en praktiserer KMT. I alle barnevernsinstitusjoner er det pålagt institusjonen å samarbeide med de som til enhver tid har omsorgsansvaret for ungdommene. I tillegg kan det hevdes at respondentene, i kraft av å være ledere ved institusjonene, deltatt under utdanningen i KMT og fungerte som aktive pådrivere i å iverksette KMT, har en «egeninteresse» av å fremheve kvaliteten på utdanningen og i hvilken grad KMT er blitt tatt i bruk i det daglige arbeidet med ungdommene ved institusjonene de selv leder. På den annen side har både Aune og Dahlum (2016), Azhar m.fl. (2011), Døhlie m.fl. (2013) og Proctor m.fl. (2011), vist hvor viktig det er med aktiv lederinvolvering for at fagutvikling og iverksettelse av en opplæring skal finne sted.

 

Resultantene fra denne studien gir ingen vurdering av kvaliteten på selve intervensjonene, og heller ikke noen indiksjon på om intervensjonene resulterer i symptomlettelse og/eller funksjonsendring hos ungdommene. Slike effekt- og effektivitetsstudier er en mangelvare innenfor miljøterapifeltet generelt, men også innenfor KMT. Det finnes enkelte studier fra utlandet (Ghahramanlou-Hollaway, m.fl. 2018;  LaCroix m.fl. , 2018; Lykke m.fl., 2010; McCann og Browers, 2005; Svensson og Hansson, 1999; Timmerman og Emmelkamp, 2005) som har vist at KMT viser signifikant positive behandlingseffekter. I en kasusstudie (Grande m.fl., 2018) hvor en ungdom ble fulgt opp med fire repeterende målinger, -tre målinger under institusjonsoppholdet, og én måling to år etter at ungdommen flyttet ut av institusjonen, viste KMT seg å ha en betydelig effekt på depresjon, generalisert- og sosial angst. Videre indikerte resultatene at ungdommen ble bedre i stand til å mestre uenigheter i familien, samt at ungdommen viste en generelt bedre psykologisk motstandsdyktighet.

 

Konklusjon

Dette er den første studien som har forsøkt å måle i hvilken grad KMT-intervensjoner blir benyttet i det daglige arbeidet med ungdom som er plassert i barnevernsinstitusjoner. Resultatene viser at et stort spekter av spesifikke KMT-intervensjoner blir benyttet. Samtidig indikerer resultatene at NFKT-sin utdanning innenfor KMT erfares som meget relevant for arbeidet i barnevernet.

Flere voksenpsykiatriske og barnevernsinstitusjoner praktiserer nå KMT, og det er derfor på tid at forskningen rettes mer inn mot å undersøke om KMT har en positiv innvirkning på pasienter, klienter og ungdommers globale fungering. Dette kan en gjøre ved å måle symptom- og funksjonsendring over tid samt et fokus på moderatorer og medierende sårbarhet- og beskyttelsesfaktor. Ved at en nå har operasjonalisert KMT, er det mulig å evaluere både i hvilken grad KMT praktiseres, og kvaliteten på KMT-arbeidet som blir utført ved ulike KMT-institusjoner.

 

Referanser

 

Aarons, G. A., Hurlburt, M., & Horwitz, S. M. (2011). Advancing a Conceptual Model of Evidence-Based Practice Implementation in Public Service Sectors. Administration and Policy in Mental Health and Mental Health Service, 38, s. 4–23 DOI 10.1007/s10488-010-0327-7

Aune, T., Singsaas, M., & Dahlum, E. (2021). Kognitiv Miljøterapi (akseptert manuskript) i boka Kognitiv atferdsterapi med barn og ungdom. (Eds. K. Martinsen og R. Hagen). Gyldendal forlag.

Azhar, A., Ikram, S., Rashid, S., & Saqib, S. (2013). The role of leadership in strategy formulation and implementation. International Journal of Management and Organizational Studies, 1(2).

Borge L., Angel O.H., Rossberg J.I. (2013). Learning through cognitive milieu therapy among inpatients with dual diagnosis: a qualitative study of interdisciplinary collaboration. Issues in mental health nursing, 34:4, s. 229-39.

Borge L., Rossberg J. I., Sverdrup S. (2013b). Cognitive milieu therapy and physical activity: experiences of mastery and learning among patients with dual diagnosis. Journal of psychiatric and mental health nursing, 20:10, s. 932-42.

Chang, N. A., Grant, P. M., Luther, L., & Beck, A. T. (2014). Effects of a Recovery-Oriented Cognitive Therapy Training Program on Inpatient Staff Attitudes and Incidents of Seclusion and Restraint. Community Mental Health Journal, 50, s. 415-421.

Dahlum, E., & Aune, T. (2016). Implementering av kognitiv miljøterapi i en barnevernsinstitusjon. Tidsskrift for Kognitiv Terapi, 17(1), 6–19.

Dramsdahl, M. og Jordahl, H. (2015). Kognitiv miljøterapi. Samarbeid og endring. Bergen. Fagbokforlaget.

Døhlie, E. og Støkken A. M. (2013). Fagutvikling i praksis. I: Døhlie, E. og Støkken, A. M. (red.), Fagutvikling i velferdstjenester. Oslo: Universitetsforlaget.

Egeland, K. M. (2018). The role of practitioners in the implementation of evidence-based practices in mental health services: Attitudes, participation, and experiences. Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo: Universitetet i Oslo. (Doktorgradsavhandling).

Ellis, A. (1958). Rational Psychotherapy. Journal of General Psychology, 59, s. 35-49.

Ghahramanlou-Hollaway. M., LaCroix, J. M., Perera, k. U., Neely, L., Grammar, G., Weaver, J., Novak, L. A., Colborn, V., & YeonLee-Tauler. S. (2018). Inpatient psychiatric care following a suicide-related hospitalization: A pilot trial of Post-Admission Cognitive Therapy in a military medical center. General Hospital Psychiatry, 63, s. 46-53.

 Grande, A. K., Tausvik, J., Leirvik, T., Grande, B., Pedersen, B., og Aune. T. (2018). Spillumheimen ungdomsheim og erfaring med kognitiv miljøterapi /kognitiv atferdsterapi. Kognitiv miljøterapi er en behandlingsform som anvendes i behandlingsmiljøet med den hensikt å utvikle alternativer til ungdommens dysfunksjonelle reaksjonsmønstre og utvikle nye ferdigheter. Enhetslederkonferanse, Bufdir, 24. – 25. oktober, Lillestrøm.

Johansen, A., Gjervan, B., & Aune. T. (2019). Selvevaluering av ferdigheter i kognitiv miljøterapi. -Prkstisk egnethet og psykometrisk evaluering av et nytt instrument. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 56, s. 322-333

LaCroix, J.M., Perera, K.U., Neely, L.L., Grammar, G., Weaver, J., & Ghahramanlou-Holloway M. (2018). Pilot trial of post-admission cognitive therapy: inpatient program for suicide prevention. Psychological Service, 15, s. 279-288. doi:10.1037/ser000022

Lykke (2001). Hvad er kognitiv miljøterapi). I (Oestrich I. Holm, L (reds). Kognitiv miljøterapi: At skabe et behandlingsmiljø i likæverdigt samarbejde. Dansk psykologisk Forlag.

Lykke, J., Oestrich, I., Austin, S., & Hess, M. (2010). The implementation and evaluation of cognitive milieu therapy for dual diagnosis inpatients: A pragmatic clinical trial. Journal of Dual Diagnosis. 6, s. 339-343.

Matre. P.J., Lauritsen, T., Dahl, K., & Nordahl, H.M. (2021). Implementering av Helhetlig Støtte System i barnevernet. Tidsskrift for KOGNITIV TERAPI.

McCann, E., & Browers, L. (2005). Training in cognitive behavioral interventions on acute psychiatric inpatients ward. Journal of Psychiatric and Mental Health Nursing, 12, s. 215-222).

Ness. O., Iversen, Ø., Westerlund, & Bjørgen D. (2015), Introduksjonskurs i Kognitiv miljøterapi 2013-2014 – en forskningsbasert evaluering. SFPR – Senter psykisk helse og rus, fakultet for helsevitenskap, Høgskolen i Buskerud og Vestfold. ISBN: 978-82-8290-013-3

Oestrich, I., & Holm, L. (2006). Kognitiv miljøterapi. At skabe et behandlingsmiljø i ligeverdigt samarbeide. Dansk Psykologisk Forlag A/S. 2.udgave

Oestrich, I. R., Holm L. Austin, S., Beck, S., La Cour, L. L. og Lykke, J. (2008). Kognitiv miljøterapi. At skape et behandlingsmiljø i ligeverdigt samarbejde. Danmark: Psykologisk Forlag A/S

Proctor, E., Silmere, H., Raghavan, R., Hovmand, P., Aarons, G., Bunger, A., Griffey, R., & Hensley, M.  (2011).  Outcomes for Implementation Research: Conceptual Distinctions, Measurement Challenges, and Research Agenda. Administration and Policy in Mental Health and Mental Health Service, 38, s. 65–76. DOI 10.1007/s10488-010-0319-7

Røssberg, J. I. (2019). Kognitiv miljøterapi – hva er kunnskapsstatus? Tidsskrift for Kognitiv terapi.

Simonsen, I. (2008). Kognitiv miljøterapi. I: Berge, T. og Repål, A. (red), Håndbok i kognitiv terapi. (s. 693-708) Oslo: Gyldendal Akademisk

Solbjør, M., & Kleiven, H.H. (2013). Kognitiv miljøterapi – forskningsbasert kunnskapssammenstilling. Rapport. Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (NAPHA), Trøndelag Forskning og Utvikling. Hentet fra http://napha.no/content/14663/Kognitiv-miljoterapi – en kunnskapsoppsummering.

Svensson, B., Hansson, H. (2009). Rehabilitation of schizophrenic and other long term mentally ill patients. Results from a prospective study of a comprehensive inpatient treatment program based og cognitive therapy. European Psychiatry, 14, s. 325-332.

Timmerman, I., & Emmelkamp, I. (2005). The effects of cognitive-behavioral treatment for forensic inpatients. International Journal of Offender Therapy and Comparative Criminology, 49, s. 590-606.

 

Jeg ønsker å takke lederne ved tre barnevernsinstitusjoner i Bufetat Region Midt-Norge som har bidratt i denne studien.