Beringers skjebne
Jonathan Bartholomew Adam Beringer (ca. 1667–1738) huskes i dag fordi han i sin tid ble lurt trill rundt av kolleger ved Universitetet i Würzburg. Beringer var en fremtredende naturhistoriker og fysiker som deltok aktivt i debatten som den gang raste rundt opprinnelsen til fossiler. Enkelte av hans kolleger oppfattet ham som nokså arrogant og sta, og bestemte seg for å drive gjøn med ham ved å legge ut falske fossiler. De fikk en 17 år gammel student til å hjelpe seg med å skjære dem ut og polere dem. De ble så behendig plassert på steder hvor Beringer pleide å bruke sin fritid til å lete, og hvor sjansen var stor for at han ville finne dem. Det gjorde han da også. Han fant en hel rekke av dem, og til kollegenes store fornøyelse trodde han de var ekte.
Men det stanset ikke der. Beringer lot seg ikke bare lure; han anså funnene som så eksepsjonelle at han bestemte seg for å gi ut en bok om dem. Da fikk kollegene kalde føtter og lot det slippe ut informasjon om at fossilene var falske. Men nå var Beringer ikke til å stanse. Han skulle ikke la seg lure av misunnelige kolleger! Boken ble utgitt i 1726 under tittelen Lithographiae Wirceburgensis. Da han til slutt fant et fossil med sitt eget navn inngravert, skjønte han at han var blitt lurt, og det hele endte i en rettssak mellom ham og kollegene. Ifølge historien skal Beringer fortvilet ha prøvd å kjøpe opp hele restopplaget av boken som nå satte ham i et svært dårlig lys, noe han ikke lyktes med. Det er senere gitt ut flere bøker om hendelsen, blant annet The Lying stones of Dr. Johann Bartolomew Adam Beringer av Melvin E. Jahn
og Daniel J. Woolf, utgitt på Universtity of California Press i 1963.
Noe å lære?
Hva kan vi lære av denne historien? På Beringers tid hadde man langt min- dre kunnskap om fossiler enn i dag og langt mindre mulighet for å avsløre forfalskninger. Det burde kanskje minne oss om vår beskjedne psykologiske kunnskap. Det er publisert mye spekulativ psykologisk litteratur i vitenskapens navn opp gjennom årene. Det er ikke bare Beringer som har skrevet bøker eller artikler som i ettertid ikke tålte dagens lys. Det er imidlertid verdt å merke seg at Beringers bok var skrevet i god tro, det var ikke et bevisst forsøk på forfalskning. Det vi kan lære av historien, er hvor galt det kan gå når vi blir for ukritiske i forhold til våre funn. Beringer fikk, på grunn av sine bastante argumenter i datidens noe opphetede diskusjon omkring fossile funn, mange fiender. Det kan ha bidratt til at han ikke så på sine funn med et kritisk blikk og heller ikke lyttet til advarslene som kom om at de ikke var ekte. En rekke antakelser og feiltolkninger førte til at han var overbevist om at han gjorde det eneste riktige da han ga ut boken. Kringsatt av fiender blir man forståelig nok lett paranoid, men det hender motparten har argumenter det er verdt å lytte til.
Det vi kan lære av historien, er hvor galt det kan gå når vi blir for ukritiske i forhold til våre funn.
Stor utbredelse
Kognitiv terapi har i dag en enorm utbredelse i hele den vestlige verden. Den er tuftet på forskning som gir støtte til at metoden har rimelig god effekt. Dokumentasjonen er imidlertid varierende i forhold til ulike lidelser, og ikke alltid like entydig. Det kan det være lett å glemme i begeistringens rus. Nyttig da å minne om at enhver forståelsesmodell er preget av sin tid. Hvordan man vil se på dagens form for kognitiv terapi om 100 år, vet vi ikke. Det er imidlertid grunn til forsiktighet med hensyn til troen på at vi i de siste 20 årene skulle ha revolusjonert menneskers evne til å kurere psykiske problemer. Grunnelementene i modellen er tross alt flere tusen år gamle, og vi vet fortsatt lite om sentrale spørsmål som hva bevissthet er, og om vi har fri vilje.
Grunn til ydmykhet
Mitt ærend denne gangen er å pirke litt borti vårt eget selvbilde og minne oss om vår uvitenhet og våre begrensninger. Vi bør ta lærdom av Beringer. Han drev ikke med bevisst forskningsjuks, men ble blindet av sine funn og frykten for at andre skulle stikke av med æren. Han glemte at selv ens fiender av og til kan snakke sant (enten–eller-tenkning), ble preget av overdre- ven mistenksomhet (de prøver bare å ødelegge for meg) og egne ambisjoner (jeg har gjort sensasjonelle funn og kan bli berømt). I dette nummeret av tidsskriftet er det to artikler som hver på sitt vis indirekte berører det jeg har vært inne på her. Den ene slår et slag for den grunnleggende ABC-modellen til Albert Ellis, den andre stiller spørsmål ved om kognitiv terapi som meto- de i større grad må tilpasses aldersstadiet hos eldre ungdom. Begge artikkelforfatterne er åpne på at kognitiv terapi ikke alltid er like enkelt. All ære for det! På de fleste områder er det fortsatt langt igjen før vi vet nok om hva som virker for hvem når og under hvilke betingelser. Spørsmålet er om vi noen gang når dit. Men noe vet vi, og ikke minst fokuset på brukermedvirkning og terapi som et samarbeidsprosjekt som er innebygget i den kognitive modellen burde hindre oss i å lide samme skjebne som Beringer.
