Spørsmålet er interessant av flere grunner. For det første berører det grunnleggende sider ved hvilke faktorer som avgjør om vi kan kalle oss lykkelige eller ikke. Men det får meg også til å tenke på den stadig tilbakevendende debatten om hvilke behandlingsmetoder som er mest effektive. I den debatten, som ved White sitt spørsmål, er det fascinerende å se hvordan en elegant hopper over brukerperspektivet. Dersom man virkelig ønsket svar på spørsmålet til White kunne man valgt å spørre personen det galt: ”Er du lykkelig?” De fleste av oss ville kunne bruke svaret vi fikk som en god rettesnor. De mer intellektuelt anlagte ville kanskje mene at vedkommende ikke uten videre er i stand til å svare på dette selv, at det er vanskelig å vite hva som menes med ”lykkelig”, at vi ikke kan vite om personen er ærlig eller at det er så mange ytre faktorer som spiller inn.

 

Dinosaurenes kamp

Diskusjoner mellom ulike fagretninger om hvilke metoder som er ”best”  fortoner seg litt som å betrakte to dinosaurer i kamp, samtidig som man har fått øye på kometen som er å veg mot jordens overflate. Kampen kan jo ha en viss lokal interesse, og for dinosaurene som ennå ikke har oppdaget kometen er den viktig nok. For øvrig har den liten betydning.  Vi vet jo hva som skjedde etter at meteoren traff jorden. Dinosaurene forsvant, andre arter ble førende. Meteoren i denne sammenheng er brukerperspektivet. Jeg tror spørsmålet om hvilken behandling som virker og hvilke kriterier som skal legges grunn for å måle endring, i stigende grad vil bli avgjort av brukerne og ikke overlatt til såkalte eksperter. Det er kanskje ikke så dumt. Faget selv har jo prøvd lenge uten å kunne bli enige.

Jeg er opptatt av at pasienter så langt som mulig får terapi som virker, men ikke nødvendigvis kognitiv terapi.

Psykiatrien i Vestfold HF har et aktivt brukerutvalg. De har, i samarbeid med heleforetaket, utarbeidet en egen brukerundersøkelse. De ser liten nytte i den nasjonale undersøkelsen kunnskapssenteret gjennomfører, hvor svarprosenten er svært lav, svarene foreligger år etter at undersøkelsen er gjennomført og resultatet ikke kan brytes ned på den enkelte enhet og være tilgjengelig fortløpende. Spørsmålene i den lokale undersøkelsen er helt og holdent laget ut fra hva brukerne selv ønsker å få belyst. Under arbeidet var jeg litt undrende til at de ikke hadde med et spørsmål om opplevd nytteverdi av terapien. Til det svarte de at det fant de helt unødvendig, de tok det som en selvfølge at dette var noe behandlere selv kartla systematisk! Nå ja, det var jo et fromt ønske! Poenget her er at brukerne selv i større grad ønsker å mene noe om hvordan terapi skal utøves, hva det skal forskes på, hvilke kriterier som skal avgjøre om de er tilfreds med behandlingen m.m. I et slikt perspektiv vil relasjon og allianse bli viktige faktorer i seg selv, uavhengig av om terapien har effekt eller ikke.

Den som blir møtt på en god måte kan oppleve mange år i behandling som meningsfylt; selv om det ikke skulle medføre bedring av de problemene pasienten ble henvist for. På den andre siden: De generelle faktorer som vektlegges i terapi; som relasjon og allianse, empati og aktiv brukermedvirkning er helt sammenfallende med det som fremkommer i det som er skrevet om pasientrettigheter og brukerperspektiv. Svarer pasienter positivt på spørsmål som berører slike tema er sannsynligheten stor for at man har en god relasjon mellom pasient og behandler, og dermed har lagt grunnen for den gode terapi uavhengig av retning.

Tiden vil vise hvordan kognitiv terapi kommer ut av en slik vurdering. Jeg tror metoden har sine fortrinn gjennom å  bygge på en forståelig modell, at den vektlegger brukermedvirkning,  har fokus på tilbakemelding fra pasienter og modeller for tilbakefallsforebygging som gir pasienter et verktøy til å arbeide med psykologiske problemstillinger på egenhånd.  Mye av selvhjelpslitteraturen som finnes er tuftet på en kognitiv modell. Det samme gjelder ulike former for E-terapi som er utviklet eller under utvikling, og mye av det som gjøres i regi av Lærings- og mestringssentrene. Kognitiv terapi bidrar derfor på mange områder til å styrke pasientens posisjon og evne til mestring av egne problemer.

Hvem er best?

Hvilken terapeutisk metode er best? Jeg vet ikke. Når jeg har funnet meg til rette innenfor en kognitiv modell er det fordi den har en kunnskapsbasert tilnærming og er forenlig med et brukerperspektiv. Jeg opplever kognitiv terapi som en åpen, ærlig og inkluderende behandlingsmodell, med røtter lang tilbake i vår vestlige historie. Det er vel strengt tatt ikke riktig å kalle det én metode, også innenfor kognitiv terapi er det ulike retninger, men de har det til felles at de fokuserer på sammenhenger mellom tanker og følelser. Metoden ser seg heller ikke for god til å stjele litt fra andre, og har i de senere år for eksempel trukket inn elementer fra østlig filosofi. Jeg er opptatt av at pasienter så langt som mulig får terapi som virker, men ikke nødvendigvis kognitiv terapi. Evaluering av behandling er en måte å sikre dette på, og hvordan denne evalueringen skal foregå er for viktig til at den kan overlates til fagfolk alene.

Hva er så svaret på spørsmålet til  Nicolas White? Vanskelig å si. Boken Culture and Subjective Well-being, redigert av Diener og Suh (2002) prøver å sammenfatte hva vi i dag vet om subjektivt opplevd velvære på tvers av ulike kulturer. De peker å mange interessante forskjeller, men også likheter. Men en ting vet jeg; slipper du en gruppe menn ut på en gressmatte og gir dem en ball kan de ha det svært så hyggelig sammen på tvers av kulturelle, religiøse og geografiske grenser. I fotball som på andre områder i livet kan det av og til være nyttig med en dommer. Det er ikke alltid det går så greit når spillerne prøver å ordne opp selv. Den rollen har jeg, i forhold til valg av terapeutiske metoder, valgt å gi til pasientene. Det er ingen liten utfordring. Man må kunne spillets regler. Den som leser Tom Henning Øvrebø sin artikkel i dette nummeret av tidsskriftet vil også se at det krever mot og evne til å stå for sine avgjørelser. Kritikk vanker det også,  tidvis nokså usaklig. Denne utgaven av tidsskriftet har også en reportasje fra den første samlingen i foreningens regi med fokus å kognitiv miljøterapi.

Referanser

White, Nicholas (2006). A Brief History of Happiness. Blackwell. Oxford

Diener, E. og Suh, E. M. (2000). Culture and Subjective Well-being. Bradford Book. London.