Det er særlig ett eventyr som forklarer dette på en spesiell måte. Personlig synes jeg at dette er den beste måten til å fortelle hva behandlingen går ut på. Gjennom dette eventyret får pasientene en forståelse av behovet for å tenke på nye måter og å handle i forhold til disse tankene. Når pasientene kommer til det fire måneders opplegget har vi brukt å lese det opp i plenum. Ofte har vi gjentatt det når vi har invitert pårørende.

Personlig synes jeg at dette eventyret er den beste måten til å fortelle hva behandlingen går ut på.

Vi hørte eventyret av en nederlandsk musikkterapeut, Marijke Dreeken, som jobbet på Psykiatrisk klinikk i Stavanger for en del år siden. Dessverre visste hun ikke hvem som hadde skrevet det ned, eller hvilken bok det var hentet fra. Skulle noen av tidsskriftets lesere ha kjennskap til dette eventyret ville det være fint med en tilbakemelding.

UHYRET

 

Det var en gang en gammel konge som regjerte i et lite land langt mot øst. Kongen var kjent for sin godhet og rettferdighet, og han var elsket av sitt folk. Landet lå i en bortgjemt dal omkranset av høye fjell. Oppe i fjellene bodde et stort og farlig uhyre som kongen i sine yngre dager hadde truffet og kjempet imot. På grunn av dette uhyret kunne ingen reise ut av dalen. De få som prøvde å reise ut kom aldri tilbake. Den gamle kongen forbød sine undersåtter å klatre opp i fjellene.

Etter mange år døde den gode kongen, og hans eldste sønn overtok kronen. Da sørgetiden var over bestemt den nye kongen at han ville reise opp i fjellene og ta kampen opp med uhyret. For i mange år hadde han drømt om å hjelpe sitt folk. Folket ba kongen om ikke å reise, men han var fast bestemt på å sloss mot uhyret selv om det kunne koste ham livet.

Jeg er angsten, sa uhyret.

Den nye kongen tok farvel med sin dronning og sitt folk og la i vei opp i fjellene. Med sverd og list ville han ødelegge uhyret. Langt borte kunne han høre lyden av det han skulle møte. Fjellene dirret og jorden skalv. Til nærmere han kom uhyret til verre ble det. Endelig sto de ansikt til ansikt. Noe så uhyggelig hadde ikke kongen drømt om. For det han så kunne ikke beskrives med ord.

Han rygget tilbake. Uhyret ble større. Han tok enda et skritt bakover. Uhyret ble enda større. Han tok enda et skritt, og uhyret vokste til et enormt fjell. Da husket han at han var kongen. Han tok et skritt framover og så uhyret rett inn i øynene. Da ble uhyret mindre. For hvert steg han tok framover ble uhyret mindre. Tilslutt spurte han uhyret: Hvem er du? Jeg er angsten, sa uhyret.