Jeg har tidligere i denne spalten manet til edruelighet når det gjelder tolkning av effektstudier. Jeg er likevel glad for å tilhøre en terapiretning som ønsker å være kunnskapsbasert og så langt som mulig evaluere effekt både på individ- og gruppenivå. Jeg opplever feltet som både integrerende med hensyn til andre tilnærminger og fornyende med hensyn til forståelsesmodeller. Jeg finner tilnærmingen helt i pakt med et konstruktivt brukeperspektiv, hvor den enkelte har et ansvar for eget liv og der terapi er et samarbeidsprosjekt hvor både pasient og terapeut må bidra.

 

Nye veier

Det økende fokus som har vært på psykisk helse de senere årene har vært positivt. Man kan likevel stille et spørsmålstegn ved om det er riktig resursbruk når tiltak i så stor grad har vært knyttet til tradisjonell individualterapi. Vi vet at etterspørselen etter terapeuter fortsatt er langt større enn dekningen. Så kan man spørre seg om fagfeltet fortsatt skal være en vekstnæring eller om man i det minste også må se på alternativ anvendelse av psykologisk kunnskap.  På det siste området skjer det mye. Lavterskeltilbud, assistert selvhjelp, stepped-care, psykologisk førstehjelp, mestringskurs, lærings- og mestringssentra og e-læring er begreper som begynner å bli en del av dagligtalen for mange som jobber innenfor psykisk helsevern. Dette er tilnærminger som ofte innbefatter elementer fra kognitiv terapi. Det henger sammen med at terapiformen har en utforming som gjør den anvendbar i slike sammenhenger: den fokuserer på mestring, er symptomorientert, legger opp til egenaktivitet og innbefatter at pasienter får kunnskap om egen psykisk lidelse så vel som terapimetoden. Nettopp det transparente ved selve metoden og de konkrete endringsfokuserte teknikkene gjør den svært anvendbar i forhold til ulike former for selvhjelp. Når assistert eller veiledet selvhjelp for mange også viser seg å være effektive tiltak er det all grunn til å glede seg.

Tilgang til hjelp raskt på et lavterskelnivå kan bidra til at færre trenger spesialisthjelp.

Kvalitetssikring

Det er mitt håp at både foreningen og den enkelte kognitive terapeut kan bidra til å kvalitetssikre denne utviklingen både gjennom forskning og utforming av innholdet i lavterskeltilbudene. Det er viktig at vi får tiltak som er virksomme, samtidig som de ikke må være til hinder for at folk får tilbud om behandling på et høyere nivå når det er behov for det. Men det er ingen motsetning her. Tilgang til hjelp raskt på et lavterskelnivå kan bidra til at færre trenger spesialisthjelp. Om hjelpen ikke fører frem vil man ved oppstart i spesialisthelsetjenesten ha med seg kunnskap om egen lidelse og behandlingsmetoder, noe som kan bidra til å redusere antall konsultasjoner.

 

Et godt tilbud

Jeg har hørt enkelte terapeuter snakke om mestringskurs, assistert selvhjelp  og e-læring som annenrangs tilbud. Det er jeg uenig i. Tvert i mot tror jeg slike tiltak for en del vil være å anbefale som det best egnete tilbudet. Selv har jeg i mange år vært med på å lede ulike former for pasient- og pårørendegrupper med et mestringsorientert perspektiv. I mange av disse har det deltatt personer som tidligere har benyttet seg mye av spesialisthelsetjenesten. Flere av dem har gitt uttrykk for at de burde fått delta på mestringskurs før, og at det har vært til minst like stor hjelp som individuelle samtaler. Det flere legger stor vekt på, ved siden av å få kunnskap om egen lidelse og spesifikke mestringsteknikker, er møtet med andre pasienter og det fellesskapet som oppstår utenfor gruppemøtene. De får et nettverk og blir en resurs for hverandre. Sammen benytter de teknikker fra den kognitive verktøykassen, teknikker flere av dem sier de har strevd med å klare å bruke alene. Lavterskeltilbud er kommet for å bli. Flere prosjekter er under utvikling. I en del tilfeller er det mye som taler for at mindre er mer enn nok.