I artikkelen presenterer han en svært åpen definisjon av kognitiv terapi, hvor eneste krav er at metoden skal være løsningsorientert, med fokus på de problemer som pasientene presenterer, og den skal ha en viss empirisk basis. Utover dette argumenterer han for et fargerikt mangfold. Kognitiv terapi, slik Dattilio presenterer det, har sine kilder i mange andre terapiretninger, og kan derfor lett kombineres med andre terapiformer.

Jeg har hørt tilsvarende uttalelser fra andre amerikanske fagfolk. Arthur Freeman startet et seminar på 80-tallet med omtrent følgende uttalelse:  «Jeg kommer ikke til å fortelle dere noe nytt. Alt jeg sier har dere hørt før. Det eneste nye er systematikken og strukturen.»

I psykoterapiens historie er det mange eksempler på at det dannes nye menigheter for å forvalte den rette lære, og at det brukes mye energi på å tolke de gamle mesteres skrifter.

Dette er et bredt og åpent syn på kognitiv terapi, som kanskje er representativt for deler av det amerikanske miljøet. Flere av disse, ikke minst Aaron Beck selv, har bakgrunn fra psykoanalysen, og dette kan bidra til tenkningen. Selv har jeg vært mest påvirket av den engelske tradisjonen. Mange ledende engelske fagfolk, som David Clark og Paul Salkovskis, har bakgrunn som atferdsterapeuter. De har vært opptatt av å utvikle spesifikke modeller for ulike psykiske lidelser, først og fremst angstlidelser. Disse framholder strengere krav til metode og presisjon. Modellene er presist beskrevet, og det er mye dokumentasjon som tyder på at behandlingsresultatene blir bedre når behandlerne lærer seg modellene ordentlig og holder seg til disse. Det er ikke alltid tilstrekkelig å arbeide etter grunnsprinsippene om at tanker styrer følelser. Samtidig ser vi også at disse henter impulser fra ulike kilder, og i det siste har for eksempel buddhistisk tenkning hatt betydelig innflytelse.

I psykoterapiens historie er det mange eksempler på at det dannes nye menigheter for å forvalte den rette lære, og at det brukes mye energi på å tolke de gamle mesteres skrifter. Dette har vi sett også innenfor vår tradisjon. I flere land er det ulike foreninger for kognitiv terapi, atferdsterapi og kognitiv atferdsterapi. I Norge har vi foreløpig sluppet dette. Det kan ha flere forklaringer. Atferdsterapi ble aldri noen stor retning innenfor norsk psykiatri, og kognitiv terapi har en kort historie i Norge. Foreningen feiret i fjor sitt 10-års jubileum.

Personlig ønsker jeg at Norsk Forening for Kognitiv Terapi skal være en åpen organisasjon med en pragmatisk holdning. Vi må holde fast på at behandlingen skal være praktisk nyttig og rettet mot de problemer pasientene presenterer, og vi må bruke kunnskapsbaserte metoder der slike finnes. Ut over dette bør det være stor takhøyde.