Samtidig er det nå som før en utveksling av kognitivt tankegods mellom land og kulturer. Vi har i tidligere nummer av tidsskriftet brakt artikler om fagsamlinger i Kenya og tiltak for barn i flyktningeleirer i Libanon. Dette er kulturer som på mange områder er ulike vår egen og steder hvor livsvilkårene er helt annerledes. Da er det nærliggende å spørre seg selv om effekten av en kognitiv tilnærming, som i hovedsak er utviklet og utprøvd i den vestlige verden, er like god.

Mye å lære

Å oppsøke andre kulturer med en hjemmestrikket modell for forståelse, behandling og mestring av psykiske vansker og hemmende følelser er et tvilsomt prosjekt om det ikke gjøres på en reflektert og ydmyk måte. Selv har jeg sett flere eksempler på hvor galt det kan gå om man ikke tar hensyn til lokale kulturelle og religiøse forhold. Vi kan også lett se oss blind på oss selv som den gode hjelper, og ikke innse at andre land og kulturer har mye å bidra med som vi kan ta med oss inn i vår virkelighet. I den vestlige verden  har psykologisk kunnskap i stor grad vært anvendt innenfor rammen av tradisjonell ansikt til ansikt terapi. Dette er en svært resurskrevende metode, hvor effekten ikke alltid er lett å forutsi.

Hvordan nå mange med lite?

Under et besøk i Malawi for noen år siden kom jeg i kontakt med psykologen Dixie. Han var en av to psykologer på doktornivå i Malawi, i tillegg var det fire psykologer på masternivå. Dette i et land med den gang ca. 12 millioner innbyggere, av dem 800 000 foreldreløse barn. Det var stor bekymring for hva som ville skje om ikke disse barna fikk hjelp og støtte, både sosialt og psykososialt. Da sier det seg selv at tradisjonell individualterapi ikke var en farbar vei å gå. Ved siden av undervisning gikk derfor mye av Dixies arbeidsdag med til veiledning og rådgivning av annet helsepersonell som arbeidet med barn. Hjelp til økt forståelse for barns psykososiale miljø var målet, og dette skjedde blant annet gjennom å opprette lokale nettverksgrupper.

Min påstand er at vi har mye å lære ved å se til erfaringer gjort i land vi liker å se på som ressursfattige og underlegne oss selv. Det er ikke bare vi som har noe å lære bort!

Bruk av radio (de færreste hadde fjernsyn) for å spre psykologisk kunnskap var også tatt i bruk, og informasjon til befolkningen skjedde som regel i samarbeid med lokale medisinmenn. Å overse den lokale medisinmannen, noe enkelte vestlige hjelpetiltak hadde prøvd seg på, ga som regel dårlige resultater. Normalitet er en relativ størrelse, den endrer seg både over tid og på tvers av landegrenser. Dette er også noe det er viktig å ta høyde for. Min påstand er at vi har mye å lære ved å se til erfaringer gjort i land vi liker å se på som ressursfattige og underlegne oss selv. Det er ikke bare vi som har noe å lære bort!

På kryss og tvers

Ute på Nordnespynten i Bergen står det en totempåle, en treskulptur laget av nordvestkystindianerne i Amerika, skjenket av vennskapsbyen Seattle. Den formidler myter og sagn knyttet til høvdinger og klaner. På nettstedet psychotherapy.net er det et interessant intervju med den indianske psykologen Eduardo Duran. Ett spørsmål handler om i hvilken grad vestlige terapiformer og tankesett kan tilpasses andre kulturer. Duran er åpen for det, men legger til: “But cultural competency training can’t be a paternalistic, three-unit course where we learn little techniques to use with each culture—like not looking people in the eye as a sign of respect or whatever. There’s no list of stuff to make you culturally competent if everything coming out of your mouth is Westernese. That doesn’t work.” Redaksjonelt:

Ved Chr. Michelsen Institutt, i et avlåst spesialbygd rom med to glassvegger, står en av verdens største samlinger av sudansk litteratur. De 2000 bøkene, skrevet på engelsk, fransk, latin, tysk, russisk og arabisk eies av den sudanske forretningsmannen Mahmoud Salih, men befinner seg i Bergen fordi han ikke tror de vil være trygge i Sudan. Det er også en form for samarbeid på tvers av kulturer. Blant bøkene står erindringene til Babikr Bedri. Han er far til Malik Badri, den sudanske psykologen som foreleste på Inspirasjonskonferansen i 2015. Det var han som gjorde meg oppmerksom på at kognitiv atferdsterapi også har røtter tilbake til et 1100 år gammelt persisk manuskript, oversatt til norsk med tittelen Sjelens vedlikehold. Her er det mange fellestrekk på tvers av kulturer. Det Badri ikke kunne forstå, var hvordan tradisjonell freudiansk psykoterapi kunne få fotfeste blant muslimske psykologer.

Ved Chr. Michelsen Institutt, i et avlåst spesialbygd rom med to glassvegger, står en av verdens største samlinger av sudansk litteratur.

På den første fagsamlingen NFKT hadde i Kenya for mange år siden foreleste den engelske forskeren og kognitive terapeuten Paul Salkovskis på den internasjonale delen av konferansen. Kasuset han hadde valgt som utgangspunkt var en engelsk kvinne som led av rødming. Behandlingsopplegget var sikkert bra nok. Valg av kasus derimot, fikk flere av oss til å undres. Rødming er neppe et særlig utbrett problem på de breddegrader, og de kenyanske deltakerne trakk da også på smilebåndet etter en stund. Nei, lett er det ikke. Men kulturell tilpasning er et tema som jeg tror vil bli viktigere i årene som kommer.