Fra lidelse til lidenskap

Ulike verv

Som hovedstyremedlem i Funksjonshemmedes Fellesforbund, har jeg bidratt i to perioder, hvor jeg har arbeidet utrettelig for å fremme rettighetene og velferden til funksjonshemmede i samfunnet. Min rolle har vært å være en stemme for de stemmeløse, og å sikre at deres behov og bekymringer blir hørt på de høyeste nivåer.

I Fontenehus Norge har jeg hatt æren av å fungere som styreleder i to år, og som styremedlem i ytterligere åtte år. Min tid i Fontenehus Norge har vært fylt med meningsfulle øyeblikk, hvor vi har arbeidet sammen for å skape et støttende og inkluderende miljø for personer som søker veien tilbake til samfunnet etter psykiske helseutfordringer.

Min internasjonale erfaring inkluderer tre år som nestleder i Clubhouse International, og seks år som styremedlem. Disse årene har gitt meg et verdensomspennende perspektiv på psykisk uhelse, og jeg har vært vitne til den utrolige kraften som ligger i globalt samarbeid og fellesskap.

Hver av disse vervene har ikke bare vært en stilling, men en del av min identitet og mitt livsverk. Jeg er stolt over å ha bidratt til å gjøre en forskjell i livene til mange, og jeg ser frem til å fortsette dette arbeidet i årene som kommer.

Ørkenvandring

I løpet av de siste tretti årene har min reise vært et liv fullt av utfordringer, med psykisk uhelse som min konstante følgesvenn. Denne reisen har vært en opplevelse av menneskelige møter, lærerike øyeblikk og utfordrende barrierer. Fra de første dagene av min søken etter helbredelse, oppsøkte jeg en psykiater som holdt fast ved en tradisjonell og kanskje forutinntatt tilnærming.

Jeg lengtet etter en forandring, etter en terapeut som kunne se meg, høre meg, og hjelpe meg til å finne veien ut av mørket.

I begynnelsen var hver time en opplevelse av ensformighet, hvor jeg delte mine dypeste tanker og bekymringer, men ble møtt med intetsigende nikk og standardfraser som “Ja, Hmm, kan du si litt mer om det?”. Det føltes som om jeg var fanget i et øde landskap av uendelig gjentakelse, hvor hver time endte med et spørsmål om å avtale neste time, uten at jeg følte meg hørt eller forstått. Jeg lengtet etter en forandring, etter en terapeut som kunne se meg, høre meg, og hjelpe meg til å finne veien ut av mørket.

Etter mer enn ett år med denne tilnærmingen, hvor jeg forlot hver time tomhendt og stadig mer frustrert, nådde jeg et punkt hvor jeg ønsket å rope ut: “Dette hjelper ikke! Kan vi prøve noe annet?” Men da jeg samlet motet til meg og spurte, ble jeg møtt med en kald mur av byråkrati: “Dette er måten vi jobber på her.” Jeg følte meg nedbrutt og alene, og det ble klart at jeg måtte finne en annen vei.

En annen virkelighet

Heldigvis, fant jeg støtte i et dagsenter som tilbød en varm og inkluderende atmosfære, og senere i psykomotorisk fysioterapi, hvor jeg lærte å forstå og respektere kroppens signaler. Behovet for ytterligere hjelp vokste, og jeg søkte om en plass på Modum Bad. Der ble jeg introdusert for kognitiv atferdsterapi, noe som fikk meg til å føle meg sett og verdsatt som en person, ikke bare som pasient. Sammen med terapeutene utarbeidet vi behandlingsplaner som var skreddersydd for mine behov, og jeg ble utfordret til å konfrontere mine indre demoner med mot og besluttsomhet.

Min reise er et vitnesbyrd om at det selv i de mørkeste tider er mulig å finne lys.

Vi satte søkelys på problemløsning og personlig vekst, og jeg fikk verdifull innsikt i sammenhengen mellom mine tanker, handlinger og følelser. Jeg begynte å se meg selv som en aktiv deltaker i min egen bedringsprosess, noe som ga meg håp om å kunne reintegreres i samfunnet som et likeverdig individ. Jeg fikk tilbake troen på meg selv og mine egne evner, noe som ble en katalysator for endring.

Min reise er et vitnesbyrd om at det selv i de mørkeste tider er mulig å finne lys. Jeg har lært at hver stemme fortjener å bli hørt, at hver person har en unik historie, og at hver enkelt av oss har styrken til å overvinne våre utfordringer. Jeg deler min historie i håp om at den kan inspirere andre til å søke den hjelpen de trenger og fortjener, og for å vise at det er mulig å leve et fullverdig liv, selv med psykisk uhelse som en del av ens historie.

Kilde til vekst

Denne dyptgående erfaringen med psykisk uhelse ble ikke bare en katalysator for min personlige vekst, men også en drivkraft for mitt engasjement i å forbedre livskvaliteten for andre som står overfor lignende utfordringer. Det var bakgrunnen for at jeg engasjerte meg i Mental Helse, en organisasjon som straks omfavnet meg med åpne armer og et fellesskap som delte min visjon om et mer empatisk og forståelsesfullt samfunn.

Mitt arbeid i Mental Helse ga meg en unik mulighet til å knytte bånd med flere dyktige fagpersoner innen psykisk helsefeltet. Sammen med andre dedikerte medlemmer av en arbeidsgruppe i Helsedirektoratet, fikk jeg oppgaven med å utarbeide “Nasjonale retningslinjer for utredning og behandling av depressive lidelser”. Dette arbeidet var ikke bare en faglig øvelse, men også en sjelsettende prosess som ga meg muligheten til å være med på å forme fremtidens utredning og behandling av depressive lidelser.

En uventet forespørsel

Noen år etter at jeg hadde begynt å finne min vei i psykiatriens verden, mottok jeg en uventet henvendelse fra styret i NFKT som hadde en visjon om å bringe inn brukernes stemmer og foreningens styremedlemmer så meg som en ideell kandidat til å representere dette viktige perspektivet.
Dette var ikke bare en uventet mulighet; det var en markant endring i hvordan brukermedvirkning ble sett på innen det kognitive miljøet. Å bli spurt om å ta på seg en slik rolle var både ærefullt og utfordrende. Det var en anerkjennelse av de erfaringene jeg hadde gjort meg gjennom årene, og en sjanse til å påvirke behandlingsmetoder og terapeutiske tilnærminger.

Mental Helse, som alltid hadde vært en støtte for meg, omfavnet ideen med entusiasme. De forsto betydningen av å ha brukerrepresentasjon i slike fora, og hvordan det kunne bidra til å forme en mer inkluderende og effektiv psykisk helseomsorg. Med deres støtte ble jeg offisielt en del av foreningens styre høsten 2013, da brukerrepresentasjon ble vedtatt som en del av foreningens vedtekter.

Dette skrittet var banebrytende. Det markerte begynnelsen på en ny æra hvor brukernes stemmer ikke bare ble hørt, men også verdsatt og handlet på. Min rolle som brukerrepresentant ga meg en plattform til å dele mine erfaringer og innsikter, og å bidra til å utvikle praksiser som var mer resonnerende med brukernes faktiske behov og ønsker.

Spennende oppgaver

Som brukerrepresentant arbeidet jeg tett med andre styremedlemmer for å fremme en kultur av åpenhet, læring og kontinuerlig forbedring. Vi arbeidet med å innlemme brukerfeedback i våre prosesser, og satte i gang initiativer som styrket brukernes rolle i deres egen behandling. Det var en tid med stor vekst og innovasjon, og jeg følte meg privilegert over å være en del av denne transformative bevegelsen.

Erfaringsformidling

Erfaringsformidling er en kraftfull metode som bringer personlige erfaringer knyttet til det å gå i terapi inn i det faglige landskapet. Denne tilnærmingen er ikke bare terapeutisk for formidleren, men også opplysende for lytterne, da den gir et unikt perspektiv som ofte mangler i tradisjonell undervisning.

Prosjektet “Utarbeidelse av en håndbok for erfaringsformidlere” var et spesielt høydepunkt i mitt engasjement. I samarbeid med flere i styret, og med støtte fra Ekstra Stiftelsen, utviklet vi en håndbok som skulle tjene som en veileder for fremtidige erfaringsformidlere. Formålet med erfaringsformidlere var å bidra med erfaringer knyttet til det å være i en terapiprosess. Håndboken dekker alt fra hvordan man forbereder en presentasjon, til hvordan man håndterer følelsesmessige reaksjoner fra publikum. Den gir også råd om hvordan man kan beskytte sin egen psykiske helse mens man deler mulig traumatiske deler av sin historie.

…bak hver diagnose, hver behandlingsplan, og hver terapeutisk økt, er det et levende, pustende menneske med håp, drømmer og frykt.

Ved å utdanne erfaringsformidlere, sikrer vi at deres stemmer blir hørt på en måte som er både kraftfull og beskyttende. Dette arbeidet har ført til at erfaringsformidling nå er en integrert del av all undervisning ved instituttet, og det er mitt håp at det har endret måten vi tenker på og snakker om psykisk uhelse.

Tilbakemeldingene fra kursdeltakere har vært overveldende positive. De forteller at erfaringsformidling gir dem et nytt perspektiv og en forståelse som de ikke kan få fra bøker eller forelesninger alene. Det er en påminnelse om at i hjertet av psykisk helsearbeid er det menneskelige erfaringer, og at ved å dele disse erfaringene, kan vi alle lære og vokse sammen.

I mitt arbeid med erfaringsformidling har jeg sett hvordan deling av personlige historier kan bryte ned stigma, bygge broer mellom teori og praksis, og fremme en dypere forståelse av psykisk uhelse. Det er en måte å humanisere de vitenskapelige aspektene ved psykisk helsearbeid og vise at bak hver diagnose, hver behandlingsplan, og hver terapeutisk økt, er det et levende, pustende menneske med håp, drømmer og frykt.

Vegen ut av mørket

Når jeg deler min historie, gjør jeg det med et ønske om å inspirere andre. Jeg snakker om reisen fra de vanskelige dagene, via de de små seirene, til de store gjennombruddene. Jeg deler strategiene som hjalp meg, de støttende ordene som løftet meg, og de innsiktene som endret mitt perspektiv. Gjennom erfaringsformidling blir jeg et levende eksempel på at bedring er mulig, og at hver persons reise er unik.