Erfaringskompetanse i etableringsprosessen av Rask Psykisk helsehjelp

Hensikt, mål og metode

I forbindelse med implementering av Rask Psykisk helsehjelp (RPH) i Namsos kommune, var det gjennom prosjektgrupper og styringsgruppe bred enighet om å løfte erfaringsstemmen i etableringsprosessen. Vi ønsket å innhente erfaringskompetanse i en tidlig fase. Samtidig så vi en utfordring i å bare henvende oss til representanter fra brukerorganisasjoner da disse etter vårt skjønn ikke nødvendigvis var representative for en målgruppe som i mindre grad oppsøker psykiske helsetjenester. Vi fant det derfor formålstjenlig å gå bredt ut til befolkningen lokalt, med en invitasjon om å delta i en arbeidsgruppe. Hovedmålet var å innhente hvilke erfaringer innbyggere som slet, eller har slitt med lettere angst og depresjon, hadde i forhold til å oppsøke psykisk helsehjelp. Tilbakemeldingene var tenkt vektlagt ved utforming av rammene rundt RPH tilbudet med planlagt oppstart høsten 2019. I denne prosessen lå også̊ muligheten til å få erfaringskunnskap som kunne gi betydning for de øvrige kommunale tjenester innen psykisk helsearbeid/rusarbeid i nye Namsos. Namdalseid og Fosnes slår seg sammen med Namsos kommune i 2020.

Gjennom Namsos kommune sin Facebook side samt bygda post/nettside i Namdalseid og Fosnes, formidlet RPH teamet i november og desember 2018 således innlegg med følgende oppfordring:

Har du eller noen i nær familie slitt med mild/moderat angst eller depresjon, og har erfaring med at terskelen for å oppsøke hjelp oppleves høy? Vi trenger akkurat ditt perspektiv i en arbeidsgruppe for å etablere et fleksibelt og tilgjengelig lavterskeltilbud i nye Namsos kommune. Du trenger ikke å ha benyttet deg av helsetjenester tidligere. Din stemme er viktig og verdifull. Nysgjerrig? Interessert? Kontakt prosjektleder Elin Sivertsen: 948 33 615 eller elin.sivertsen@namsos.kommune.no Les mer: https://napha.no/mult…/…/Heftet-God-hjelp- nar-det-trengs.pdf

Annonseringen resulterte i henvendelser fra ti innbyggere som hadde lyst til å bidra. Sammen med de som hadde henvendt seg ble det drøftet på hvilken måte arbeidsform vi skulle ha. Forslag om fokusgruppeintervju ble møtt positivt, noe som resulterte i to gruppe intervju i februar 2019. Dialogen mellom prosjektleder og deltakere ble gjennomført på litt ulikt vis; enten gjennom telefon, muntlig, sms eller ved epost. Alle fikk i forkant av intervju tilsendt skriftlig informasjon om prosjektet, et samtykke skjema, samt NAPHA sitt hefte for informasjon omkring ulike kommunale løsninger og tilbud (NAPHA, 2018).

Samtlige vektla viktigheten av hvordan det første møtet ble opplevd.

Vi formidlet at vi ønsket et særlig fokus på opplevelsen med å søke hjelp, samt fleksibilitet og tilgjengelighet i tjenestetilbudet. Deltakerne ble tilfeldig plassert i to grupper, hvorpå̊ en trakk seg og en ikke møtte opp. Alt i alt deltok åtte deltakere med erfaringer, både fra et foreldreperspektiv, fra et pårørende perspektiv og med egenerfaring. Deltakerne representerte begge kjønn og var ulik i alder.

Intervjuene ble gjennomført ved lokalene ved Rus og psykisk helsetjeneste, på kveldstid av prosjektleder og en medhjelper. Hvert intervju varte omtrent halvannen time med utgangspunkt i en løs intervjuguide. Tilbakemeldingene ble systematisert og jeg gjengir her de viktigste funnene.

Deltakeres erfaring med å oppsøke hjelp knyttet til psykiske helse

For mange kan terskelen for å søke hjelp for psykiske plager være høy. Vi var derfor særlig opptatt av faktorer som kunne være av betydning for å senke denne terskelen.

Hva hjelpen heter og hvor det ligger har en betydning
De fleste deltakere uttrykte at både fysisk beliggenhet og navn på tiltaket har betydning. En deltaker mente at «begrepet psykisk er så sykt», en annen at «rus og psykisk helsetjeneste er et grusom navn, fordi det er så kategoriserende og sykeliggjørende; hva om jeg ikke har problemer med rus?» Mange av deltakerne fremhevet betydningen av et mer positivt ladet ord, noe som normaliserer mer enn å sykeliggjøre. En deltaker sa det slik:

«En annen ting jeg har tenkt en del på er dette med språk. Som bruker av hjelpetjenester har jeg selv også kjent på stigmaet. Det ville nok vært mer lystbetont for meg å oppsøke en frisklivstjeneste fremfor en psykiatrisk tjeneste, eller å bli betegnet som en deltaker kontra en bruker, for eksempel. Friskgården kjennes mer oppmuntrende ut enn Sykegården, og det samme med Livsgledehjem fremfor Sykehjem. Navnet beskriver målet med tilbudet/behandlingen fremfor årsaken til at tilbudet finnes. Hit kan jeg komme for å bli friskere. Man kan jo kanskje tenke at det gjør noe med brukerens autonomi i hjelpesituasjonen også?»

Ingen av deltakerne hadde negative synspunkter på navnet «Rask psykisk helsehjelp», men noen mente det kunne gi forventninger om en mer akutt type hjelp. Deltakerne signaliserte behov for en skjermet beliggenhet og at ikke stedet assosieres med «noe sykt». En deltaker beskrev behovet for anonymitet slik:  «Ingen trenger å se at jeg går inn den døra».

Måten en blir møtt på  – det relasjonelle aspektet
Samtlige vektla viktigheten av hvordan det første møtet ble opplevd. Noen nyanserer dette gjennom tidligere erfaringer med å ikke bli tatt på alvor, ved at helsepersonell bagatelliserte problemene deres. Dette omfattet også̊ erfaringer fra samtaler med fastleger. Betydningen med å bli møtt med forståelse ble understreket. De som hadde erfaringer fra å ha søkt hjelp opplevde det det som en utfordring å måtte fortelle sin historie til flere hjelpere. Det opplevde det som en belastning som kunne tære på motivasjon i forhold til egen bedringsprosess.

Skam og åpenhet
Flere uttrykte at det å oppsøke hjelp ble erfart som et nederlag og et svakhetstegn, fordi problemer knyttet til psykisk helse fortsatt er tabubelagt og har mye skam i seg. Flere uttrykte betydelig større frykt for stigma for det å oppsøke hjelp for sin psykiske helse, enn ved somatisk helse. To av deltakerne uttrykte at det å erkjenne at man har behov for hjelp kan være en vanskelig prosess. Redsel for å bli «innlagt på psyk» nevnes også, samt at «psyk» er negativt assosiert med tvang. Flere deltakere sier at en kommunal arena er lettere enn å oppsøke hjelp i spesialisthelsetjenesten, likevel fortalte flere at de ikke visste at det fantes et kommunalt psykisk helsetjenestetilbud. Behovet for mer åpenhet omkring psykisk helse ble nevnt i begge intervju. Det ble pekt på at det var behov for mer åpenhet, både på̊ samfunnsnivå̊, på et profesjonelt nivå̊ og på et personlig plan. Blant det som ble nevnt var ufarliggjøring og normalisering omkring psykiske belastninger. En uttalte at det som hadde vært verdifullt i egen bedringsprosess var å tørre å være åpen overfor sine omgivelser: «det har gitt bedring for meg – depresjonen slipper taket og har gitt meg mestring». En annen fortalte at: «alle kjenner noen som går på veggen, et synlig psykisk helsetilbud vil kunne bidra til at flere oppsøker hjelp og tør å være åpen».

Fastlegen som et knutepunkt for hjelp
Flere deltakere hadde perspektiver knyttet til det å snakke med fastlegen sin om sin psykiske helse. Her var det ulike erfaringer knyttet til å være åpen. Noen hadde vært åpen fra første stund, for andre tok det lang tid før de turte å snakke. Å fortelle om sine psykiske problemer ble opplevd som vanskelig på grunn av redsel for stigma: «Jeg vet ikke hva jeg skal si», og «Jeg er ikke trygg nok» er eksempler på hva man kan tenke. En fortalte at fastlegen aldri hadde informert om kommunalt tilbud: «Fastlegen ga meg tre valg: henvisning til psykisk helsevern på sykehuset, finn deg en psykolog eller medisin».

Deltakernes perspektiver på det planlagte lavterskeltilbudet Rask Psykisk Helsehjelp

Informasjon om det planlagte RPH tilbudet ble av alle deltakerne anerkjent som en riktig satsning, og at behovet for et slikt tilbud er der.

Innhold

De av deltakerne som hadde oppsøkt hjelp for sine psykiske helseproblemer, hadde ulike erfaringer med hvor nyttig den var. Noen var svært fornøyd med den hjelpen som var gitt i kommunal regi, andre uttrykte mottatt hjelp ikke var like virksom. «Jeg trenger ikke klapp på skuldra eller dulling, men mestringsstrategier til å håndtere hverdagen. Det må oppleves nyttig». En deltaker fremhevet at det skulle være mulighet til kun noen samtaler, og at det ikke alltid var et ønske om et langt forløp. Som nevnt ovenfor ble relasjonen til hjelper trukket fram, og om det å stille seg åpen for tilbakemeldinger og mulighet til å bytte hjelper hvis «kjemien» ikke stemmer.

Når det gjelder bruk av skjema og kartlegging var signaler fra deltakerne at de skjønner at det er viktig, men at mye skjema kan oppleves frustrerende/demotiverende og «kunstig». Det ble poengtert av flere at det handler mye om hvordan det blir presentert, på hvilken måte man gjør det på̊, og betydningen av at de får en god forklaring på hva som er hensikten.

«Jeg trenger ikke klapp på skuldra eller dulling, men mestringsstrategier til å håndtere hverdagen. Det må oppleves nyttig».

Jobb og aktivitets-fokus i behandlingstilnærmingen ble sett på̊ som viktig, men også̊ vanskelig. For deltakere som hadde vært utenfor arbeid (sykemeldt) utrykte de en utfordring i det å havne «utenfor» arbeid, fordi arbeid er definerende for egen identitet, og en opplevelse av utenforskap forsterkes i møte med omgivelser når man får spørsmål som: «hva jobber du med»? Flere deltakere trakk også frem behov for at pårørende får hjelp til å handtere den belastningen det kan innebære å ha en i familien som sliter psykisk.

Tilgjengelighet og fleksibilitet
En lav terskel for hjelp uten behov for henvisning ble sett på som bra. Videre reflekterte deltakere omkring perspektiver på fleksibilitet og tilgjengelighet. Det ble uttrykt et behov for å kunne motta hjelp på ettermiddag/kveld. En deltaker uttrykte: «det ville vært en barriere om jeg skulle tatt meg fri fra jobb for og det ville blitt for meg krevende». For å kunne ta kontakt med RPH tilbudet burde være mulighet til kontakt elektronisk via melding, epost eller chat. En annen fortalte: «Jeg tror ikke jeg hadde turt å komme hit på dagtid». Refleksjon knyttet til de eksisterende lokaler vi kommer til å benytte til RPH tilbudet var det ulike synspunkter på. Noen fremhevet det å komme på̊ dette bygget var greit, en annen syntes det var litt uoversiktlig med masse korridorer og kontorer. Behovet for for et skjermet sted eller inngang ble fremhevet; «ingen må̊ se at jeg går inn den døra, og om det er masse folk i gangene synes jeg det er ubehagelig. Jeg kjenner mange i dette bygget». En annen fortalte: «Jeg synes det var ok å komme hit, men litt «rart» å komme til ei låst dør når det er ei lavterskeltjeneste». Det var unison enighet om at det var fordelaktig og kvalitativt bra med muligheten til å få hjelp flere steder (Namsos – Fosnes – Namdalseid), hvor en selv kan velge hvor en ønsker hjelp.

Vedrørende mestringskurs i henhold til den trinnvise behandlingen i RPH tilbudet, hadde deltakere ulike oppfatninger. Tilbud om mestringskurs ble av deltakerne mottatt som positivt, selv om noen hadde oppfatning om det kunne være «skummelt». Det ble pekt på at gruppene ikke burde være for store og at det var en fordel at gruppemedlemmene hadde noenlunde lik alder. Som en sa: «del opp i alder – en må føle at man er på litt samme sted».

Med hensyn til kurslokaler ble det fremhevet et behov for «nøytrale» lokaler, nærmere bestemt lokaler hvor en ikke assosierte med noe negativt eller sykt. Et innspill om beliggenheten knyttet til læring og mestring senteret på̊ sykehuset var veldig bra, fordi det lå så skjermet til. De ble foreslått bruke av tomme næringslokaler eller på̊ et konferanserom ved hotell. Andre innspill var at det var bra at innholdet på kurset skulle inkludere temaet søvn. Flere var også opptatt av navnet på kurset, altså̊ hva vi kaller det. Her ble det trukket inn at navnet på kurset burde være litt «ufarlig» og normaliserende, en deltaker foreslo å kalle det: «noe annet enn kurs, for eksempel seminar, samling eller noe sånt».

Synliggjøring, markedsføring
Alle deltakerne i gruppeintervjuene vektla betydningen med å synliggjøre tilbudet Rask Psykisk Helsehjelp. Dette gjaldt også̊ det øvrige kommunale tilbudet. Markedsføring ble fremhevet som viktig, deriblant synliggjøring på ulike arenaer, for eksempel rettet mot ungdom på skole, fastlegekontor, arbeidsgivere, NAV o.l. Dette kan gjøres gjennom bruk av informasjonsmateriell /brosjyrer og å «vise ansikt». I forhold til utarbeidelse av brosjyre ble det uttrykt at det er bra med en litt enkel beskrivelse av tilbudet og at bilder av lokalene og hjelpere kan gi trygghet.

At målgruppen for lavterskeltilbudet skal være fra 16 år ble trukket fram som viktig på̊ grunn av betydningen av tidlig hjelp. Deltakerne fremhevet også viktigheten av å nå den eldre del av befolkningen på̊ grunn av større risiko for tap og dertil følgende depresjoner. Forslag om å «få fram gode historier» om noen som har hatt nytte av tilbudet ble fremhevet som noe som kunne gi en positiv smitte effekt, og kanskje hjelpe noen i ung alder til å være åpen om egen psykisk helse. Hvordan tilrettelegge/synliggjøre tilbudet til flyktninger eller mennesker med innvandringsbakgrunn ble også̊ tematisert i forhold til en ulikhet i språk/kultur og forståelse av psykisk helse.

Annet

Avslutningsvis ble det reflektert over bruken av fokusgrupper som en måte å innhente erfaringskunnskap på̊. Deltakerne uttrykte dette som udelt positivt. En deltaker sa: «det er fint at dere tenker at min erfaring er viktig, det oppleves som å bli tatt på̊ alvor». Flere deltakere signaliserte at de opplevde intervjusettingen som trygg og at det ga mening å dele erfaringer i en gruppe.