Sitatet ovenfor er hentet fra Albert Camus bok Pesten, utgitt for første gang i 1947. Jeg leste den på nytt i sommer under et opphold på Queens Hotel i badebyen Brighton i England, hvor jeg sammen med min familie hadde søkt tilflukt fra den lenge bebudede og mye omtalte svineinfluensaen. De gamle kurbadene hadde til hensikt både å lindre og rense, og mange av de mest kjente lå naturlig nok ved havet. Nå er ikke opphold i byer ved havet noen garanti for trygghet, noe Thomas Mann sin fortelling Døden i Venedig er et godt eksempel på:

”Åtti prosent av de angrepne døde og det på en forferdelig måte, eftersom sykdommen opptrådte med ytterste voldsomhet og hyppig forekom i sin farligste form, den såkalte ”tørre” type. I dette tilfelle greide ikke offerets legeme engang å utdrive vannet som blodkarene utskilte i store mengder. I løpet av få timer skrumpet pasienten inn og ble kvalt av det bekaktige seige blodet under krampe og hese klageskrik. Man måtte prise seg lykkelig hvis sykdommen – slik det undertiden hendte – slo ut i dyp bevisstløshet som en sjelden eller aldri våknet opp av.”

Det å gå til grunne kan også ha sine estetiske sider.

Den som har lest novellen, og ikke minst  sett Viscontis  fantastiske filmatiseringen av forfatteren Gustav von Achenbachs besettelse, skildret mot en bakgrunn av død og forfall i pestens Venedig, vil kanskje likevel forstå min tilflukt til et hotell ved havet. Det å gå til grunne kan også ha sine estetiske sider. Vi måtte imidlertid returnere med uforrettet sak. Sommeren gikk, og i skrivende stund er jeg fortsatt ikke rammet av pandemien. Isteden ble jeg, på veg hjem fra byen med en flaske Chablis og  boken Dommedag. Verdens undergang før og nå, redigert av Dyrendal og Pettersen – noe må man prøve å korte ventetiden med –  kjørt ned av en syklist i stor fart, noe som medførte et nesten avskåret øre, mørbanket kropp, knust vinflaske og en tur med ambulansen. Mange sting og noen uker senere ser det ut til å gå bra, ikke minst takket være et dyktig og vennlig personale ved Sykehuset i Vestfold HF. Selv ikke de kunne imidlertid påføre meg den bebudede smitten.

Skjønnlitterære prosedyrebøker

Man kan jo mistenke våre helsemyndigheter for å ha lest både Døden i Venedig og Pesten. De to bøkene kunne i alle fall langt på veg være lagt til grunn for henholdsvis beskrivelse av ”i verste fall” scenario og valg av strategi. Nå er det ikke min hensikt å henge ut våre helsemyndigheter. Det er lett å være etterpå klok. Kunsten å sitte i uker bak en kontorpult og vurdere andres handlinger i en gitt situasjon overlater jeg til de som finner glede i slikt. Mer interessant er det å prøve å forstå hva som har skjedd. Hvorfor kjøpe opp vaksine til hele befolkningen, gjøre bruk av svimlende 1109625000 kroner, instruere folk om å holde seg hjemme i syv dager fra arbeide og iverksette en kriseberedskap og rapporteringsrutine som har medført at hardt pressede helseforetak har måttet flytte fokus fra det som skulle være kjerneoppgavene. Jeg tror mye av svaret er frykt. Ikke for selve pandemien, men frykt for hva som ville skje dersom man ikke hadde iverksatt tilstrekkelige tiltak. Da blir skrekkscenariet litt annerledes: Opprørte samfunnsborgere og store avisoverskrifter om manglende handelkraft fra helsedirektoratet; en kritikk som i neste runde ville ramme helseministeren og regjeringen. Jeg tror man har følt presset. For den som husker kritikken som oppstod mot myndighetene i mange land  i etterkant av tsunamien blir de forholdsregler som er tatt  mer forståelige.

Er vi i ferd med å få et samfunn hvor toleranse for usikkerhet er så lav at tiltakene er i ferd med å bli uhensiktsmessige?

Vi vet mye om hvilke konsekvenser katastrofetanker, bekymring og trygghetssøkende strategier kan ha for enkeltindividet. Det er  fristende å også anvende kognitive forståelsesmodeller på gruppenivå. Er vi i ferd med å få et samfunn hvor toleranse for usikkerhet er så lav at tiltakene er i ferd med å bli uhensiktsmessige? Er vi i ferd med å lære opp en hel befolkning til at intet skal gå galt, og går det galt så er det alltid noen du kan skylde på? Er risiko- og sårbarhetsanalyser, prosedyrer og beredskapsplaner i ferd med legge et klamt og kvelende grep om vårt lille land? Vi burde kanskje bli flinkere til å peke på hvilke konsekvenser det kan ha på gruppe- og ledelsesnivå. Det handler om å skape et samfunn som  er inkluderende og ivaretakende, samtidig som den enkelte borger ikke læres opp til urealistiske forventninger om hva som er mulig, men erkjenner at usikkerhet er en del av livet.

For sikkerhets skyld

Den som sliter med alvorlige psykiske plager har rett til behandling, men en rekke studier viser at en betydelig andel av dem som får det, også i form av kognitiv terapi, ikke har nytte av den. Det hender også at pasienter tar sitt eget liv. Det kan være fristende å skyte på terapeuten. Mange terapeuter jeg møter sier de har begynt å gjøre ting for sikkerhets skyld, ikke av hensyn til pasienten, men av hensyn til seg selv. Det blir det fort dårlig terapi av. Slike defensive handlinger ligner på det helsemyndighetene synes å ha følt seg presset til å gjøre i forhold til svineinfluensaen.

I forbindelse med den bebudede pandemien skrev en kommentator i en avis på forsommeren at han håpte myndighetene ikke iverksatte tiltak som ville skape panikk før det var nødvendig!

I forbindelse med den bebudede pandemien skrev en kommentator i en avis på forsommeren at han håpte myndighetene ikke iverksatte tiltak som ville skape panikk før det var nødvendig! En interessant betraktning. Det stod ikke noe om når det var nødvendig å skape panikk. Jeg håper vi kan unngå det. I mellomtiden kan dere jo hygge dere med tidsskriftet. Artikkelen om behandling via digitale kommunikasjonsmidler burde være høyaktuell da det har den positive bieffekten at det også reduserer smittefaren. Den første norske nettverkssamlingen med fokus på ”mindfulness” kan ikke sies å ha tatt slike hensyn, men samlingen var fornuftig nok lagt utendørs, og deltagerne  i besittelse av gode teknikker i møtet med katastrofetankene. Selv er jeg, i det bladet går i trykken, fortsatt symptomfri. Øret ser ut til å leges og skuldervesken dufter svakt av Chablis. Det kunne vært verre.