I de siste årene har vi fått et økende antall veiledere og retningslinjer innenfor psykisk helsevern. De har som formål å si noe om hvilken behandling som bør gis, ut fra hva vi vet om hva som virker i forhold til hva. En av fagdirektørens mange oppgaver er å bidra til at disse blir implementert i foretaket. Retningslinjene er laget av en gruppe utvalgte fagpersoner som prøver å bli enige om klare anbefalinger ut fra hva som finnes av forskning og erfaring. Helsepolitiske føringer skal det også tas hensyn til. Noen ganger blir konklusjonen at flere behandlingsmetoder er likeverdige, andre ganger fremheves enkelte terapiformer. Noen retningslinjer bugner av høyt graderte anbefalinger, andre er mer beskjedne. Det er ikke alltid lett å se at dette henger sammen med kunnskapsgrunnlaget. Det hender at arbeidsgruppen ikke klarer å enes. Hva som anbefales, kan også endre seg over tid. Kunnskap er tidvis ferskvare.

 

Behandlere

Den tradisjonelle behandler, eller terapeut, er en person med sin egen historie. Årsakene til at han eller hun valgte sin utdannelse, kan være sammensatte og forskjellige. Det de fleste har til felles, er at de tok sin utdannelse i en alder da de var påvirkbare. Mange terapeuter har noe av sin identitet knyttet til den terapiformen de utøver. Andre utøver ingen spesiell terapiform, men er tro mot noe de intuitivt mener er riktig. Mange har hatt videreutdanning innenfor en bestemt behandlingsretning. De har gått i veiledning. Mange deltar også på fagsamlinger for den valgte terapiretningen og er medlem i en forening med fokus på det faglige. Noe av dette kan kanskje sammenfattes i ordet yrkesstolthet.

 

Iverksetting

Behandleren vil gjerne hegne om sitt. Å være terapeut er for mange å være del av en tradisjon. Terapeuten og den terapeutiske retningen er ofte sammenvevd på en måte som kan gjøre dem vanskelige å skille fra hverandre. En terapeut er langt på vei sitt eget verktøy. Det er derfor en naturlig, og forventet, reaksjon at terapeuter ser med en viss skepsis på anbefalinger som peker på andre tilnærminger enn den han eller hun har praktisert i en årrekke. Å tro at man kan implementere en ny behandlingsmetode bare ved å sende terapeuter på kurs, er naivt. Mange terapeuter ønsker ikke å lære den nye metoden, de stiller spørsmål ved kunnskapsgrunnlaget, de føler seg utrygge og mistenkeliggjort: ”Er ikke det jeg har holdt på med i alle disse årene bra nok?”

Behandleren vil gjerne hegne om sitt. Å være terapeut er for mange å være del av en tradisjon.

For en del terapeuter er det også en utfordring når anbefalte tiltak beveger seg utenfor den endringsfokuserte samtalen; når vi beveger oss fra det terapeutiske rommet til det terapeutiske landskapet. Psykologisk behandling har tradisjonelt vært forbundet med ansikt-til-ansikt-samtaler av 45 minutters varighet. Det trenger ikke være slik. Samtaler kan være kortere. Man kan gjøre bruk av digitale plattformer på ulikt vis, veiledet selvhjelp kan være et godt alternativ; mindre kan noen ganger være bedre enn mer. Andre har vært opptatt av at prosedyrer rundt kartlegging og dokumentasjon har blitt så omfattende at det virker negativt inn på terapiforløpet. De føler seg ubekvemme i møtet med pasienten når dette skjer på en måte de ikke selv føler de kan stå inne for. 

Generelle krav

Jeg velger å tro at helsepolitikere, ledere innenfor psykisk helsevern, terapeuter og pasienter har et felles ønske om effektiv og god hjelp for psykiske lidelser der dette er mulig. Utfordringen ligger i å samles rundt hva som er den foretrukne tilnærming, og i å iverksette den. Det er, ut fra hva jeg har skrevet, en vanskelig oppgave. En farbar vei er kanskje å stille noen overordnede generelle krav, uavhengig av den spesifikke metoden i seg selv:

  • Metoden bør kunne nå mange, på en kostnadseffektiv måte og med rimelig effekt.
  • Metoden bør så langt som mulig være kunnskapsbasert.
  • Metoden bør ha et klart og tydelig endringsfokus.
  • Metoden bør bygge på aktiv samhandling mellom pasient og terapeut.
  • Metoden bør ha i seg elementer av psykoedukasjon.
  • Metoden bør ha i seg elementer av selvhjelp.
  • Metoden bør også kunne formidles på andre måter enn ved tradisjonell ansikt-til-ansikt-kontakt der dette er mulig.
  • Metoden bør gi minst mulig inngripen i pasientens liv.
  • Metoden bør kunne anvendes på tvers av profesjonsgrupper og behandlingsnivåer.
  • Metoden bør være forenlig med en styrking av brukerperspektivet.

Jeg tror kognitiv terapi som metode langt på vei tilfredsstiller disse kravene, gitt at tilbudet tilrettelegges på en god måte i samarbeidet med brukeren. Det betyr ikke at vi skal slå oss til ro. Mye kan bli bedre for å videreutvikle terapiformen på en rekke av punktene ovenfor. Men kognitiv terapi har dessuten i seg muligheter til å være et helsefremmende virkemiddel langt utenfor det tradisjonelle terapirommet. Endringsfokusert samhandling kan kanskje være et begrep som favner videre enn den endringsfokuserte samtalen, og som understreker det elementet av egenaktivitet som er nødvendig hos alle aktører for å oppnå et vellykket resultat.