Skip to main content

Forfatter

arne repål

Norsk Forening for Kognitiv Terapi har et bredt utdannelsesprogram. Siste skudd på stammen er utdanningen i kognitiv idrettspsykologi. Den foregår i samarbeid med Olympiatoppen. Et viktig mål her er i følge NFKT sine nettsider å få idrettsutøvere til å prestere så godt som mulig.

Videre leser jeg at: ”Målgruppe for kognitiv idrettspsykologi er utøvere innenfor toppidrett og annen konkurranseidrett, og alle som har ønske om å øke sitt fysiske aktivitetsnivå. Kognitiv idrettspsykologi er også svært relevant på andre prestasjonsarenaer som opera, musikk, dans og teater. Tilnærmingen kan i tillegg være aktuell på ulike næringslivsarenaer der det legges vekt på prestasjon. Etterutdanningen egner seg altså for alle som er opptatt av å fremme gode prestasjoner samtidig som man bidrar til god mental helse. Viktige temaer i det nye utdanningstilbudet er mental trening, målsetting, stresshåndtering, oppmerksomhetsstyring og motivasjonsfremming. Man vil også lære om tiltak ved prestasjonsangst, urimelig selvkritikk og negative og hemmende tankemønstre og tenkemåter. Målet er å fremme helse, velvære og personlig utvikling i bredde- og toppidrett, samt på andre viktige prestasjonsarenaer.”

Det var dette som tumlet litt i tankene da jeg første uken i mars hadde funnet meg til rette i Norsk Fagbokforfatterforening sin leilighet i Karl-Marx Alle 127 i Berlin. Utdanningen og vinklingen virket spennende. Jeg tok meg i å undre på hvilke andre terapiretninger som fokuserer på den perfekte prestasjonen og som ønsker å bidra til de olympiske idealene raskere, høyere, sterkere. Kognitiv terapi har lenge vært en sentral bidragsyter på dette område. En av de første norske bøkene om emnet kom ut i 1986 og  het ”Best når det gjelder”. Den ble en bestselger og var skrevet av Willy Railo, som blant mye annet også arbeidet som rådgiver for den svenske landslagstreneren  i fotball Sven-Göran Eriksson.

Jeg tok meg i å undre på hvilke andre terapiretninger som fokuserer på den perfekte prestasjonen og som ønsker å bidra til de olympiske idealene raskere, høyere, sterkere.

Å sette fokus på det å prestere var ikke vanlig blant psykologer på tidlig 80-tall. I et land hvor janteloven sies å være rådende, ble det sett på som lite passende. Ressurser og psykologisk kunnskap burde brukes på de som slet med sine liv, ikke til å hjelpe folk som alt fungerte godt til å prestere bedre, mente datidens politisk korrekte terapeuter. Konkurranse er en del av vår natur. Det å bli flink nok til å vinne over de andre ligger dypt forankret i oss. Vi kan prøve å hemme det, eller vi kan prøve å fremme det. Jeg oppfatter utdannelsen i kognitiv idrettspsykologi som et forsøk på det siste. Det var dette jeg hadde med meg som et bakteppe da jeg i løpet av skriveuken her i Berlin oppsøkte ulike kulturelle steder og arrangementer.

Musikk og arkitektur

En av opplevelsene var en kammerkonsert i de ærverdige lokalene til Konzerthaus Berlin ved Gendarmenmarkt. På programmet sto Wolfgang Amadeus Mozart og Frank Schubert.  Solist var den unge pianisten Jan Lisiecki. Kvelden ga publikum prestasjoner på et høyt kunstnerisk nivå i arkitektonisk vakre omgivelser. Det hadde ikke vært mulig å gi publikum en slik musikalsk opplevelse uten musikere med mange års øvelse, tro på seg selv og nerver under kontroll. Arkitekten Karl Friedrich Schinkel skal også berømmes, sammen med alle de håndverkerne som har bidratt til bygging og utsmykning av konserthuset. Uten denne arkitektoniske rammen hadde konserten ikke vært den samme.

Det gode måltid

En annen opplevelse som fikk meg til å tenke på prestasjoner, var middagen på Industry Standard i Sonnenallé 83. Dette er et spesielt spisested, med rått og moderne interiør og fullt innsyn til kjøkkenet og kokkene som arbeider der. Maten har røtter i det rustikk franske og middelhavsinspirert kjøkken. Stedet har ingen stjerne i Michelin-guiden. Det minner meg om at de som setter opp reglene for konkurransen også er med på påvirke resultatet av den. Men bevares. Hva skal de med den stjernen. Stedet kunne by på røff kokkekunst av ypperste klasse. Her var høye krav til egeninnsats supplert med smittende engasjement. Det som møtte meg var ikke innbitte kokker og kelnere som fryktet å feile, men fagpersoner som elsker det de holder på med, og som jobbet sammen som et godt fungerende team.

Olympiske leker

Etter en halvtimes tur med U2 banen fra Alexanderplatz, kommer du til Berlins Olympiastadion. Det var her verden møttes til edel kappestrid i 1936, det var her Hitler og nazistene skulle vise verden hvilken høyverdig kulturnasjon Tyskland var, og hvilke unge ariske atleter de kunne by på. Det hele skulle skje i olympisk ånd: raskere, høyere, sterkere. Konsekvensene av dette grenseløse mottoet  har vel vært at mange prøver å nå yttergrensene, uansett midler. Toppidrett er kanskje ikke sunt, men imponerende er det jo å se sport på høyt nivå. Den danske forfatteren, filmskaperen og sykkelkommentatoren Jørgen Leth har vært en alternativ stemme i debatten rundt doping innen sykkelsporten. Han lar seg ikke forarge, men ser det, om jeg har forstått ham rett, delvis  som en naturlig konsekvens av de enorme prestasjonskravene innen toppidretten. Han mener at folk flest må være litt naive hvis de vil ha topp prestasjoner uten samtidig å se at det krever bruk av alle mulige lovlige og ikke lovlige hjelpemidler. Når den individuelle prestasjonen hylles, er det lett å glemme at det som oftest står et enormt støtteapparat bak. Skinasjonen Norge er ikke noe unntak her. Det er enorme ressurser som er lagt ned i utstyr, smørere, trenere og treningsopphold, et støtteapparat mange konkurrenter bare kan drømme om. Når utøverne i tillegg tilbys mental trening, burde seieren være innenfor rekkevidde.

Jeg satte stor pris på musikken og omgivelsene i Konzerthaus Berlin, og maten og vinen på Industry Standard var en ren nytelse. Hverken musikken eller maten hadde latt seg oppleve uten prestasjoner på et høyt nivå. Jeg tror så absolutt metoder innenfor kognitiv  terapi kan være til nytte også på slike områder. Vandringen omkring på Olympiastadion i Berlin fylte meg med litt mer blandede følelser. Et imponerende bygg der det står, i all sin nyrestaurerte velde, men med en uhyggelig forhistorie.

Interessant nok ville menigmann blant de gamle grekerne,  den kulturen hvor den kognitive terapien har sine røtter, vært helt uenig i dette. De var kun opptatt av vinneren. Nummer to og tre var og forble tapere.

At mental trening tas i bruk innenfor idrett er ikke noe nytt. Spørsmålet er vel mer hvordan vi vil den skal brukes. De moderne olympiske leker strekker seg tilbake til 1896 og ble grunnlagt av Pierre de Coubertin. Det er han som er kjent for setningen:  ”Det viktigste er ikke å vinne, men å delta.” Interessant nok ville menigmann blant de gamle grekerne,  den kulturen hvor den kognitive terapien har sine røtter, vært helt uenig i dette. De var kun opptatt av vinneren. Nummer to og tre var og forble tapere.  Holdninger endrer seg. I alle fall tilsynelatende. Det samme gjør valget av olympiske øvelser. Det er ikke bare tautrekking og skyting på løpende villsvin som er borte fra programmet. I perioden 1912 til 1948 var kunstartene arkitektur, skulptur, musikk, malerkunst og litteratur en del av de olympiske grenene det ble konkurrert i. Sett i lys av dette kan besøket i Konzerthaus Berlin sies å ha vært i god olympisk ånd. Det var vel bare litteraturen som manglet der, men den fant jeg mange andre steder i Berlin.

Nederlagets timer

Mental trening knyttet til å prestere var ikke så vanlig i min ungdom. Da jeg satt for meg selv inne på Olympiastadion Berlin klarte jeg ikke å la være å tenke litt mismodig på hva jeg kunne ha drevet det til i øvelsene kast med liten ball og stille lengde, dersom jeg hadde vært i besittelse av den kunnskapen vi har i dag. At jeg holdt på å drukne under forsøket på å ta svømmeknappen i sølv og bommet så stygt under tilløpet i høydehopp at den ene av høydehoppstengene veltet og ga meg et kutt i hodet som måtte sys, er noe som kanskje kan tilskrives mental ubalanse. Det er i alle fall ikke hendelser jeg ser tilbake på med særlig stolthet.

”Du må forsone deg med det ufullkomne, trives med feil, og være glad i deg selv som god nok.”

Så jeg hilser den nye utdanningen i kognitiv idrettspsykologi velkommen, men håper den også evner å ta vare på den som blir nummer 123. Det er nå der, i skyggen av den ene, de fleste skal leve sine liv. Selv finner jeg trøst i hva stoikeren Seneca mente om det å prestere: ”Du må forsone deg med det ufullkomne, trives med feil, og være glad i deg selv som god nok.” Så selv om jeg ikke er stolt over mitt møte med høydehoppstativet, bærer jeg mitt arr uten å skjemmes ved det. Og om jeg må velge, foretrekker jeg Seneca sitt råd fremfor mottoet raskere, høyere, sterkere. Men det ene trenger ikke utelukke det andre.