Rommet med det rare i

I Paris har mange leiligheter tilhørt familien i generasjoner. Uten samme trang til oppussing og modernisering som i Norge kan de utvikle seg til egne universer, tidskapsler som for det meste kun er tilgjengelig for familie og venner. kveld for noen år siden ringte det plutselig på døren, og en pen dame forklarte på fransk-engelsk at det nok ville være best for meg å komme opp til dem fordi støyen de neste par timer ville bli uutholdelig. Litt uforstående tok jeg slippers på og ble med opp en etasje hvor en enorm leilighet fylt med mennesker og gjenstander fra alle verdens hjørner åpenbarte seg: utstoppede dyr, trefigurer, polstrede møbler og tunge fløyelsgardiner fylte stuene fra gulv til tak. Damen forklarte at hennes mor, en anerkjent psykoanalytiker, og hennes nå avdøde far som hadde vært tilknyttet ambassader i flere land, hadde bodd i leiligheten i alle år og samlet gjenstander fra deres mange reiser omkring i verden. Moren var nå gammel og ikke helt til stede lenger, men datteren arrangerte fortsatt kulturelle treff sammen med henne og i dag sto indisk dans på programmet. Mer rakk hun ikke å si før lyset ble slukket og en enslig danser stående i en oransje spotlight formidlet det jeg tror var en historie om ulykkelig kjærlighet til tonene fra sart fløytemusikk. Forrest blant de tilstedeværende satt den eldre kvinnen på en trone av en stol, omkranset av 10-12 oldebarn sittende på gulvet. Vår nabo døde for over to år siden, men jeg holdt i lang tid kontakt med flere av familiemedlemmene, senest ved forespørsel om reisetips til Skandinavia.

 

Oss naboer imellom

Vi er ofte avhengig av å trekke konklusjoner på tynt grunnlag. Vi prøver etter beste evne å danne oss bilder av andre mennesker og deres intensjoner. Dempede lyder, høylytt krangel, barnegråt, en dør som smekkes hardt igjen; alt blir til små historier. Ut fra noen enkle puslespillbiter danner vi oss et bilde av de andres liv og personligheter.

Foto Ine Jareid

I vår bygård vender badene ut mot et atrium, en bred sjakt som forsterker alle lyder og kaster dem frem og tilbake. Hver morgen er det noen som har radioen på den samme kanalen – en flat stemme som annonserer nyheter. Èn synger alltid i dusjen, mens en annen har en omfattende harkerutine. En tenåring har sine følelsesutbrudd bak den låste baderomsdøren. Hun har gjemt seg for foreldrene, men åpnet seg for alle oss andre som hører de trassige ropene hennes opp gjennom sjakten. Alle lydene blir til en byens symfoni, bakgrunnsmusikk til livet alene blant andre.

I boken Det Nye Hav gjengir Martin Bastkjær hvordan livet i leiligheter oppstod og hvordan privatlivet ble gjenstand for forhandling. I New York delte flere familier små eneboliger og måtte konstant forholde seg til hverandres tilstedeværelse. Det var intenst. Pariserne hadde imidlertid mer erfaring med boformen og hadde innrettet seg deretter. Gjennom en rekke artikkelserier ble det formidlet hvordan man kunne håndtere naboskapet, blant annet at man faktisk kunne omgås de andre beboerne i trapper og ganger på samme måte som på gaten. Leiligheter ble etter dette sett på med mindre skepsis, etterhvert ble til og med gleden over å være del av et fellesskap dominerende i debatten. Sosiologen Dwight F. Stevens skilte mellom det han kalte sett og faktisk privatliv. Det faktiske privatlivet utspiller seg kun i reell isolasjon, mens det sette privatliv foregår der vi vet andre følger med, men hvor det er akseptabelt å agere som om de ikke gjorde det. I byen tillater oss å utfolde oss innenfor leilighetens fire vegger uten å frykte naboenes blikk når vi møtes, selv om vi vet at de har kunnet lytte til nærmest alt vi har foretatt oss

 

Et nytt bekjentskap

 

Foto Arne Repål

Livet i storbyen er beskrevet utallige ganger, også det finurlige i å være plassert over, under og ved siden av hverandre uten særlig kjennskap til naboene. De siste kveldene nå i pandemiens sluttfase har jeg etter portforbudet klokken 21 begynt å lese Georges Perecs “Livet bruksanvisning”. Den episke fortellingen på 99 kapitler om hvert av de 99 rommene i en leiegård i Paris regnes som en banebrytende måte å blande stilarter på. Ved hjelp av detaljerte beskrivelser, fiktive så vel som faktiske data, gåter og ordspill formidles den engasjerende historien om bygningen og beboernes skjebner. De første hundre sidene går imidlertid trått, og lesingen blir ironisk nok avbrutt av støy og røyklukt ute fra trappeoppgangen. I en nysgjerrighet som bare 15 måneder med portforbud kan frembringe kikker jeg ut av dørsprekken – det er våre nye naboer lenger nede i oppgangen som har innflytterfest. Trappen er fylt med feststemte mennesker i spjåkete klær. Luften er fylt av sigarettrøyk og det hele blir akkompagnert av dundrende musikk. «Å nei!» Jeg prøver å ikke irritere meg utover natten og sovner til slutt på tross av bassen og ropene. Neste dag banker våre nye naboer på døren. De står utenfor med munnbind og pene klær og ber pent om unnskyldning for gårsdagens eskapader. Ja, ja. De tar hele runden fra bunn til topp av bygningen, innrømmer at festen gikk over streken.

 

Et par dager senere er oppgangen igjen fylt med folk, og når jeg skal til å smekke porten mot gaten prøver noen å komme seg inn. De spør om det er her det er en pop-up store? “Næh, det vet jeg ikke?” Jeg mistenker at våre nye naboer åpenbart ikke bare driver klubb, men også klesbutikk fra leiligheten. En ettermiddag samme uke møter jeg igjen det nyinnflyttede paret i trappen, de bærer møbler opp fra en flyttebil. Vi faller i snakk, det viser seg at begge er toppdesignere hos to store motehus, og de spør om jeg ville vil komme innom på kaffe en dag?

I en nysgjerrighet som bare 15 måneder med portforbud kan frembringe kikker jeg ut av dørsprekken…

Torsdag uken etter sitter vi i vinduskarmen ut mot den franske altanen deres og drikker italiensk kaffe  mens vi  snakker om kompliserte sofakjøp. Leiligheten er så smakfullt innredet som bare to designere kan gjøre det, og de deler ivrig tips om interiør og stil. De forteller også om innflytningsfesten som viste seg å bli den verste natten i deres liv! Ved en misforståelse hadde noen av vennene deres sluppet fremmede inn fra gaten, kontanter og ting var blitt stjålet og det hele hadde eskalert ved at noen av naboene hadde ringt politiet, som de ubudne gjestene deretter hadde kommet i klammeri med. Jeg spør om pop-up butikken, og de forteller leende at det slett ikke er en butikk, det er en haug gammelt designtøy de selger til venner og bekjente som er interessert i sånt. Om jeg vil prøve? Litt etter står jeg barbent på den lakkerte sildebensparketten i kreasjoner av gull, silke og brokade, stylet og kledd på av profesjonelle hender. Jeg spankulerer frem og tilbake i rommet som på en catwalk, og kan se inn til vår egen leilighet oppe på fasaden tvers over gården. Jeg lurer på om de har sittet her og lurt på hvem vi er, hvilket liv vi lever der oppe, kanskje har de tatt feil av oss på samme måte som jeg tok feil av dem?

 

Den gale kunstneren med de narkomane naboene

Et år med portforbud og det meste av tiden tilbrakt i leilighetene våre har ikke bare gitt en oppblomstring av puslespillegging, surdeigsbaking og strikking – for mange ble også utgangsforbudet og immobiliteten en øyeåpner for de menneskene vi allerede har hatt rundt oss – om enn usynlige inntil nå.

I flere land har det vært tradisjon å stille seg på balkonger og i vinduer for å  applaudere for helsearbeidere hver kveld, etterfulgt av fellessang og samtaler tvers over øde gater og portrom. I et nabolag inviterte noen venner av meg naboene deres til en post-pandemi soirée da første nedstengning var over. De hadde vært naboer i årevis og på sett og vis fulgt med i hverandres liv gjennom vinduene, men nå hadde de sunget sammen og snakket med hverandre fra balkongene i tre måneder, og det feiret de ved å invitere til fest. De endte med å opprette en gruppe på nett for hele kvartalet med jevnlige sammenkomster, bytting av tjenester og verktøy. Når noen skal rusle en tur eller holde picnic inviterer de naboene med – ikke som et anmassende krav om dugnad for borettslaget, men som resultat av et genuint vennskap oppstått som et resultat av pandemiens begrensninger.

 

Foto Ine Jareid

I samme bygning bor imidlertid også en sagnomsust karakter, en i visse kretser svært kjent kunstner som produserte surrealistiske og vanvittig brutale verker på 70-tallet. Naboene skulle angivelig ha hørt merkelige lyder nattestid, noen som travet hvileløst med harde sko over tregulv, skrik og jamring, kjendiser som kom og gikk, og store grupper mennesker som forsvant inn i leiligheten etterfulgt av øredøvende stillhet resten av kvelden. Naboenes fantasier omfattet både mystiske ritualer og menneskeoffring, ikke helt ubegrunnet tatt kunstnerens blodige verker i betraktning. En gang ble min venninne møtt av politiet i inngangshallen, noen hadde observert en naken mann innsmurt i gullmaling løpende utenfor døren. Det var visst en filminnspilling eller noe i den retning, men episoden føyer seg bare inn i rekken av bisarre begivenheter som angivelig foregikk i eksentrikerens leilighet. Han skulle dessuten ha storhetsvanvidd og en uanstendig ung kone.

Det gikk så langt at en av kunstnerens naboer skrev et brev hvor hun desperat ba om at de nattlige aktivitetene måtte dempes, det var blitt uutholdelig og gikk på helsen løs. Brevet ble aldri besvart. Kunstneren på sin side hadde på samme tidspunkt beklaget seg i et intervju med et anerkjent tidsskrift over sine fryktelige naboer som angivelig tok stoffer og det som verre var. Han hadde forgjeves forsøkt å få dem kastet ut av bygningen på grunn av den uakseptable oppførselen.

Hadde han takket ja til en av invitasjonene de sendte ham, ville han ha visst at det sterkeste som blir inntatt hos naboene er urtete og bananbrød mens de planlegger teaterfestivaler, hekler, skriver PhD’er og holder foredrag om ikke-voldelig kommunikasjon. Naboskapet preget av gjetning og rykter hadde surnet, men så  – under pandemien endret stemningen seg da portforbudet forhindret dem i å forlate bygningen og trappene ble tatt i bruk som mosjonsareal. Etter å ha sett hverandre tilstrekkelige mange ganger var det som om fordommene ble erstattet med vennlig samtaleutveksling, den unge konen var visst veldig snill og dessuten egentlig ikke så ung, eksentrikeren var bare en hyggelig gammel mann, og hippiene får nå ha sine sangaftener i fred uten å bli truet med utkasting.

 

Den som våger…

Moralen i dette flaneriet – hvis det behøves noen –  må bli at naboskapets uskrevne kontrakt om å la det sette og hørte privatliv forbli privat har sine fordeler, da en konstant bevissthet om å bli iakttatt ville gjort det uutholdelig å bo i en leilighet. Fordommene vi danner oss om hverandre kan imidlertid bli like belastende, og kan bare utfordres ved å bryte kontrakten: ta kontakt, snakke sammen, invitere hverandre inn i leilighetenes lukkede univers.

Nysgjerrighet er skapende, både som terapeutisk og menneskelig egenskap.

Under pandemien ble vi av myndighetene innstendig oppfordret til å bryte naboskapets barrierer hvis vi mistenkte vold i hjemmet hos naboene.  Kanskje kunne en høyere grad av innblanding i hverandres liv virke forebyggende på volden i utgangspunktet. Kanskje kunne det også forebygge ensomhet og isolasjon, irritasjon og konflikter – stort sett alle de belastende elementene bylivet fører med seg. Nysgjerrighet er skapende, både som terapeutisk og menneskelig egenskap. Mange deprimerte pasienter vi møter har mistet nysgjerrigheten, de engstelige er overveldet av tanken om å følge den. Men hva finner vi hvis vi våger å banke på noen dører, stikke hodet inn, utfordre det forutinntatte?