Den som oftest trekkes frem er at metoden har dokumentert sin effekt gjennom vitenskaplig baserte studier. En annen faktor kan være at selve metoden er tuftet på sunn fornuft og lett forståelig for den som ønsker å sette seg inn i den. Terapien foregår som et samarbeidsprosjekt mellom terapeut og pasient, og det er åpenhet omkring hva behandlingen vil gå ut på. Behandlingsmetodene er blitt mer lidelsesspesifikke; dvs. utviklet og tilpasset ulike psykiske lidelser, noe som kanskje har gjort at de lettere har fått innpass i ulike diagnoserelaterte behandlingsmiljøer. Samtidig er tilnærmingen i tråd med en tidsånd som setter det rasjonelle i høysetet. Ja, selv der man ikke skulle tro KT ville få gjennomslag har den vunnet frem, om vi skal tro Dr. Tony Bates, Prinscipal Clinical Psychologist ved St. James Hospital i Irland: When I returned to Ireland in 1982 after completing a fellowship in cognitive therapy with its founder A.T. Beck in Philadelphia, I thought his approach would never wash with the Irish. Beck´s emphasis on adaptive clear thinking would be an affront to our poetic, semi-mystical imagination. The sheer practicality of this therapy model would be regarded as simplistic and antagonistic to our cherished complex psychologist conundrums. To cap it all, this was an approach that was brazen enough to propose solutions to intractable emotional pain. Who needed that? We were a people who boasted a proud history of tragedy and misery, one that was deeply interwoven with our cultural identity and religious faith. I was wrong.” (Irish Times, Health Supplement 27. September 2005.)

Den sunne kritikk

Her i tidsskriftet er det naturlig nok de positive røster som har dominert. Det skyldes ikke at vi ikke ønsker å slippe til kritiske synspunkter, men at de så langt i liten grad har latt høre fra seg. Det står litt i kontrast til den debatten vi ellers til tider kan høre i ulike fagmiljøer. Som redaktør skulle jeg gjerne sett at noe av denne debatten også fant veien til tidsskriftets sider; ikke som en svart-hvitt debatt, men som konstruktive korrektiv til de mer positivt vinklede bidragene. Selvforherligelse er ingen god strategi for den som ønsker å beholde sin posisjon. Det ville også være et sunnhetstegn om de kritiske røstene kom fra fagfolk som selv jobber innenfor en kognitiv modell.

Tolkning av forskningsresultater er et vanskelig felt som krever stor edruelighet og evne til ikke å fristes til å fremsette funn i lys av det man ønsker å få frem.

Dr. Tony Bates skriver videre i Irish Times at: ”The great strength of the CBT approach has been its honesty to its own limitations. Through carefully controlled research, it has always demonstrated a commitment to evaluating its own effectiveness and reporting transparently on both hits achievement and its failures.”  Det er i så fall en tradisjon det er viktig å ta vare på. Det er ingen enkel oppgave, særlig ikke når medvinden er så sterk som nå. Det er lett å la seg beruse. Jeg hører av og til kognitiv terapi, på grunnlag av forskningsfunn, omtalt som minst like effektiv som antidepressiva ved milde og moderate depressive lidelser. I en tid hvor dokumentasjon av effekten av antidepressiva i økende grad er sprikende skal man kanskje være forsiktig med å overdrive verdien av slike sammenligninger! Tolkning av forskningsresultater er et vanskelig felt som krever stor edruelighet og evne til ikke å fristes til å fremsette funn i lys av det man ønsker å få frem.

 

Idealer og virkelighet

Lærebøker kan være nyttige. De kan også bedra. Lærebøker kan lett fremstå som uoppnåelige idealer; en fremstilling av hvordan kognitiv terapi kan praktiseres i en ideell verden. Slikt kan lett skape frustrasjon hos en leser som må forholde seg til en hverdag preget av tidspress, pasienter med sammensatte problemer og krav til omfattende dokumentasjon. En førstegangssamtale kan, for den pliktoppfyllende terapeut, ofte komme opp i mangfoldige timer dersom man skulle følge læreboken til punkt og prikke. Jeg undres hvor mange av tidsskriftetes lesere som gjør det? Jeg gjør det ikke. Det er også pasienter jeg ikke lykkes med. Så kan jo den strenge lærer si at det nettopp er fordi jeg ikke alltid følger boken til punkt og prikke. Kanskje, men jeg er slett ikke sikker. Det er også en annen fallgruve som bekymrer meg: Myten om at alle kan hjelpes. Det er i pakt med myndighetenes ønske om rask hjelp til alle. Jeg tror vi skal vokte oss litt for å bidra til å forsterke denne myten. Mange kan hjelpes. Kognitiv terapi kan være en effektiv metode. Men som alle metoder har den sine begrensninger. Går vi tilbake til røttene for KT vet vi at både Seneca og Peisitanatos ikke hadde det så lett. Men noe har jo skjedd med kognitiv terapi som metode på de årene som er gått siden de levde. Det skal bli spennende å følge med i den videre utviklingen.

Det er også en annen fallgruve som bekymrer meg: Myten om at alle kan hjelpes.

Dette nummeret av tidsskriftet inneholder stoff om kompetanseheving innen psykosefeltet, en artikkel om den terapeutiske relasjonen og kognitiv terapi, intervju med foreningens nye leder og litt annet småstoff. Jeg minner igjen våre lesere om at tidsskriftet gjerne tar i mot bidrag. Vi arbeider også med tanke på å få ut et temanummer i forbindelse med foreningens 15-års jubileum i 2009. De av leserne som har stoff som kan være med på å belyse foreningens historie bes derfor om å ta kontakt.