Men så sitter jeg her da, få dager før trykking og mangler ord. Det vil si ordene har jeg, eller i alle fall bokstavene, men jeg mangler et tema. Noe som kan danne utgangspunktet for et essay eller en faglig kommentar. Tastaturet ligger på bordet fremfor meg. På skjermen står markøren og blinker utålmodig. Jeg har nettopp brygget meg en tredje kopp espresso. Jeg har, for første gang på lenge, en slags skrivesperre. Selv ikke tilfeldige dykk i bokhyllen eller søk på nettet gir meg noe å spinne videre på.

 

På sporet av noe

Et øyeblikk slo det meg som et alternativ at jeg kunne la spalten være blank. To hvite sider, kanskje med et lite harespor nede i høyre hjørne for å piffe den opp litt. En slags markering av julehøytiden. Jomfruelig rent, men dog med spor av liv. Jeg så for meg hvordan disse haresporene kunne fortsette bakover i bladet, forbi sidene med artikkelen om trikotillomani, forbi veiledersamlingen på Gardermoen, gjennom ”Småplukk” og bokomtalene, videre langs spalten ”Kognitive sidesprang”, som denne gangen handler om negativ visualisering, før de forsvant ut til høyre nederst på siden i spalten ”Lederen har ordet”.

Nå vil nok mange strengt tatt forbinde haren med påsken. Myten om at påskeharen løper rundt og legger ut egg skal visst nok stamme fra keltisk eller tysk folketro. I skrift dukker den første gang opp i et verk av den tyske medisin- og sykdomsprofessoren Georg Franc utgitt i 1682. Her beskiver han tradisjonen og advarer mot de negative konsekvensene av overdreven eggspising. Det er i seg selv av liten interesse i denne sammenhengen, men han har en høyst nålevende navnebror i arkitekten, byplanleggeren og programutvikleren Georg Franc, født i 1946. Han har skrevet en artikkel med tittelen ”The Economy of Attention.” Den burde fange vår oppmerksomhet.

 

Kampen om oppmerksomheten

Vi lever i et informasjonssamfunn. Problemet er ikke mangel på informasjon; det er altfor mye av den. Utfordringen i dag er å sortere bort det vi ikke trenger. For den som er perfeksjonistisk og detaljstyrt, kan den enorme tilgangen på informasjon bli et mareritt. Man mister rett og slett oversikten. Når tilgangen på informasjon er så enorm, blir det en kamp om å tiltrekke seg oppmerksomheten. Dersom du har et budskap du ønsker å nå ut med, er det mangt og mange du må konkurrere med. Oppmerksomhet, hevder den høyst nålevende Georg Franc, er vår tids knapphetsgode, og det er blitt et viktigere gode enn penger. Men det er ikke bare andre som jakter våroppmerksomhet. Han peker så på hvordan mennesker flest selv ønsker å få oppmerksomhet. Intet er som å bli sett. Det er berusende. Gjennom å tiltrekke oss oppmerksomhet kan vi få en plass i andres bevissthet. Han viser så hvordan man kan se på oppmerksomhet som vår tids nye valuta, og hvordan de mekanismene vi kjenner fra den kapitalistiske økonomien også trer i kraft her. Ulike menneskers oppmerksomhet har ulik verdi. Der enkeltes oppmerksomhet betyr mye for meg, er det andres som betyr mindre eller som jeg ikke ønsker.

Vi lever i et informasjonssamfunn. Problemet er ikke mangel på informasjon; det er altfor mye av den.

Informasjonsbearbeiding

Prosessen med å velge ut og tolke informasjon er velkjent for kognitive terapeuter. Når vi sliter med å forholde oss til verden, er det ofte fordi det er unntakene, eller tanker om hva som i verste fall kan skje, som stjeler vår oppmerksomhet. Andre ganger er det frykten for hvordan vi fremstår i andres bevissthet som hemmer oss. Dét har vi ingen kontroll over. Vi blir også lurt av ensidige eksponering av andre i media, enten den er positiv eller negativ. Vårt eget liv kan bli oppfattet som fattigslig og uinteressant i sammenligning. Georg Franc har selvsagt rett når han peker på at ønsket om å tiltrekke oss andres oppmerksomhet er noe helt grunnleggende ved oss mennesker. Det er han ikke alene om å hevde, men han har satt denne trangen inn i en større sammenheng og pekt på hvordan oppmerksomhet i dagens informasjonssamfunn har blitt et knapphetsgode og har fått en enorm betydning på flere plan. Så det er kanskje lurt å legge seg på minnet at det ikke er alle som har et budskap. Noen er tilfreds bare de fanger vår oppmerksomhet.

 

Så er det vel derfor noen av oss skriver

Ønsket om oppmerksomhet kan nok være en drivkraft bak det å sitte timer i ensomhet og skrive. Men den er neppe den eneste. Ønsket om å påvirke, å spre kunnskap, gleden ved å snuble over noen formuleringer som har en viss flukt over seg, det meditative i selve skriveprosessen, at det stenger andre tanker ute, spiller også en stor rolle. Går vi til nettet, ser vi at ønsket om, og gleden ved, å formidle egne tanker og meninger er stor. Der hender det også at alle filtre er skrudd av. Det er mye som verken er verdt å lese eller blir lest. Men for den som skrev det, hadde det kanskje en funksjon. Det virker i alle fall ikke som folket der ute lider av noen form for skrivesperre.

Før skrev vi jule- og nyttårskort og sendte dem med posten. Noen ble vel skrevet av plikt, andre fordi vi ville vise at mottakeren var i vår bevissthet. Noen av oss gjør det vel enda. I alle fall til noen få. I år skal jeg lete etter ett med en stor hvitkledd vidde. Månen skal henge på en mørkeblå himmel og lyse nok til at man skimter de små haresporene i snøen. Ingen hare å se. Den er forresten hvit om vinteren. For ikke å bli sett.