Huset

Det knøttlille huset vi har fått nøklene til ligger nesten skjult i et skogholt ved enden av en grusvei, fire avkjørsler fra hovedveien. Det ligner ikke en hytte i tradisjonell forstand, men bærer preg av praktisk innretning, tenk speiderhytte iblandet diverse avlagte møbler og gjenstander. En kombinasjon som gjenspeiler nordjydenes sans for pragmatikk og markante avsmak for jåleri. Vedovnen er effektiv, men på tross av iherdig innsats kan den ikke helt kompensere for det faktum at huset er isolert med tanke på sommermåneder, varmtvannstanken må betegnes som ytterst sparsom. Det er god tid til lange turer over heden.

Her ute er det ikke en engang en vindmølle i sikte, ingenting som vitner om hvilket århundre vi lever i.

Terrenget her ute bærer preg av flere måneder hvert år med pålandsvind fra det ville Vesterhavet. Ikke så mye som en liten kolle gir ly fra blesten. De sta vekstene på heden er derfor krokete og vindskeive: trær vokser enkelte steder nærmest horisontalt langs bakken, sammenfiltrede tornekratt bukter seg i landskapet som skygger der solen og saltet ikke kommer til. Selv i dette flate og ellers oversiktlige landet er det lommer av natur som er så annerledes og så mettende for sansene at det er som å entre et annet univers – milevis fra iskiosker, campingplasser, parsellhuskvarter, industrihavner og småbyer med myldrende gågater – alt det vi ellers assosierer med sommerferie i Jylland. Her ute er det ikke en engang en vindmølle i sikte, ingenting som vitner om hvilket århundre vi lever i.

 

 

Foto Ine Jareid

All forskning tyder på at å komme seg ut i naturen hjelper mot det meste, inkludert pandemistress. Men det er likevel interessante er å merke hvordan dette noe ufrivillige oppholdet har igangsatt en form for nullstilling, at landskapet her ikke bare påvirker hva man foretar seg, mulighetene for utfoldelse og inntrykk, men at fargene, formene, luktene og bevegelsene her ute nærmest flyter inn i sinnet: Stillheten over morgenkaffen synes hverken trykkende eller trøtt, måten blikket hviler rolig på et punkt langt utenfor vinduet i en tilstand som kan ligne kjedsomhet men som er alt annet, hvordan de rytmiske vindstøtene blander seg med tankene og gjør dem mindre flyktige og på sett og vis enklere, jevnere. De voldsomme stormene som herjer om natten og truer med å rive taket av den lave bygningen skaper en innvendig ro, det er som om uværet overtar rastløsheten, gjør den konkret, henter den ut.

Det er også påfallende å observere hvordan behov skapt av en moderne verden opphører å trekke i en. Først ble handleturene inn til nærmeste tettsted sjeldnere og sjeldnere; hvor mange dager kan man gå uten melk, hva kan man egentlig lage av grønnsaksrestene, var det ikke en rødløk et sted?  Dernest, når man ikke skal noe sted er det utrolig hva innholdet av kofferten fra juleferien duger til. Bukse, genser, sokker, hårbørste, syv bøker, joggesko, tursko og vintersko. Så var fenomenet valgets paradoks i hvert fall eliminert for en stund. Jeg kikker ut av vinduet, heden ligger igjen stille i mørket, fullmånen henger som en blekt lysende fremmed planet over det fargeløse landskapet.

 

Myrmenneskene

Den lille hytten er den siste lovlige bebyggelsen i nasjonalparken.  Terrenget ligger urørt herfra og til kysten. En kronglete sti viser veien,  først innover de store myrene som, formentlig fordi de er fredet, har ligget udrenerte og urørte gjennom århundrer. Stien bukter seg fra tue til tue. Trår man utenfor vil man fort erfare at selv om bakken likner solid grunn av mose og lyng gir den umiddelbart etter, og støvelen slukes lynraskt av en glupsk grøt av surklende myrvann. Om morgenen ligger det et slør av dis over de små kjernene, og den lave solen kaster okergule stråler gjennom rimdekte kvister og blader, rim som langsomt fordamper i formiddagstimene. Fargene likner et glass man har vasket malerpensler i, hvor bunnfallet langsomt legger seg i en fargeskala fra sort via grå, gjennom brun til grønn som avsluttes i orange og til slutt utvannes i en ugjennomsiktig tåke .

Foto: Ine Jareid

 

Fordi det sjelden snør her ute blir landskapet innkapslet i en usynlig kulde som stivner det, mer enn det dekker det. Men et nakent terreng er også mer påvirkelig for døgnets temperaturforandringer, så fargene, luktene og lydene endres for hver grad som stiger eller faller. Den vanskelig definerbare, men distinkte lukten av myr, dannet av stillestående vann som gir grobunn for opphopning av alle slags gasser og ufullstendig kompostering. En gang imellom har det dukket opp eldgamle kropper i disse naturens tidskapsler, flere tusen år gamle lik, konservert og mumifisert på grunn av fraværet av oksygen og bakterier. De fremstår med hår, negler og ansiktsuttrykk intakt, huden omdannet til lær, og ligner sovende statuer av sort marmor.

 

Underverdenen

Man skulle tro dette var mennesker som ved et uhell har mistet dyretråkket de fulgte av syne og forvillet seg ut på myra og blitt dratt ned i det grumsete dypet. Historien er imidlertid enda mer uhyggelig og besnærende: Myrmenneskene døde ikke en naturlig død. Dette tåkelagte og lydløse landskapet ble nemlig i førkristen tid sett på som en portal mellom denne verden og en rekke andre verdener. Ville man kommunisere med vesener som holdt til på den andre siden, måtte det imidlertid energi til. Mye energi. Ved å ofre dyr og mennesker utløste man en spirituell kraft i det ånd og åndedrett ble transformert til et livløst kadaver.  Ved å ofre livet lå det en mulighet til å oppnå forbindelse fra denne verdenens kroppslige og dødelige form, til den andre sidens åndelige tilværelse. Etter å ha blitt henrettet ble likene bundet fast til grener og andre tunge gjenstander og senket ned i torvkamre fylt med kaldt myrvann, slik at de skulle forbli nede i sine mørke graver og ikke flyte opp til overflaten og forråtne. De ble altså bevart med intensjon, gjennom ritualer og nøye uttenkte konserveringsstrategier.

Hvilke verdener menneskene som levde her forsøkte å komme i kontakt med får vi aldri vite, men det sies at myra var et opplagt sted å få kontakt med underverdenen: ikke land, ikke vann, ikke helt denne verden, ikke helt den andre. Når man går alene her i skumringen er det ikke vanskelig å forestille seg hvorfor – skyggene våkner til live og det kullsvarte vannspeilet i de bunnløse kjernene er så gåtefulle som tuneller til en annen dimensjon kan forestilles å være. Hvilke bønner, sanger eller danser kan de ha utført? De få sporene som finnes tyder på komplekse ritualer før ofring av mennesker, men hva som forårsaket nødvendigheten av å drepe enkeltindivider for fellesskapets er hemmeligheter som myra ikke forteller oss. Lenge trodde man at offeret var en gave for å sikre seg gudenes gunst og en god høst, men mye tyder på at det sto enda mye mer på still. Det var snakk om å gjenta urtidens handlinger, skapelsen av universet, selve bevegelsene som sikrer fornyelsen av kosmos, og sikrer at det hele ikke går i stå. Det er like vakkert, logisk og på sitt vis nødvendig, som det er mystisk, voldsomt og uhyggelig.

 

Offeret

Jeg har lenge tenkt på at det snakkes svært mye om å føle seg ofret, men mye mindre om å gjøre et offer. Ser vi på ordets opprinnelse, som kommer av å gjøre hellig, forstås denne prosessen gjerne gjennom å oppgi, gi fra seg noe –  ofte gjennom å frata noe sin opprinnelige funksjon eller form, å ødelegge eller drepe noe og dermed overføre denne vitaliteten til noe annet – i en annen verden. Det er ikke sikkert menneskene i myra gjorde motstand eller at de som stod for ofringen var drevet av bestialitet og villskap. Mange mener til og med at de fredelige ansiktsuttrykkene, rene og hele negler og ellers urørte kropper verken vitner om kamp eller mishandling før dødsøyeblikket, men at det tvert imot kan ha vært en frivillig og ærefull handling å la seg ofre.

Det å trå frivillig inn i dødsriket for en høyere sak forbinder vi i dag med kulturer vi helst ikke vil sammenlikne oss med. Men for å bevare det vi har i vår lille verdslig tilværelse må vi kanskje forbinde oss til noe større, kanskje enda guddommelig og overrekke noe, la noe tape sin funksjon for at verden skal gå videre. Kan dette hjelpe oss til å takle smerten det ligger i å måtte gi avkall på et gode?

Er pandemier straff fra gudene, en forstyrrelse av verdens orden, eller en konsekvens fra naturen om du vil, for vår feilaktige tro på at vi kan ta oss til rette i den uten konsekvenser? Burde vi da gi vårt offer med glede, om det så er frihet, fellesskap eller konsum? Kanskje ville denne forståelse gjøre det lettere for oss å stå i krisen. Da ville det ikke ligge utenfor vår kontroll, ikke være noe vi ble frastjålet, men tvert om være noe vi gav fra oss for å opprettholde verdens orden.

 

Forfallet

Fra myra går veien går gjennom et villrosekratt som nesten ikke lar seg forsere, tettere og høyere jo lenger man går langs stien. Etter at dette området ble fredet gjenoppstod det raskt et yrende dyreliv. Hver ettermiddag når jeg går her er det plutselige bevegelser i terrenget: en enorm flokk svaner letter fra en liten innsjø, en hare krysser stien, et krondyr blir stående noen sekunder å stirre nysgjerrig før det bykser inn mellom buskene. En koloni med 400 traner bor her ute et sted, men de må vi ikke forstyrre. Etter en halvtimes kamp for å komme helskinnet gjennom tornene åpner krattet seg i en portal ut mot gresskledde sanddyner som brått styrter ned mot stranden. Gresset består  for det meste av hjælme og marehalm med blekgrå nyanser over i det grønne. Vekstene har stive høye strå med lange røtter som binder sanden og forhindrer sandflukten som, grunnet massiv trehogst gjennom århundrer har medført erosjon, har begravet landsbyer og kirker og gjort jorden umulig å dyrke.

 

Foto: Ine Jareid

 

Begravet under de myke dynene ligger det også spor etter menneskenes virke fra nyere tid; enorme bunkeranlegg, urørt siden krigen. Noen dager følger vi de gamle skyttergravene inn til labyrintens inngang, kryper på knær og albuer inn i fuktige kamre, klatrer opp stiger til observasjonskamre. Med like deler frykt og forundring tenker jeg på hvilken motivasjon som har drevet dem som bygget disse fossilene. Men de imponerende kreftene ligger ikke i konstruksjonen av det menneskeskapte betongmassivet; det som engang var et underjordisk byggverk ligger nå blottet og henger ut over klippekanten etter at havet siden krigen har spist seg over 100 meter innover i landet. I dag ser man derfor tusener av tonn betong falle mot avgrunnen, langsomt og uunngåelig. Det likner enorme hvaler som bukter seg gjennom enorme bølger av sand, i en usynlig og lydløs bevegelse. Det sies at det påvirker menneskenes mentalitet å bo ved Vesterhavet, livsvilkårene som de fastboende  her lever med: tidevannet styrt av månen, stormer og springflod gir dem ro, en aksept av krefter som er utenfor deres kontroll.

En liten del av noe større

Menneskene ville erobre havet, så vi hogget trærne for å bygge båter, så plantet vi marehalm for å holde på sanden, deretter anla vi  bunkere for å kontrollere kysten. Men nå truer naturen med å ta det hele tilbake. Med kampesteiner og masse prøver vi å sikre kysten fra de nådeløse bølgene. Det er mennesket mot naturen på et lite stykke land noen få meter over havet, et hav som stiger.  Har vi  forstyrret naturens orden og bevegelse til det uopprettelige? Har vi glemt plikten til å gi tilbake, offeret, kjenne plassen vår i systemet?

Men nå ligger stranden stille, ikke et fotspor i sanden som sprer seg ut som en enorm hvit flate så langt øyet rekker.

Nå ligger stranden stille, ikke et fotspor i sanden som sprer seg ut som en enorm hvit flate så langt øyet rekker. Døde seler og niser som skylles opp på land får bli liggende, de sjenerer ingen, men er derimot en viktig del av næringskjeden. En rådyrkalv, formentlig tatt av en ørn, ligger halvt begravet i vannkanten. Dag for dag har nye organismer tatt for seg av kadavrene – under oppsvulmede buker blottes snart innvoller, så om litt henger kjøttet i laser over ribbeina, snart er kraniet uthulet og hvite tenner og knokler kommer til syne. Så en dag er også skroget vekk, bare bølger, sand, vind og solen som går ned i havet, langsomt, så den til sist bare er en glødende stripe i horisonten under en himmel som eksploderer i farger. Havet gir og havet tar, moralske og estetiske verdier hører ikke naturen til.

Foto: Ine Jareid

 

I forrige bidrag til  denne spalten benyttet jeg anledningen til å betrakte desperasjonen som fyller oss når vi mister forbindelsen til andre mennesker. Eller rettere sagt, det som skjer i oss år vi kan betrakte andre menneskers sosiale samvær, uten selv å være del av det. Her ute, i en tilstand preget av en avventende stillhet hvor andre mennesker og deres gjøren og væren oppleves uendelig langt unna, virker det hele unektelig fjernt og uvesentlig. Det groteske ved forråtnelsen, det tragiske ved forgjengeligheten – i fraværet av mennesket er naturen verken tragisk eller grotesk, den bare er. Det mest påfallende har vært å observere hvordan de ville vinterstormene, havet og regnet har stilnet den indre rastløsheten og irritasjonen som denne passive ventetiden under pandemien forårsaker. Dagene telles ikke lenger, nyheter om forsinkede vaksineleveranser og nye smittetall påvirker ikke samtalen eller stemningen.

Naturen er ikke et middel for å oppnå noe annet, en medisin for å bedre helsen eller noe som skal bevares så vi kan ha et sted å være mindfulle. Naturen eksisterer i egenskap av seg selv, ikke som et instrument for å regulere vårt velvære. Men det faktum at den likevel gjør det, at naturen, ulikt alt annet påvirker oss, burde minne oss om at vi er dens underordnede, en ubetydelig del, at den kan leve uten oss – men ikke omvendt. Nå merker vi alle konsekvensene av menneskets manglende respekt for naturen og hvor skjørt samspillet mellom mennesker og dyr er. Vi har innskrenket deres sfære, overskredet en grense. For å opprettholde orden er det kanskje nødvendig å gi tilbake? Vår ensomhet og isolasjon har ført til klarere vann, renere luft og lavere forbruk. Kanskje kan dette lære oss at å gi avkall, at å ofre kan oppleves mindre smertefullt hvis vi blir bevisste vår plass i verden?