Skip to main content

Forfatter

Ine Jareid

“Jeg er borte ved satellittene, mellom den store lysende globen og demonstrasjonen av hologrammer! Hvor er dere?”  – “Hva, jeg hører deg ikke, det er en bråkete robothund i bakgrunnen her!” – “Jeg tror de andre gikk for å se Elon Musk, men køen var alt for lang og det er sikkert 100 grader ute. Fikk dere egentlig sett Macron?” –  «Nei, vi ga opp. Vi går opp i networking-loungen og gjør noen demoer, og så er det et foredrag om AI og psykisk helse klokka fire.”

Sist uke var vi på sirkus, nærmere bestemt på VivaTech, Europas største startup- og tech-event. Mine kollegaer i Fornix, en Trondheimsbasert teknologibedrift som lager VR-løsninger innen psykisk helse, tok turen hit til Paris for å se, lære, bygge nettverk og snakke med investorer. Den noe kaotiske stemningen var både inspirerende og overveldende. Det var produsenter av luksusvarer med alt fra virtuelle kjøpesentre og skjønnhetssalonger til elektroder som kunne måle hjernens preferanser, biler som liknet romskip og roboter som trillet, løp og hoppet rundt mellom de tusenvis av besøkende. Det var ingen tvil om at VivaTech er en big deal, her var det ildsjeler som har kjempet seg veien opp fra «startups» på universitet eller kjellerstue, til såkalte unicorn-virksomheter, gründerbedrifter som på kort tid blir verdsatt til mer enn én milliard dollar.


Foto Elise Rimer

 

Men mer enn kroner og øre var stemningen på VivaTech, kanskje noe overraskende, preget av et ønske om å gjøre en forskjell. Tilgjengelighet, diversitet, bærekraft og kunnskap var stikkord som gikk igjen, og det var ikke tvil om at mange oppfinnelser hadde sprunget ut fra dyp idealisme. Det var mange representanter innen helsefagene, samt utallige forslag til løsninger på klima- og energikrisen, hungersnød og fremtidens eldreomsorg.

Før og etter

Det er lett å undervurdere hvilken betydning selv de minste teknologiske nyvinningene har hatt for oss. Jeg husker utenlandsturer før og etter kart- og reiseplanleggingsfunksjonene på telefonen: Der Berlin i den analoge tidsalderen til tider virket uoverskuelig med knotete t-baner og trikker og store avstander, gikk ferien i Tokyo som smurt ved hjelp av et par tastetrykk. Og hvem kunne tenke seg å gå tilbake til en tid hvor informasjon var forbeholdt den intellektuelle overklassen?

På VivaTech hørte jeg et intervju med Cyril Chiche, skaperen av Lydia, den franske ekvivalenten til Vipps. Han fortalte om det øyeblikket han overhørte en samtale mellom to unge, hvor den ene sa “jeg lydiaer deg bare pengene.” Hans oppfinnelse og hjertebarn var fortsatt bare i oppstartsfasen og hadde ikke mange brukere, men var allerede blitt integrert i menneskers hverdag, ikke bare i handling, men også i språket. Alle som har jobbet i servicebransjen på steder med sen stengetid, vet at turen alene til nattsafen for å sette inn dagens omsetning ikke er en lystig oppgave. Men der kontanter bød på et sikkerhetsproblem, står vi nå overfor tilsvarende sikkerhetsutfordringer i det digitale universet, med kvantedatamaskiner som lurer i horisonten.

 


Foto Elise Rimer

 

Digital terapi

Innen psykologiens og terapiens domene står vi overfor de kanskje hittil største omveltningene og tilpasningene siden samtaleterapiens begynnelse. Allerede nå har samtalerobotter imponert diverse facebookgrupper for psykologer med eksempler på pedagogisk og balansert psykoedukasjon og støttende dialoger, og på VivaTech var kunstig intelligens (artificial intelligence, forkortet AI), det overordnede temaet i år. Å ta i bruk ny teknologi er lett når det øker bekvemmeligheten vår i hverdagen og ikke truer vår forståelse av hvordan tingene skal og bør gjøres. Men teknologi utover papir og blyant var ikke på pensum for oss psykologer, og enhver nettbasert innordning mer avansert enn ICD-10 oppleves for de fleste av oss som både fremmed og vanskelig å se nytten av – i hvert fall frem til pandemien plutselig gjorde videobasert terapi både lovlig, effektivt, overkommelig og lekende lett! De lange ventelistene i det offentlige har også bidratt til nytenkning, hvor blant annet veiledet internettbehandling har hjulpet tusener av brukere.

Men for noen psykologer er ikke teknologien en fremmed komponent i liv og virke. En av mine kollegaer i Fornix, Elise Rimer, er noe så sjeldent som en klinisk psykolog med bakgrunn fra gaming. I kjølvannet av teknologimesse og Parisisk sommervarme, samt intensiv jobbing med VR-applikasjoner for presentasjonsangst og pusteteknikker, fant vi en stille stund hvor muligheten bød seg for en samtale om teknologiens plass i psykologiens verden.

Ine: Hva fikk vi egentlig ut av VivaTech?

Elise: At det finnes utallige former for ulike teknologisk innovasjoner og bruksområder? Douglas Adams beskrev vårt forhold til teknologi som følger: “Alt det som eksisterer i verden når du blir født, er en selvfølge og en naturlig del av hvordan verden fungerer. Alt som blir oppfunnet når du er mellom femten og trettifem er spennende, og du kan få en karriere innen feltet. Alt som kommer etter fylte trettifem derimot, oppleves å stride mot tingenes naturlige fungering, og vi vil nok kjempe imot”.

Ine: Jeg kjenner meg ørlite grann truffet, i og med at jeg er over trettifem, og dessuten glad i den analoge verden. Men jeg har siden studietiden vært veldig interessert i digitale løsninger innenfor vårt felt, og kastet meg over MoodGym i sin tid. Deretter ble det entreprenørskapskurs på universitetet, hvor jeg jobbet med idéen om en app som fanget opp begynnende stress og psykiske lidelser hos ansatte. Siden har jo dette eksplodert, og det er verken noe nytt eller kontroversielt i å tenke at det digitale kan supplere samtaleterapi. Men vi integrerer det vanligvis ikke i terapiforløp, selv ikke der det ville vært både naturlig og gavnlig!

Elise: Kanskje er det nettopp implementeringen som er problemet? Ta for eksempel Helseplattformen som er rullet ut i Trønderlag og tidligere i Danmark. For noen opplevdes nok denne overgangen utfordrende nok til å vurdere en tidlig pensjon. Det er viktig at vi som jobber med innføring av teknologiske løsninger gjør overgangen så enkel som mulig.

Hva fikk vi egentlig ut av VivaTech?

Ine: Vi begynte jo begge to med Virtuell Virkelighet, VR, rundt 2020. Men teknologi og den digitale virkeligheten har imidlertid alltid vært en del av ditt liv, du har jo litt uvanlig profil som psykolog og gamer?

Elise: Jeg er oppvokst med PC og videospill hjemme. Men jeg er ikke vokst opp med en vennegjeng eller familie som har delt denne interessen, med unntak av min onkel som skal ha noe av æren for at jeg interesserer meg for det jeg gjør i dag. Spilling har alltid vært egentid for meg, et sted hvor jeg kunne koble av og leve meg inn i andre verdener. Jeg har imidlertid et minne om at pappa hadde et eget datarom hvor han spilte et spill med firkantede ranere som rømte fra politi og vakthunder. Han nekter for dette, så jeg har slått meg halvveis til ro med at det kan være et falskt minne! Husker du King’s Quest?

Ine: Ja! Men jeg kom aldri særlig langt…

Elise: Nei, det var ganske komplisert, men jeg hadde noen tykke manualer. Jeg tror jeg ble fascinert av å ha innflytelse over et helt univers, å kunne ta valg som bestemte karakterenes skjebner. Samt positiv forsterkning hver gang jeg gjorde noe riktig. Spill har vært et vindu inn mot nye og spennende opplevelser. Litt ironisk kanskje, siden vi bor i Norge og har all verdens muligheter.

Ine: Jo, men i trygge Norge er det heldigvis ikke nødvendig å leve ut handlinger på liv og død, kjempe i krig og å jakte for å skaffe mat. Jeg kan på en måte forstå hvorfor mange trekkes inn i en verden hvor man kan kjenne på det å være i live. Paradoksalt nok ved å isolere seg foran skjermen på soverommet.

Elise: Men vi skal ikke glemme den sosiale arenaen spill kan være for mange. Jeg har alltid vært noe tilbakeholden fra å begynne med online-spill, kanskje fordi en del av meg frykter for at jeg skal miste kontroll over tid og sted. Et godt spill byr på en flytsone ulikt noe annet jeg har opplevd.

Ine: Så du frykter avhengigheten?

Elise: Ja!


Elise Rimer. Foto Markus Haraldseid

 

Ine: Hvordan klarte du å gjøre det så bra på skolen i ungdomsårene?

Elise: Det spørsmålet har jeg stilt meg selv noen ganger. Utallige skoletimer har gått med til minesveiper eller emulator på PC. Men jeg hadde foreldre som satte grenser og utfordret meg til å lære nye ting. Familien hadde nok sett at jeg brukte mer tid på idrett og musikk enn foran datamaskinen eller andre spillkonsoller. Men kanskje forstod de allerede da at vi må lære oss å bruke teknologien, ikke la teknologien bruke oss? Noe som bringer oss tilbake til forholdet mellom teknologi og menneske. Et krysningsfelt som jeg brenner for å utforske nærmere.

Ine: Og digitale teknologier i psykologien?

Elise: Jeg kom over Beate Wold Hygen som har forsket mye på barn og gaming. Jeg snakket også med Svein Øverland, Patrick Vogel og Stian Solem som alle utfordret meg rundt spennende prosjekter for en potensiell hovedoppgave med en teknisk vri, dermed ble det Fornix og en oppgave om VR. Vi testet et eksponeringsscenario for høyder, og fant at psykologer og psykologistudenter opplevde en positiv holdningsendring etter å ha blitt kjent med teknologien. Deretter fulgte en pilot på odontofobi og så har det ballet på seg. Ideen om å kunne pakke arbeidsverktøyet i kofferten og reise rundt lokker. Det er også noe unikt med å få introdusere VR til mennesker for første gang. Forundringen og nysgjerrigheten som lokkes frem hos mange er inspirerende. Foruten Fornix, jobber jeg ved Kompetansesenteret Tannhelse Midt (TkMidt). Her jobber jeg med tilrettelagt tannhelsetilbud til tortur- og overgrepsutsatte og personer med sterk angst for tannbehandling (odontofobi). De var tidlig villige til å teste teknologien og gjøre en pilot i forhold til bruk av VR inn mot tannbehandlingsangst. Jeg tenker at VR har et stort potensial til å hjelpe flere som sliter. Vi kan nå ut til en større pasientgruppe, ikke minst fordi teknologien blir bedre og bedre, men også fordi VR kan bidra til mer engasjerende terapi. Mange blir overrasket over hvor virkelighetsnært det oppfattes.

Ine: Første gang jeg prøvde VR var i et virtuelt escape game i et romskip. Fantastisk konsept, men både lyd, bilde og håndsporing var for dårlig til at innlevelsen ble total. Men én ting jeg tok med meg, var at de mer skremmende scenene utløste både en fryktrespons, men også en form for intellektuell distanse.

Elise: Ja! Og det er nettopp det at man vet at det ikke er virkelig, samtidig som følelsene trigges, som gjør VR til et så effektivt medium for eksponering. På godt norsk kan vi si at VR er i stand til å lure hjernen vår til å tro at vi er til stede i et datagenerert miljø. Mange pasienter sier nettopp dette, at dette gjør at de tør å prøve. De kroppslige reaksjonene kan være kraftige, men faller svært rask, samtidig som mestringen økes. Tenk bare på ChatGTP som ble lansert før jul, nå er teknologien blitt en av de raskest voksende i historien.

Mange blir overrasket over hvor virkelighetsnært det oppfattes.

Ine: Da jeg jobbet på klinikk så jeg sett hvor dyrt og tungvint eksponeringsterapi kan være. Jeg har brukt hele dager med en enkelt pasient, med eksponering for offentlig transport, edderkopper, slanger og diverse annet. Svært effektivt, men når det er egenbetalt er det jo bare for de privilegerte.

Elise: Riktig. Jeg tenker ikke nødvendigvis at VR skal erstatte alt av terapi, men at vi kan bruke det som verktøy som kan hentes fram når det er tidsbesparende eller mer effektivt, eller av andre grunner mer praktisk. Noen terapeuter er kanskje også utrygge på eksponering. I VR kan man kontrollere og skreddersy på en helt annen måte enn ved tradisjonell terapi. Vi kan tilby et univers med «ubegrenset» handlingsrom, der kun fantasien setter grenser. Pasienter kan fritt utforske uten å frykte fysiske eller sosiale negative konsekvenser.

Ine: Og her er vi kanskje tilbake til det som tiltrakk deg i spillenes verden i utgangspunktet: At du kan utforske en verden helt uten konsekvenser. Du kan utfolde deg uten hemninger. Berører ikke dette kjernen ved mange psykisk lidelser, altså en hemning i forhold til å utfolde seg fritt i livet og tilværelsen?

Elise: Her treffer du spikeren på hode. Fra min kliniske erfaring opplever jeg det som svært nyttig å få pasienten over i utforskermodus – og fra utviklingspsykologien vet vi at det å føle seg trygg er en viktig faktor for å tørre å begi seg inn i det ukjente. Gjennom VR har vi et verktøy der man kan skape en trygg og tilpasset virkelighet. Dersom vi går i den retningen som Elon Musk forespeilet på VivaTech, er den digitale virkeligheten her for å bli, om det så er i form av androider i hjemmet vårt eller mindre synlig teknologi som en personlig assistent/behandler i øret eller lomma. Hans mest verdifulle råd vedrørende innovasjon var å utvikle produkter man selv skulle ønske var hyllevare, det å være med å skape noe man har troen på. Å kunne ta med meg eller sende et par VR-briller i posten eller møte pasienter på et digitalt kontor uavhengig av geografiske avstander eller en angst som gjør dørstokkmilen for lang – det er noe jeg brenner for. I min jobb opplever jeg at pasienter må reise hele arbeidsdager for en time med terapi, det er kostnads- og ressurskrevende for både individ og samfunn. Pandemien har nok fått flere til å kjenne på nytteverdien av gode løsninger for fjernterapi eller hjemmebaserte løsninger. Videre snakket Musk, i likhet med avdøde Stephen Hawking, om AI på godt og vondt – at vi må være med på å forme utviklingen i riktig retning. Vi skal innføre disse verktøyene på en god måte, det skal supplere, ikke erstatte terapi. Her har vi som helsepersonell et ansvar.

Når jeg har jobbet på klinikk har jeg sett hvor dyrt og tungvint eksponeringsterapi kan være.

Ine: Det er jo interessant at mye av banebrytende teknologier har eksistert ganske lenge, eksempelvis leste jeg at man har kunnet detektere depresjon og autismespekterforstyrrelser på bakgrunn av stemme og tonefall i et tiår allerede, men jeg vet ikke hvor det ble av denne teknologien.

Elise: Det finnes allerede over 30 år med forskning som viser til effekt av VR innen helse, men det er først nå vi ser et større inntog i klinikken. Det handler i stor grad om at teknologien og verktøyene har blitt billigere og bedre i bruk, men også det at flere erfarer at VR kan ha like gode resultater som kognitiv terapi, samt bedre resultater enn annen psykologisk behandling for blant annet PTSD, høydeskrekk og flyskrekk. På godt og vondt presset pandemien oss til å tenke nytt og innovativt. Vi skraper nå bare på overflaten av teknologien og ingen av oss vet helt sikkert hvordan verden vil se ut om tre til fem år. Alt vi vet er at teknologien beveger seg utrolig fort, og jeg synes det er viktig at vi åpner opp for måten vi tenker på og bruker teknologi for å løfte fram helsetilbud til flere.

Ine: Her er det også viktig å skille mellom teknologi for underholdning og konsum, og som hjelpemiddel i terapi. Samtidig er overgangen mellom avhengighetsskapende teknologi og nyttige hjelpemidler jo flytende, ikke bare innen den digitale verden, men også i den fysiske. Ta diabetesmedisinen som plutselig unge, friske mennesker nå bruker som slankemiddel som et eksempel. Er det noe vi ønsker for samfunnet vårt?

Elise: Jeg sier ikke at VR-terapi nødvendigvis er løsningen for alle. På lik linje med at jeg ikke ville anbefalt alle gruppeterapi, antidepressiva eller ritalin, må man her også vekte fordeler og ulemper. Er det eksempelvis nyttig å innføre flere digitale arenaer i livet til en person som er avhengig av spill og virkelighetsflukt? Jeg mener teknologien bør inn i klinisk behandling av pasienter og at dette bør foregå i det offentlige behandlingsapparatet. Jeg tror det er viktig at ikke minst dagens unge blir møtt på sin arena. Å bli møtt av noen som interesserer seg for deres univers eller verden – som ikke drar ut kontakten til datamaskinen før man har fått lagret ved checkpointet som er to minutter unna. Som forstår at man trenger beskjed før middagen står på bordet, slik at man rekker å redde lagkameraten før man må koble seg av. På lik linje som du vil la din bestemor fullføre de tre siste rundene på genseren hun strikker før hun legger fra seg strikketøyet. Her drar du ikke i kontakten eller i dette tilfellet garnnøstet før hun har lagt det fra seg.

Naturens krefter

Samtalen vår ble brått avbrutt av et brak som røsket oss tilbake til virkeligheten. Den døsige sommervarmen var med ett erstattet av en kraftig vind som fikk dører og vinduer til å slå, kveldshimmelen ble lyste opp av et lyn, raskt etterfulgt av enda et brak. Sekunder etter hamret et voldsomt regnvær ned og vasket de parisiske gatene rene for støv, for kun å etterlate seg den karakteristiske duften av sommerregn mot varm asfalt og luften renset av torden. Naturens krefter klarer vi ikke å temme fullstendig, selv med all teknologi i verden. Det samme gjelder naturen i oss. Men er det feil å ta i bruk de teknologiene som finnes for å gi et godt liv til flest mulig?