Byhjernen

Selv bærer jeg fortsatt på drømmen om å reise med nattoget og ankomme til tiden. Det finnes drømmer i livet som ikke vil gi slipp. Jeg liker å ligge i sovekupeen, kjenne vuggingen fra vognen, mens jeg gjennom kupevinduet betrakter det skiftende landskapet. Å reise med tog har den fordelen at du ankommer selve byen, ikke et område utenfor. Vel fremme er det bare å ta beina fatt. Dette kognitive sidespranget handler om å vandre i den byen jeg kjenner best, og om byen som metafor.

Filosofen Arne Næss hadde også et godt forhold til å reise med nattog og forteller i samtale med David Rothenberg i samtaleboken Gjør det vondt å tenke at det var en tilbakevendende drøm:

– Under analysen registrerte jeg over hundre tilfeller av den enkle drømmen om å sove i køyen på nattoget som går fra Oslo til Bergen. Jeg hører den rytmiske lyden fra skinnene, føler mørket utenfor, lyd fra det sterke, trofaste damplokomotivet. En deilig drøm!

 – Drømte du at du ikke kom av der du skulle? Eller…

– Ikke kom av? Jeg hadde det helt praktfullt. Ingen grunn til å komme av!

Selv har jeg nok et ønske om at toget skal komme frem og som Ask Burle i Lasso rundt fru Luna ankommer jeg av og til Bergen jernbanestasjon med nattoget.  I 2017 prøvde Bane Nord å omdøpe den til «Bergen stasjon» med et nytt fasadeskilt. Det gikk dårlig. På kort tid ble det fjernet. Bergenserne ville ha seg frabedt slike utidige endringer i bybildet. Agnar Mykle var skeptisk til nattoget om man tar det han skriver i Lasso rundt fru Luna som en personlig betraktning: «Kjenner du den nakne og forferdelige redsel ved å reise med et natt-tog her i Norge?» Dette dystre synet skyldtes nok for en stor del at man for 70 år siden måtte tilbringe natten i kupeen sammen med fremmede. I dag kan man ha den for seg selv. Jeg antar han hadde hatt et annet forhold til det å reise med nattog i dag. Han skriver da også at:  «…alt behøvde ikke være slik. En tog-kupé er det man gjør den til. Like fryktelig, like kold og like steril som den virker her, like varm og vidunderlig rik ville den være hvis man ikke alltid reiste alene, sammen med to ukjente, fremmede passasjerer…» Jeg kjenner meg igjen. Jeg vil også ha kupeen for meg selv, eller sammen med noen jeg kjenner.

Å forbli seg selv lik

Det står ikke spesifikt i romanen at byen er Bergen, men mer en nok til nok til at det ikke kan være noen annen norsk by: «Byen som lå ovenfor dem, var i seg selv en vakker gammel og lubben by, en by med tradisjoner fra middelalderen, med kirker, byporter og festninger, men også med moderne 10-etasjers forretningsbygg. Byen var en pussig blanding av gammelt og nytt: asfalterte gater fra i fjor krysset gamle smug, hvis glatte brosteiner kunne fortelle historier fra det 13. århundre…» Da begynner vi å nærme oss poenget med dette essayet. Noen byer endrer seg så langsomt at det virker som de består. Byen Mykle beskriver er gjenkjennbar 70 år senere.

Endring og erindring

“I am standing at a corner where there used to be a street” skrev Leonard Cohen i en av sine tekster. Jeg kom til å tenke på strofen der jeg sto utenfor min gamle leilighet på Engen nedenfor Den Nationale Scene, like ved Cafe Opera. Den hadde adressen Engen 21 en gang, men har nå fått et skilt hvor det står 12-16.

Engen 12-16. En gang Engen 21. Foto A. Repål

Det gamle vannhullet fra studietiden, Holbergstuen, er også borte, bare inngangsdøren står igjen og minner om den gang den strenge dørvakten Stockmann sto øverst i trappen og vurderte hvem som skulle få slippe inn når det begynte å fylles opp tidlig på fredagskvelden. Stuen rakk nesten å bli 100 år før den ble nedlagt. Årsaken skal ha vært en forhøyet husleie etter at eieren av de Historiske hoteller overtok bygningen. Vedkommende er kanskje ikke så opptatt av historie når alt kommer til alt.

Inngang til Holbergstuen. Foto A. Repål

Gamle Sørensen Tobakkshandel på Torgalmenningen, som lenge kjempet mot forbudet mot utstilling av tobakksvarer, er der fortsatt. Sigaretter, sigarer og pipetobakk er tilgjengelig bak disken, men nå er det kaffe det reklameres for på utsiden, hvor et bord og to stoler prøver å lokke til seg kunder.

Et besøk i Frescohallen i de gamle børslokalene på Vågsalmenningen sammen med en venninne var som å oppsøke en gammel bekjent.  Vegger og tak med freskomaleriene til Axel Revold, malt mellom 1918 -1923 var der fortsatt, men interiøret i de gamle lokalene var nytt. Ny var også den dresskledde servitøren som iherdig insisterte på å være den som skulle skjenke vin fra flasken i kjøleren som var plassert et stykke borte fra bordet. Han voktet den med slik omhu at det hele begynte å ta form av kontrollert drikking.

Bryggestuen, mitt andre hjem i studietiden, står der fortsatt. Her har de også beholdt veggmaleriene, men de gamle båsene er borte. De en gang så utskjelte barbiebeina av stein på Torgalmenningen er skiftet ut med nye i blankt stål. Fløybanen har fått nye vogner. Men ellers er mye ved det gamle og Lille Øvregate, Steinkjellergaten og Cort Phil ligger der de alltid har ligget. Byen endres, men det skjer så langsomt, og nennsomt, at den for meg som bare besøker den av og til, oppleves som den samme. Vandringer i bygatene vekker minner om mennesker og hendelser, knyttet til bygninger, gater og steder. Byen er fortsatt seg selv. Det er også jeg, eller som Paul Simon sier om årene som går: «After changes upon changes, we are more or less the same.»

Byen som metafor

Tilbake på Det Hanseatiske hotell i Finnegården ved begynnelsen av Bryggen, etter en av mine byvandringer, sittende ved den over 300 år gamle tømmerveggen, halvveis nede i en flaske vin, begynner jeg å tenke på byen som en metafor for hjernen. De ulike bydelene, gatenettet som forbinder dem, minnene som er knyttet til dem, endringene som gradvis skjer. Men også hvordan det er lett å ta ting for gitt for den som bor der. Ikke lenger se det vakre, ikke legge merke til de små endringene, ikke oppsøke nye områder, bare gå i gamle spor.

«After changes upon changes, we are more or less the same.»

På samme måte som vi kan vandre gatelangs i byen kan vi vandre i våre egne tanker. Hjernen ligner litt på en by skriver Michael Corballi i boken The Wandering Mind, «with people milling around, going about their business. When some big event occurs, such as a football game, the people then flock to the football ground, while the rest of the town grows quiet. A few people come from outside, slightly increasing the population. But it is not the football game we are interested in here. Rather, it is the varied business of the town, the give and take of commerce, the sometimes meandering activity of people in their communities and places of work. So it is in the brain. When the mind is not focused on some event it wanders.” Når han først nevner fotball og jeg befinner meg i Bergen slår det meg at en Brann-patriot må være arketypen på en plaget sjel.

Man kan gå seg vill i en by. Man gå seg vill i seg selv

Man kan gå seg vill i en by. Man gå seg vill i seg selv. I 1919 gikk Sigmund Freud seg vill i en liten italiensk provinsby og fikk kontakt med angsten, samtidig som han kjente en dragning mot dette skremmende ukjente. Det var i alle fall slik han følte det da han i et forsøk på å finne vegen tilbake på ny befant seg i denne ukjente bydelen. Han hadde havnet i et strøk hvor de prostituerte holdt til, så selv Freud må vel ha hatt en anelse om hva han ble tiltrukket av? Hendelsen er omtalt i et essay som på norsk har tittelen Det uhyggelige. Mikkel Thelle peker i boken Byen, utgitt i serien Tænkepauser på at Freud sin historie viser hvordan byen «ikke bare er et fenomen som utspiller seg på gater og mellom bygninger; den foregår også oppe i våre hoder og i våre kropper.

Anne Grete Preus skrev også om det å være en by i en av sine tekster:

Jeg er en by
Med hundrevis av gater
Men skal jeg være ærlig kjenner jeg bare noen av dem
Og når jeg reiser fra et sted til et annet
Tar jeg en velkjent vei, der jeg vet jeg finner frem

Når jeg går gatelangs, går jeg ofte i mine egne tanker. Hvor vandrer tankene? Hvilke bydeler oppsøker de? Hvilke deler av byen er det lurt å unngå? Er det steder de ikke har vært før som de burde oppsøke? Er det steder som er skremmende. Hvilke steder vekker vonde minner, hvilke vekker gode? Tar de alltid en velkjent veg som Anne Grete Preus skriver?

Det kan ta tid å erobre en by, kanskje gjør man det aldri. Vi kan velge oss ut noen foretrukne steder, en bestemt restaurant, en kafe, en park eller en bestemt bydel. Du finner det meste i byen. Kirkespirene strekker seg som antenner mot himmelen, men mottakerforholdene er dårlige her blant de syv fjell. De mer jordnære satser på gudommelige opplevelser i de mange kinosalene. Bokhandlerne selger bøker vi kan leve oss inn i. Noen har rusen tatt, de holder til i bakgatene. Sammen med tiggerne minner de oss om at livet har sine baksider.

Det hender jeg må spørre meg selv hvilken bydel tankene har rotet seg inn i nå? Er dette et blivende sted eller bør jeg trekke meg tilbake? Kan det være noe å hente på å oppsøke bakgatene så lenge man ikke ender i rennesteinene? Lære seg selv å kjenne, på godt og vondt. Eller som Nevnte Anne Grete Preus skriver i samme sangen:

Jeg er en by
Jeg vil kjenne hvert smug
Jeg vil kjenne hver park
Jeg vil sitte på benker, gå over torg
Og jeg vil danse på tak
Jeg vil opp, opp, opp i det høye tårnet
Jeg er en by
Jeg vil kjenne den ut og inn og fram og bak

Steder og bygninger har festet seg i minne, tankene dveler oftere og oftere ved det som har vært. Kanskje på tide å la dem vandre langs mer ukjente gater, velge nye ruter gjennom byen.

Foto: A. Repål

Det sies at det som kanskje er aller mest virksomt for den som sliter med tungsinn er aktivitet. Å være i bevegelse skal være godt for psyken. Jeg gjør mitt beste. Noen ganger ankommer jeg Bergen med båt, andre ganger tog; fly bare når jeg absolutt må. Men det er først når jeg er fremme den virkelige reisen begynner. Når jeg myser mot morgenlyset på trappen utenfor Bergen Jernbanestasjon ligger fortiden fremfor mine føtter, det er bare å vandre rett inn i den. Da er det viktig å holde tankegods og skotøy i god stand. Mitt kognitive verktøyskrin er derfor supplert med et skopusseskrin som bærer navnet Gentlemen`s Hardware, The Perfect Polish No. 256.

Foto: A. Repål