Terapeuten som forfatter

Forfatteren

Forfattere er forskjellige både som personer og i måten de skriver på. Noen liker å skrive med store bokstaver, andre med små. Noen bruker humor, andre er dødsens alvorlige. Noen er kortfattet og rett på sak, andre liker kronglete setninger med mange fremmedord. Dette gjelder både skjønnlitterære og faglitterære forfattere. Kanskje sier det noe om temperament og personlighet. Jeg skal konsentrere meg om den faglitterære forfatter, men vil ta meg friheter og skrive om skjønnlitterære forfattere der jeg mener forskjellene ikke er så store. Opp gjennom historien er det dessuten skrevet mange fagbøker som ligger fri diktning nærmere enn mange romaner.

Må man kunne skrive for å bli forfatter? Nei, men man må ville det! Er det da nok å bare ville det? Nei, men det er et godt utgangspunkt. Den som i tilstrekkelig grad vil noe, bruker som regel mer tid på å oppnå det, og er villig til å utsette seg for mer ubehag underveis. Prøver du mange nok ganger, er sjansen stor for at du til slutt mestrer det. Her ligger kanskje den første fellen og lurer for den som innerst inne har ønske om å bli en skrivende terapeut. ”Jeg vil, men jeg kan det ikke.” Det er en litt merkelig holdning. Det hadde vært få syklister og skiløpere her i landet om man hadde brukt den samme innstillingen på de områdene. Vi kan sykle og stå på ski fordi vi i sin tid brukte tilstrekkelig tid på å lære det. Slik er det også med det å skrive. Det viktigste i starten er ikke hva du skriver, men at du skriver.

Må man kunne skrive for å bli forfatter? Nei, men man må ville det! Er det da nok å bare ville det? Nei, men det er et godt utgangspunkt.

Dersom du ønsker å utvikle deg som forfatter, er det en fordel om du våger å la andre lese noe av det du har skrevet. Det gjør deg sårbar, men gir deg også muligheter for utvikling. Det var grunnen til at det var lagt til rette for slik tekstutveksling på skrivesamlingen i Eremo. Svært mange forfattere synes det er vanskelig å bedømme eget stoff. Selv mange bøker eller artikler som i ettertid har fått god kritikk, er unnfanget under sterk tvil. Når noen likevel sender det fra seg, for å la andre bedømme det, er det fordi de har denne sterke trangen til å bli lest. For noen er drømmen kanskje til og med å kunne leve av det. Det er en fin drøm, men ikke særlig realistisk. For de fleste vil skrivingen være noe man gjør ved siden av andre gjøremål. For den skrivende faglitterære forfatter er fordelen at det man ellers gjør for å livnære seg, ligger tett opp til det man skriver. Man kan høste av dette arbeidet i sin skriving.

Stedet

Når jeg skriver, skjer det hovedsakelig to steder. I Tønsberg er det i en liten skrivestue i 6. etasje på Kaldnes. Her er det utsikt til bryggen og Slottsfjellet om blikket skulle trenge hvile fra skjermen. Den ene veggen er fylt med bøker. Selv om det meste er å finnes på nettet, liker jeg å være omgitt av bøker. Foran meg, på et enkelt sort skrivebord, står iMac-en. Til den er det koblet to B&W høytalere som bidrar med litt musikk til arbeidet. Til høyre for meg har jeg en PH-lampe designet av dansken Poul Henningsen.

Det andre stedet jeg skriver, er i et hus på vestkysten av Jylland. Arbeidsrommet er ikke stort, men inneholder et enkelt skrivebord hvor det står to små høytalere. Til venstre står det en liten klokke og noen gamle flasker. Rett fremfor meg har jeg et vindu. Til høyre for meg er det bokhyller langs hele veggen. Det er høyt under det skrånende taket. Det er fint om sommeren, da det ikke blir så varmt å sitte der. Jeg kan også skrive andre steder, som på toget eller på hotellrom, men da er det mest skisser eller notater til bruk senere.

Det viktigste er ikke hvor du skriver, men at du skriver. Det finnes dem som har innredet de mest fantastiske skrivehuler uten at de får skrevet et ord. Andre klarer å skrive uansett hvor de befinner seg, de trenger ikke noen dedikert plass. Forfatteren Stephen King har i sin bok ”Om å skrive” fortalt hvordan han til slutt fikk innredet sitt perfekte skriverom, dominert av et enormt eiketresbord. I seks år satt han bak dette skrivebordet, stort sett full, uten å produsere noe som helst. Da ble bordet solgt og han begynte å skrive igjen i enklere omgivelser.

Redskapen

De fleste skriver på en eller annen form for elektronisk ordbehandler. Mac eller PC er vel i dag mer et spørsmål om smak. Du får Office-pakken også til Mac, og uansett program kan du lagre filer på tvers av formater. Selv skriver jeg meste på en 13 tommers MacBook Pro eller på iMacen. På reiser hender det jeg bruker en iPad som jeg har kjøpt et eget tastatur til. Å skrive direkte på skjermen er ikke like behagelig. Jeg har som regel med meg en liten notisbok hvor jeg kan notere ideer eller korte skisser. Før skrev jeg mye med fyllepenn. Det har jo helt klart sine estetiske sider, men det ble for upraktisk i lengden, så jeg har gått over til kulepenner eller filtpenn. Jeg prøver imidlertid å unngå de aller billigste variantene, og foretrekker en merkepenn av ett eller annet slag.

Lite av det jeg skriver her, har betydning for selve skrivingen, men for meg bidrar det til å øke gleden ved å skrive. Jeg har ikke førerkort, men har hørt bilkjørere si at enkelte biler gir større kjøreglede enn andre. Det må være noe av det samme med skriveredskaper. Men du kommer frem uansett. Minnepinner, ekstra harddisk eller andre former for ekstern lagring er en selvfølge om du skriver på PC eller Mac. Å ikke sikkerhetskopiere er bare dumt. ”Dropbox” er et greit alternativ hvor du lagrer dokumenter på nettet og som gir muligheter for å hente dem ned uavhengig av hvor du er og hvilken maskin du skriver på.

Stilen

Måten du skriver på, er knyttet til deg selv som person og hvilken sjanger du skriver innenfor. Jeg skrev litt om personlig stil og forfatteren innledningsvis. Det er mange typer sakprosa. Innenfor områder som grenser til faglitteraturen, er det vel essayet og det engasjerte leserinnlegget eller kronikken som i størst grad gir muligheter for å slippe til den personlige stemmen. Rene fagartikler er i langt større grad styrt av ytre formkrav til oppbygning og innhold. Den mest stringente er den vitenskapelige artikkelen.

Er du påståelig i måten du skriver på? Strør du om deg med ropetegn, eller er du den forsiktige typen som alltid avslutter ethvert resonnement med: ”men på den andre siden”? Liker du å strø om deg med kjente navn og referanser? Det kan gå vel langt noen ganger, særlig når forfattere i for stor grad henviser til seg selv. Mye faglitteratur er gjenbruk. Det er tygd på nytt flere ganger og pakket inn i lag på lag med referanser. Det er en ærlig sak å bruke referanser, men man kan jo velge å stå for noen utsagn selv. Det er ikke alltid side på side med referanser borger for kvaliteten eller ærligheten. Noen ganger kan man lure på om forfatteren virkelig har lest alt det han eller hun refererer til. Alt med måte.

De fleste forfattere er glade i ord. Et manuskript kan nesten alltid kortes ned. Setningen foran kan også kortes ned. Jeg kunne ha skrevet ”Manuskripter kan kortes ned” eller jeg kunne utelatt setningen ”De fleste forfattere er glade i ord”. Går man igjennom sitt eget manuskript på denne måten, blir det mye som kan tas bort. Gevinsten er ofte at budskapet blir tydeligere. Du når lettere igjennom til leseren.

Dersom du skriver selvhjelpsbøker, essay, debattinnlegg eller kronikker, må du selv velge hvor personlig du ønsker å være til stede i teksten. Det viktigste er at du får frem budskapet.

Selv prøver jeg å holde meg til enkle regler som at substantivet kommer tidlig i setningen, ikke for mange innskutte bisetninger, og ikke for lange setninger. Blir den for lang, vurderer jeg å dele den opp. Jeg prøver å unngå fremmedord. Det er ikke alltid like lett når man skriver faglitteratur, men det lar seg som regel gjøre. Dersom resultatet ser for banalt ut, er det kanskje et tegn på at setningen ikke trenger å være der. Adjektiver prøver jeg også å bruke med måte. ”God” fungerer like bra som ”kjempegod”, ”flink” like bra som ”veldig flink”. Men dette er en smakssak. Ser vi bort fra de formelle kravene til fagartikler, er det få regler du må følge. Det er opp til deg hvordan du vil ordlegge deg, hvor seriøs du vil fremstå, om du bruker humor, trusler, metaforer m.m. Det viktigste er at leseren skjønner hva du prøver å formidle, uten å måtte bruke for mye tid på å tolke teksten.

Dersom du skriver selvhjelpsbøker, essay, debattinnlegg eller kronikker, må du selv velge hvor personlig du ønsker å være til stede i teksten. Det viktigste er at du får frem budskapet. Blir det utydelig, er sjansen stor for at du ikke får publisert det du har skrevet. Særlig den tabloide presse er opptatt av svart-hvitt-synspunkter og har tidvis lite til overs for nyanser. Man må noen ganger spissformulere seg for å bli hørt. Prisen er at det kan bidra til unødig polarisering og til at du blir misforstått. Det er en av grunnene til at jeg selv i enkelte tilfeller har sagt nei til innlegg eller intervjuer.

Prosessen

Å skrive en artikkel eller en bok tar langt mindre tid enn folk ofte tror. Skriver du en side daglig gjennom hele året, har du en bok eller to; eller en mengde artikler. To sider om dagen er ikke så uoverkommelig. Det koster deg under 4000 tastetrykk iberegnet alle mellomrom. Rent tidsmessig skulle det ikke ta mer en ca. 15 minutter. Det er ikke skrivingen som tar tid, det er alle pausene. Det som tar tid, er å tenke på at du skal skrive, når du skal skrive, hva du skal skrive om, og hvordan du skal skrive det. Det som virkelig tar tid, er å vente på inspirasjon eller på at du skal få tid til deg selv slik at du kan få ro til å skrive. Dersom du er en av dem, blir du neppe forfatter. Da er du en av mange som drømmer om å skrive, men det er ikke det samme som å være forfatter. Forfattere skriver.

Det mange bruker mye tid på, er å komme i gang. Man leter etter de riktige ordene, den første riktige setningen. Perfeksjonistene har det særlig vondt i denne fasen, de forventer at teksten skal være feilfri fra starten av. De kommer aldri helt i gang med det første tastetrykket. Så er det romantikeren som bruker mye tid på å planlegge starten, hvor han eller hun skal sitte, finne frem nødvendig materiale, rydde i bokhyllene, vanne blomstene, lage en kopp kaffe, sjekke e-posten m.m. Mitt råd er at du bare begynner å skrive. Sett av en time hver morgen, eller om kvelden, eller når det måtte passe; men begynn å skrive. Dag Solstad, som er forfatter på heltid, sier han setter av ca. to timer daglig til å skrive. På spørsmål om ikke dette er relativt kort arbeidsdag med tanke på reell skriving, svarte han: ”Ja. Men det blir faktisk som verdensrekordtiden for et maratonløp. Og hver dag, tenk på det!”

Publisere

De fleste ønsker å bli lest. I dag er det mange måter å publisere stoffet på. Det tradisjonelle er jo å sende produktet inn til et tidsskrift eller et forlag. Noen velger å utgi bøker på eget forlag. Flere og flere publiserer også eget stoff på Internett. Dersom du ikke har planer om å utgi det selv, kan det være en idé tidlig i skriveprosessen å kontakte et forlag eller et tidsskrift for å høre om de er interessert i det du skriver om. Da bør du være så konkret som mulig. Vær tydelig på hva du ønsker å formidle og hvem som er målgruppen. Legg gjerne ved en innholdsfortegnelse eller en disposisjon. Dersom det er en bok du vil skrive, er det en fordel om du kan legge ved et prøvekapittel. De fleste tidskrifter har også regler for hvordan en artikkel skal skrives. Det handler om oppsett, lengde, linjeavstand, referanser m.m. Retningslinjene finnes som regel tilgjengelig på tidsskriftetes nettsider eller i enkelte nummer av selve tidsskriftet. Det kan være lurt å sette seg inn i dem før du er kommet for langt i skriveprosessen. Mange tidsskrift har også en ordning med fagfellevurdering. Det vil si at bidraget ditt vil bli vurdert av flere fagpersoner som vurderer om det er egnet for publisering og som kommer med innspill til endringer.

Å levere fra seg et manus betyr at du må tåle å bli refusert uten å ta det som et endelig bevis på du ikke kan skrive. Tor Halstvedt har skrevet en hel bok om det siste. Den heter ”Refusert”. På omslaget kan man lese at forfatteren har gitt ut 11 skjønnlitterære bøker, og at samtlige bøker har fått gode og til dels glimrende anmeldelser i avisene. Samtidig har de, og andre bøker forfatteren ikke har fått ut, blitt refusert ca. 250 ganger!”

Tidsskrift for Kognitiv Terapi har så langt vært åpent med hensyn til hvilken form bidragene har hatt. Vi har ikke satt opp strikte regler for oppsett, men heller hjulpet til med redigering underveis. Tanken har vært at for stramme regler ville hindre mange i å komme i gang. Så har du en idé til en artikkel, så ta kontakt.