Ut av mørket

Det er tre hovedårsaker til at jeg har skrevet boken Farvel depresjon som handler om hvordan hjelpe og støtte en som er deprimert. Den første er at jeg ønsker å kommunisere håp til venner, søsken, fedre, mødre, ektefeller, kjærester, besteforeldre eller andre pårørende til en som sliter med depresjon. Selv om depresjon er en vederstyggelighet som jeg hater av hele mitt hjerte, er det samtidig noe svært mange kommer seg ut av. Min egen historie er et godt eksempel på at man kan bli frisk av selv den dypeste depresjon.

Den andre årsaken er at jeg vil formidle hva depresjon er. Jeg mener at et av de største hindrene for effektiv hjelp til en som er deprimert, er manglende sykdomsforståelse. Slik jeg ser det, er depresjon en sykdom som kan forvrenge selve virkelighetsforståelsen. Det gjelder ikke alle, men mange deprimerte klarer ikke lenger å se klart, hverken når det gjelder seg selv, omgivelsene eller verden for øvrig. Man forteller den deprimerte at man bryr seg, men man når ikke inn. Dette er både enormt frustrerende og kompliserende for den pårørende som bare vil hjelpe. Dersom Farvel depresjon kan gjøre det lettere for pårørende å virkelig forstå den syke, da tror jeg vi har kommet et langt steg videre.

Den tredje årsaken er at jeg vil bidra til å utstyre pårørende med en nyttig verktøykasse av tiltak og metoder som helt konkret vil være til støtte for den som er syk. Jeg har viet en stor porsjon av livet til å gjøre det jeg kan for at veien ut av den mørke skogen skal bli lettere og mer synlig for den som har det tungt. Farvel depresjon er et ledd i det arbeidet, sammen med de andre bøkene jeg har skrevet om temaet. Der Opp fra avgrunnen og Glad igjen! er rettet mot den syke selv, er Farvel depresjon rettet mot pårørende. Jeg tror programmet i Glad igjen!, som er et vitenskapsbasert selvhjelpsprogram for å bli kvitt depresjon i 14 steg, vil kunne være en god følgesvenn til Farvel depresjon.

Mange som berøres

I Norge i dag fins det ifølge Folkehelseinstituttet mellom 300 000 og 600 000 mennesker med depresjon. Det er et sjokkerende høyt tall. Rundt alle disse personene fins det brødre, søstre, kjærester, sønner, døtre, venner, fedre, mødre og andre familiemedlemmer. Antall syke er stort, men antallet familiemedlemmer og venner som lider med, er enda større. Siden hvert menneske kjenner flere hundre personer, betyr det at hver nordmann sannsynligvis kjenner minst én person som sliter med depresjon.

Spesielt vanskelig er det å hjelpe dem som dypest sett ikke vil ha hjelp.

Pårørende

Det å være pårørende til en som er deprimert, kan være en forferdelig opplevelse. Man vil så gjerne hjelpe, men ofte er tilsynelatende lite av det man gjør til hjelp. Depresjon ter annerledes mange andre sykdommer, blant annet fordi et av kjennetegnene er at den syke som nevnt kan få et forvrengt bilde av virkeligheten. Den deprimerte har for eksempel ofte ikke noe håp om at livet skal bli bedre. Og da blir det vanskeligere for den pårørende å hjelpe. Men selv om det kan være en utfordring å hjelpe en som er deprimert, er det i aller høyeste grad mulig.  Jeg tror det er et viktig innledende prinsipp at pårørende ikke har som mål å nærmest egenhendig dra den syke ut av sykdommen. Det er nemlig ofte ikke mulig. Spesielt vanskelig er det å hjelpe dem som dypest sett ikke vil ha hjelp. Noen ganger må pårørende bare akseptere at hjelpen ikke når frem.

Min egen historie

Min egen historie med depresjon begynner med faren min. Han var kreativ, morsom og full av gode ideer og initiativ. Han kunne vekke meg midt på natta da jeg var barn for at vi skulle kjøre ned til havna og se på stormen. Han lot vennene mine og meg få grisekjøre med Mercedesen sin på stranda på fotballtur i Nord-Tyskland da vi var 13 år gamle. Han hadde hagen full av luksusbiler, som han solgte som en bigeskjeft. Han var en varm person og kunne lyse mot deg som en sol. Han var det snilleste mennesket jeg noen gang har møtt, en snillhet som flere ganger ble utnyttet av andre. I begravelsen kom det så mange at Vestre gravlund Nye kapell, som er et av Norges største, ikke hadde plass til alle.

Men pappa hadde også skyggesider. Han slet med angst og depresjon i hele sitt voksne liv, og han selvmedisinerte seg kraftig med alkohol og medisiner. Han levde hardt, brente lyset i begge ender og døde da jeg var 14.

Jeg elsket faren min, og gjør det ennå. Da han døde, gikk jeg inn i en dyp sorg. Men istedenfor å gradvis oppleve at sorgen ble lettere å bære, gikk den over i en depresjon som vedvarte i mer enn et tiår, og som i mange år ble verre og verre. Til slutt kom jeg dit at det ikke gikk én dag uten at jeg ønsket å dø. Jeg har beskrevet dette ønsket om å dø i dagbøkene mine som den fine dama jeg aldri kan få. For siden jeg visste hvor ubeskrivelig vondt det gjør å miste noen man er så glad i som jeg var i faren min, ville jeg spare mamma og søsteren min, Henriette, for den opplevelsen.

Naturlig sorg er vesensforskjellig fra depresjon, som er en sykdom. Det er slett ikke slik at sorg alltid vil ende i depresjon, men for meg var det utfallet. Litt etter litt fikk jeg mer og mer forvrengte tankemønstre. Både det å være i dyp sorg og det å være deprimert innebærer intense, vonde følelser. Følelser av nedstemthet, frustrasjon, anger, sorg, melankoli og vemod. Men depresjon er annerledes på den måten at den som lider av sykdommen, ofte tenker irrasjonelt og usunt.

Betydningen av å få hjelp

Helt fra pappa døde var mamma og søsteren min, Henriette, opptatt av at jeg måtte søke hjelp. De så at jeg slet, og oppfordret meg de første årene til å bli med i en sorggruppe. Deretter skiftet oppfordringen til at jeg burde begynne i terapi for å behandle det som hadde utviklet seg til depresjon. Jeg hørte ikke på dem. Årsaken var at jeg var sikker på at jeg alltid ville være deprimert, at alt var håpløst, og at ingen eller ingenting noensinne ville hjelpe. Dette er et vanlig tankemønster hos en med depresjon.

Men mamma og Henriette ga seg ikke, og etter seks år med sorg og depresjon tok jeg til slutt kontakt med studenthelsetjenesten i Trondheim. Jeg fikk overraskende fort tildelt en psykolog. I dag hører jeg ofte historier om folk som går til distriktspsykiatrisk senter (DPS) for å få hjelp med depresjon, men som blir avskrevet med et par–tre psykologtimer. I mitt tilfelle var det ikke slik. Jeg gikk til min faste terapeut i to år, minst en gang i uken, med unntak av ferier. Og det var det som skulle til for meg. Terapeuten min og jeg jobbet oss systematisk gjennom traumer og skremmende opplevelser fra barndommen min. Vi jobbet med min kompliserte sorg over pappa. For første gang tillot jeg meg å være sint på ham, for at han døde fra oss, for at han ikke jobbet seg ut av de mentale sykdommene han hadde. I dag har jeg et mye mer nyansert bilde av pappas situasjon. Jeg har tilgitt ham alt, og jeg har stor forståelse for at han var så langt inne i den mørke skogen at han ikke maktet å komme seg ut igjen. Jeg skulle bare ønske han hadde fått bedre hjelp av helsevesenet og psykiateren, for da kunne han hatt en sjanse.

Så begynte jeg å teste ut teknikkene og tiltakene som ble anbefalt i litteraturen.

Etter to år med hardt arbeid (jeg tror dette er det tøffeste arbeidet jeg noen gang har gjennomført), var jeg blitt mye bedre. Depresjonen hadde lettet i intensitet, anfallene kom sjeldnere og varte kortere. Men jeg var fremdeles skikkelig deprimert og slet fremdeles med selvmordsønsket, dog ikke like sterkt og hyppig som før. Å gå i terapi er å fingranske seg selv, fra innsiden og ut. Det er god trening i å bli mer oppmerksom på hvordan og hva man tenker om ulike hendelser og situasjoner. Det var blitt tydelig for meg at jeg tenkte på en slik måte at jeg holdt meg selv nede. Min indre dialog bestod av at jeg foraktet og kjeftet på meg selv. Jeg sa ustanselig til meg selv at jeg var udugelig, ikke mulig å elske, at jeg var dum som et brød, at jeg aldri ville lykkes med noe, og så videre i samme dur. Det ble tydelig for meg at denne stemmen måtte bort for godt dersom jeg skulle kunne leve et fullverdig liv.

Terapeuten min hadde gitt meg uvurderlig hjelp til å rydde i eget skap, sortere følelser overfor og tanker om pappa og barndommen. Men vi snakket aldri om tiltak som kognitive teknikker, trening og kosthold. Jeg var student i disse årene, og etter hvert godt trent i hvordan man tilegner seg kunnskap. Jeg bestemte meg for å gjøre grundig research om hva vitenskapen forteller oss om hva som faktisk virker mot depresjon.

Jeg leste hyllemeter med psykologisk faglitteratur og selvhjelpsbøker. Alt fra kognitiv adferdsterapi og positiv psykologi til meditasjon og hypnose. Jeg leste om fysisk aktivitet og takknemlighet. Så begynte jeg å teste ut teknikkene og tiltakene som ble anbefalt i litteraturen. Jeg merket hvordan de gradvis hjalp meg å fase ut selvkritikken som hadde vært der i alle år, og hvordan arbeidet med takknemlighetsøvelser endret hvordan jeg så på livet mitt. Nå tok forbedringsarbeidet fart for alvor. Jeg lærte meg å kontrollere tanker og følelser i mye større grad. Jeg hadde nå makten over meg selv, jeg kunne stoppe mange av de vonde følelsene. Depresjonstoktene kom sjeldnere og var mindre dype. Til slutt var jeg ikke redd dem lenger, for jeg visste at selv om jeg hadde en dårlig dag, ville de vonde følelsene være borte når jeg våknet dagen etter.

Egne erfaringer til nytte for andre

I årene med prøving og feiling hadde jeg tatt notater om hva som virket og hva som ikke virket. Notatene ble mange sider. På et tidspunkt hadde jeg en tanke om at notatene ville være nyttige for andre enn meg selv, og jeg begynte å redigere dem. Det tok meg ti år, men i 2015 ga jeg ut min første bok, Opp fra avgrunnen. Boken hadde blitt refusert av fem forlag, men gikk umiddelbart inn på bestselgerlistene, selv om jeg ga den ut på eget forlag. Det var tydelig at jeg hadde truffet et behov. Min første bok kan ses på som en meny med teknikker og tiltak man kan prøve når man sliter med depresjon. Men jeg var ikke helt fornøyd. Jeg ville lage et komplett program, slik at man ikke trenger å gjøre egen research eller finne opp hjulet på nytt – slik jeg selv følte jeg måtte. I 2018 utga jeg Glad igjen!, som er et komplett program i 14 steg basert på det forskningen forteller oss hjelper mot depresjon.

Jeg er på et slags felttog mot depresjon. Det høres kanskje fåfengt og litt barnslig ut. Jeg leste en bok om teamet som var ansvarlig for å utrydde kopper, en sykdom som har tatt livet av nærmere 300 millioner mennesker. De fikk etter hvert et personlig forhold til sykdommen, så den for seg nesten som en fysisk skikkelse. Litt det samme forholdet har jeg til depresjon.

Jeg er på et slags felttog mot depresjon.

I følge en stor, verdensomspennende rapport om årsakene til sykdom og død i verden (Global Burden of Diseases, Injuries, and Risk Factors Study), er depressive lidelser og ruslidelser den femte hyppigste årsaken til dødsfall og nedsatt funksjon på verdensbasis. Den totale byrden av psykiske lidelser og ruslidelser tilsvarer byrden knyttet til kreftsykdommer. Sykdommen tok livslykken fra meg i mer enn et tiår av livet mitt, et tiår jeg aldri får tilbake. Den bidro til å ta fra meg faren min. Jeg vet at bøkene mine er til hjelp, og at de har reddet liv. Så jeg fortsetter mitt felttog.

Den indre demonen

Jeg har snakket mye med mamma og Henriette om hvordan de opplevde det å være pårørende, først til pappa, og deretter til meg. Mamma har snakket mye om frustrasjonen hun følte på, hvordan ingenting tilsynelatende hjalp (selv om det jo gjorde det), hvordan hun til tider var helt utslitt av å skulle ta vare på en hel familie, samtidig som hun ville hjelpe pappa.

I løpet av de årene jeg var deprimert, var det mange situasjoner hvor mammas og Henriettes ønske om å hjelpe meg sto i motsetning til demonene i sinnet mitt. En slik situasjon oppleves nærmest som mental krig for den som er deprimert. Man vet at de rundt deg har rett når de oppfordrer til grep som vil gjøre livet bedre. Men så er man samtidig fylt opp av indre demoner som hvisker eller brøler at alt er nytteløst.

Jeg husker spesielt én av de situasjonene. Jeg lå i sengen, hadde ikke ork til noe som helst. Henriette ville ha meg til å stå opp, bli med ut og finne på noe. Depresjonen ba meg bli liggende, energinivået og motivasjonen var null. Men så steg Henriette opp i sengen og begynte å hoppe som om den var en trampoline. Jeg husker jeg ble irritert, ville bare at hun skulle slutte, la meg ligge i fred. Men hun ga seg ikke, fortsatte å hoppe, mens hun ropte og lo. Til slutt begynte også jeg å le.

Og så sto jeg opp.

Teksten bygger på utdrag fra boken Farvel depresjon, Cappelen Damm, 2022.