Jeg befinner meg best med et standpunkt et sted midt imellom. Det er da også slik jeg oppfatter grunntanken bak den kognitiv-terapeutiske modellen. Endringsfokusert terapi er et samarbeidsprosjekt der begge parter må bidra. Den gode terapi innebærer en felles forståelse av hva som er problemet og hvilke midler som skal til for å løse det. Dersom terapi ikke fører frem, trenger det verken skyldes terapeuten, pasienten eller metoden. Noen ganger kan det skyldes en fjerde faktor. Som kognitiv terapeut ønsker jeg å ta mine pasienter på alvor. Det innebærer også å tillegge dem ansvar for deres egne handlinger og holdninger på en ikke-moraliserende måte.

NOE OM Å VILLE OG Å KUNNE

Noen ganger kan vi bli utfordret. Pasienter forventer at vi som terapeut alene skal fjerne byrden. Det er alle rundt dem som er årsaken til problemene. De bidrar ikke selv. Vil de ikke, eller kan de ikke? Se det er et vesentlig spørsmål. Det å ikke ville innebærer et valg, og da nærmer vi oss temaet moral. Det å faktisk ikke kunne er imidlertid ikke noe vi nødvendigvis kan lastes for. Problemet er at vilje og evne så ofte er vevd inn i hverandre og knyttet sammen med grunnleggende holdninger til eget selv og omgivelsene. Det er ikke snakk om enten – eller. Den som tror han ikke kan, er ofte like handlingslammet som den som rent faktisk ikke kan. Som terapeut kan jeg da føle meg forpliktet til å jobbe med å utfordre pasienters virkelighetsforståelse og manglende mestringstro. Det hender pasienter kan oppleve dét som en fornærmelse. Å utfordre andres grunnoppfatninger uten å svekke den terapeutiske alliansen er en hårfin balansegang, hvor resepten ikke nød- vendigvis er å finne i terapimanualer eller prosedyrebøker.

Troen på den lovbefestede lykke, uavhengig av egen innsats, synes å ha slått igjennom hos mange.

KOGNITIVT TANKEGODS

Søren Kierkegaard var opptatt av at vårt liv og vår fortvilelse avhenger av måten vi forholder oss til oss selv på. Han mente det er den enkeltes personlige feilaktige måte å forholde seg på som skaper fortvilelsen. Han var også opptatt av den utfordring som ligger i å skulle være nærværende i det nærvær- ende. De fleste av oss, mente Kierkegaard, er nærværende i det fraværende. Det er en vakker måte for å beskrive det som skjer når vi henfaller til bekymring og grubling. Jeg antar både Adrian Wells og Mihaly Csikszentmihalyi har lest sin Kierkegaard. Poenget her er imidlertid Kierkegaard sin understrekning av det personlige ansvar.

Når må vi kunne si til pasienten: «Beklager, men med det utgangspunktet kan jeg ikke hjelpe deg»

I boken Mesterlære. En livsfortælling er den danske musikeren og foredragsholderen Peter Bastian inne på det samme når han skriver: «Et voksent menneske er et menneske som er i stand til å bære vekten av sitt eget følelsesliv uten å skjelve på hånden og uten å plage andre med det!» Han er opptatt av at verden fyller oss med følelser, men at det er vi selv som bestemmer hvordan vi vil uttrykke dem i ord og handling. Han sier selv at noen sikkert vil finne en slik holdning provoserende, men den skiller seg vel ikke så mye fra Kierkegaards. Selv søker Bastian støtte hos den jødiske psykiateren Victor Frankl, som overlevde fire konsentrasjonsleire. Frankl var opptatt av at vi ikke er ofre, og at vi alltid er i stand til å ta ansvar for egne handlinger.

EN VANSKELIG DIALOG

Jeg tror kognitiv terapi har noe å bidra med i en dialog omkring ansvar for eget liv. Jeg tror også vi har mye å vinne på mer åpenhet rundt et vanskelig tema. Hva virker hemmende for å få til endring, hvor ligger terapiens og terapeutens begrensninger? Når må vi kunne si til pasienten: «Beklager, men med det utgangspunktet kan jeg ikke hjelpe deg», uten at det blir oppfattet som brudd på en rettighet eller moralsk forkastelig?

«Et voksent menneske er et menneske som er i stand til å bære vekten av sitt eget følelsesliv uten å skjelve på hånden og uten å plage andre med det!»

I et humant samfunn bør alle tilbys omsorg, men man kan ikke under alle omstendigheter kreve endringsfokusert terapi. I debatten omkring hvilket samfunn som er helsebringende, tror jeg holdninger som, innenfor visse grenser, setter fokus på det ansvar vi alle har for vårt eget liv, kan være av det positive.