Forfatter
Den som fortvilet prøver å glemme, ender ofte opp med å huske. Den som ligger urolig i sengen med tanker om at nå må jeg sovne, gjør det sjelden. Og den som leter etter meningen med livet, opplever det ofte som meningsløst. Å prøve for hardt fører ofte galt av sted. Vi har det ofte best når vi går slik opp i en aktivitet at vi glemmer oss selv, tid og sted; når vi ikke analyserer, betrakter, reflekterer – når vi bare er.
Det er urealistisk å være i slike «glem deg selv»-tilstander det meste av tiden. Hendelser og følelser trenger seg på. Den indre samtalen knytter sammen fortid og fremtid og kan tidvis gjør nåtid til et ubehagelig sted å være. Bekymringer, negative opplevelser og usikkerhet er en del av våre livsvilkår. I 1817, knapt 22 år gammel, skrev den engelske poeten John Keats følgende i et brev til en venn:
”…several things dove-tailed in my mind, and at once it struck me what quality went to form a Man of Achievement, especially in Literature, and which Shakespeare possessed so enormously: I mean negative Capability, that is when a man is capable of being in uncertainties , mysteries, doubts, without any irritable reaching after fact and reason…”
Han rører ved noe fundamentalt. Å tro at vi kan unngå det negative og usikre er urealistisk. Vi kan prøve å redusere ubehaget i tilværelsen, men det vil alltid være der. En bedre tilnærming er å se på hvordan vi kan styrke vår evne til å romme det negative, uten alltid å måtte gjøre noe med det. Det Keats beskriver, er evnen til å distansere seg fra egne tanker, evnen til å betrakte dem uten nødvendigvis å måtte gjøre noe med dem. Grad av opplevd tilfredshet handler mye om å tolerere negative tanker, ikke panisk prøve å bli kvitt dem. Det er et tema som ofte dukker opp i terapitimen.
John Keats’ betraktninger er helt i tråd med en stoisk holdning og kan også knyttes til oppmerksomt nærvær og metakognitiv terapi. Poesi er ofte refleksjoner rundt egne tanker og følelser. Vår moderne språkbruk har en tendens til å skygge for at lite egentlig er nytt. De fleste tanker omkring egen eksistens og kognisjon er resirkulerte. Det er sjelden selvhjelpsbøker inneholder noe revolusjonerende nytt.
EN SINNETS GRØFTEGRAVER
Den som samler på det negative, men ikke makter å romme det, og samtidig ikke klarer å ta inn og kjenne tilfredshet med det man lykkes med, er i fare- sonen. Da graver man fort en grav for seg selv som det er lett å falle ned i, vanskelig å komme opp av. En som gravde mye, var 200-årsjubilanten Søren Kierkegaard. For ham ble det et livsverk. Han blir ofte sitert i terapeutiske kretser, ikke minst for utsagn som at «Livet må forstås baklengs, men leves forlengs,» og «At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden.» Nå var Kierkegaard ingen enkel person. Han hadde et språk som var lite tilgjengelig, selv på hans egen tid, og han ble av mange, på linje med Sokrates, oppfattet som en kverulant. Men ser vi bort fra dette, og den religiøse konteksten mye av det han skrev egentlig må leses i lyset av, har han skrevet mye som isolert sett er gjenkjennbart også innenfor en kognitiv forståelsesmodell.
«Død og Helvede jeg kan abstrahere fra Alt men ikke fra mig selv; jeg kan ikke engang glemme mig selv naar jeg sover».
Søren Kierkegaard må sies å ha hatt hva John Keats kalte ”Negative Capability”. Han var en ener i tanketumling og vek ikke tilbake for vanskelige og store spørsmål. Angsten var for Kierkegaard ikke et onde, men tett forbundet med prosessen som går forut for valget, og en forutsening for at vi som mennesker skal tre i eksistens og bli oss selv. Å glemme seg selv, det slet han med som så mange andre, om man skal tro en opptegnelse fra 1836: «Død og Helvede jeg kan abstrahere fra Alt men ikke fra mig selv; jeg kan ikke engang glemme mig selv naar jeg sover». Kierkegaard slet med sine depresjoner, som ifølge biografene holdt på å drive ham til vanvidd, men de hindret ham ikke i å fullføre sitt livsverk. Han distanserte seg ikke fra det negative, han utforsket det, uten å flykte. Det er vanskelig å se at en tilfreds Kierkegaard hadde blitt den sentrale skikkelsen han ble. Så neste gang pasienten kommer, eller du ser deg selv i speilet, kan du jo spørre: «Hatt det vondt siden sist?» og om svaret er «Ja»: «Hvordan taklet du det?»
ENTEN – ELLER?
De fleste av oss ønsker å unngå for mye smerte og usikkerhet i våre liv. Vi trives best når ting er noenlunde forutsigbare og når ubehaget i tilværelsen ikke er for dominerende. Når angsten eller depresjonen tar overhånd, kan kognitiv terapi være en hjelp. Om man skal velge å angripe tankene, slåss med rasjonelle argumenter, eller om man skal prøve å ta et skritt tilbake og i større grad akseptere, er kanskje ikke et spørsmål om enten – eller. For meg har både Albert Ellis og Aaron Beck sine bidrag til kognitiv terapi i seg begge elementer.
Vår moderne språkbruk har en tendens til å skygge for at lite egentlig er nytt.
David Lodge sin roman Therapy handler om midtlivskrisen til manusforfatter Laurence Passmore. Han sliter psykisk og søker blant annet hjelp i kognitiv terapi, aromaterapi og akupunktur. Intet hjelper, men i terapiprosessen, hvor den kognitive terapeuten har gitt ham i oppgave å skrive om seg selv, kommer han over Kierkegaards skrifter og blir helt besatt av dem. I romanen sliter Passmore med å ha sviktet sin ungdomskjæreste, Kierkegaard brøt forlovelsen med sin Regine, Keats ville ikke giftes med Frances. Han fryktet, som Kierkegaard, at familieliv ville stå i veien for kreativiteten. Lykkelig ble de aldri, og begge døde unge. Noen midtlivskrise rakk de aldri å oppleve. Da gikk det bedre med Passmore. Han dro på pilegrimsvandring til Santiago de Compostela for å lete etter sin første kjærlighet. Der fikk han i alle fall fred i sinnet. Men så var han jo bare en romanfigur
