Forfatter
I sommer, under et opphold i København, gikk turen som vanlig innom diverse bokhandlere, blant annet Arnold Busck som ligger i Købmagergade 49 like overfor Rundetårn. Her har den gedigne 3 etasjers bokhandelen ligget siden år 1900. Det er et fint sted å jakte bøker litt utenom de du finner i stabler hos de vanlige bokhandlerne. Denne gangen var fangsten blant annet en bok av Enrique Vila-Matas med tittelen «Det er aldrig nogen ende på Paris.» Tittelen er til forveksling lik Ernest Hemingway sin «Der er ingen ende på Paris», den danske tittelen på «A Moveable feast.» Det er, som jeg skal komme tilbake til, ingen tilfeldighet. Den norske tittelen på Hemingway sin bok er «En varig fest», men som den norske oversetteren påpeker er betydningen av «a moveable feast» ikke bare en fest som er flyttbar; det er også betegnelsen på bevegelige høytider eller helligdager. En av de danske som jeg har lært å passe meg for er Store bededag. Den faller fredag før 4. søndag etter påske og det meste av bokhandlere holder lukket.
Men tilbake til den spanske forfatteren Vila-Matas sin bok som altså har tittelen «Det er aldrig nogen ende på Paris». Den er et tilbakeblikk på den i dag 71 år gamle forfatterens egne ungdomsår i Paris og innledes med en ydmykende opplevelse i nutid fra en Hemingway «Look-alike» konkurranse hvor forfatteren, på tross av løsskjegg, blir diskvalifisert på grunn av sin totale mangel på likhet med sitt ungdomsidol. Dette utfallet er ikke uventet for hans nærmeste, men for ham selv kommer det som en total overraskelse.
En ung kvinne
Da jeg henvendte meg i kassen for å betale for boken ble jeg av kvinnen bak disken berømmet for mitt bokvalg. På tross av hennes unge alder hadde hun god kjennskap til den, og hadde selv hatt stor glede av å lese Enrique Vila-Matas. Det ble til en lengre samtale om bøker. Ekspeditrisen studerte litteratur. Jeg nevnte hennes unge alder. Det har sin grunn. Ernest Hemingway er også ung i sine skildringer fra Paris, men han ser seg tilbake med den eldre mannens blikk. Det samme gjør Vila-Matas. Selv har jeg passert de 60 der jeg står i bokhandelen i København. Den litteraturstuderende kvinnen bak disken hadde lest «Der er aldrig nogen ende på Paris» med sitt unge blikk. Det hun så var den unge elegante Vila-Matas i Paris, den famlende, men også kulturelt sultne, mannen som ville bli forfatter; ikke den eldre, lett korpulente utgaven av forfatteren som skrev boken snart femti år etter at hendelsene fant sted. Noen dager tidligere hadde jeg lest en artikkel i Weekendavisen om et forsøk på å opprette et sosialt nettverk i København for ensomme menn over 65 år. Resultatet var heller nedslående. Få meldte seg. Så kom en av initiativtakerne på den ideen å kalle nettverket for Hemingway-Club. Nå er det venteliste for å bli medlem! Kanskje noe for Vila-Matas?
Mytespinn
Et navn kan bety mye. Hvis noen tyr til det forslitte utrykket «navnet skjemmer ingen» skal du ikke tro dem. Det er ikke mange som ønsker å fremstå som ensom mann på 65 pluss. Men en Hemingway der imot! Det er tydeligvis ikke bare Vila-Matas som ønsker å bli assosiert med sitt ungdomsideal. Hemingway forbindes utad med maskulinitet, spenning, jakt, begersvingning og selvsagt sin forfattergjerning. For mange er han like kjent for sitt eventyrlige liv som for sin litteratur. Men mye av det levde livet er iscenesatt, myter skapt av ham selv så vel som de rundt ham.
Eldre menn fra København og Vila-Matas fra Barcelona har tydeligvis valgt sin helt med omhu!
Ta historien om at han skal ha skrevet en novelle på seks ord: «For sale: baby shoes never worn.» Hemingway har aldri skrevet den setningen. Den stammer fra en teatermonolog av John DeGroot med tittelen Papa. Teaterstykket hadde sin debut i 1996. Hans påstander om å ha hatt et erotisk forhold til Mata Hari, som døde ett år før Hemingway kom til Europa for første gang, må han selv ta ansvar for, som mange av de andre påstandene om forhold til yngre kvinner. Han ser også svært heroisk ut der han står med et skjevt smil om munnen med en diger hvit bandasje rundt hodet utenfor bokhandelen Shakespeare and Company i Paris. Årsaken til bandasjen var at han hadde fått en cisterne i hodet da han trakk for hardt i snoren på toilettet. Men for all del, han ble skadet under første verdenskrig, overlevde et par flystyrter og rakk å drikke uhorvelige mengder med alkohol før han skjøt seg selv i 1961. Eldre menn fra København og Vila-Matas fra Barcelona har tydeligvis valgt sin helt med omhu!
Tvangstanker
Betyr det noe om festen er bevegelig, om den er varig eller om det ikke er, eller aldri er, noen ende på Paris? Mange som er opptatt av språk og litteratur vil si ja. Oversettere kan bruke timer på å velge de riktige ordene, finne de rette nyansene. Betyr det noe hvilken merkelapp som settes på sjelen min og forfølger meg i digitaliserte sykejournaler resten av mitt liv? For noen tror jeg det betyr ganske mye. Som en pasient sa da jeg spurte om han kunne beskrive de verste tvangstankene sine: «Nei, det vil jeg ikke! Selv om du sier de ikke er farlige kommer du til å journalføre dem. De er så sprø at jeg er redd det vil farge andres oppfatning av meg og kanskje bli brukt mot meg i en eller annen sammenheng!» Det var normalisering og forsikring om at ingen tvangstanke ville bli journalført som fikk pasienten til å åpne opp.
Det er få av oss som ender opp i romaner. De som gjør det synes ikke alltid å sette særlig pris på det.
Det er få av oss som ender opp i romaner. De som gjør det synes ikke alltid å sette særlig pris på det. Svært mange ender opp i journaler med dertil hørende psykiatriske diagnoser. Det er ikke alle som setter så stor pris på det heller. Selv foretrekker jeg romanen om jeg kan velge. Det er mer plass til meg der og jeg vil kanskje bli lest om på andre premisser enn om jeg blir lest om i en journal. Er forfatteren god kan det dessuten hende jeg fremstår som en sammensatt person med sine svakheter og feil, med sine pussigheter, sine angster og sine tunge tanker, sine savn og sine drømmer. Kort sagt et menneske.
En lykkelig mann
Foreningen «Ensomme eldre herrer på 65 pluss» hadde tydeligvis ikke den helt store tiltrekningskraften påmålgruppen. Men skal vi tro Vila -Matas sin hovedperson i romanen Bartleby & Co, en annen av de bøkene den unge kvinnen hadde lest, trenger ikke en slik tilværelse å være helt uten gleder. Boken handler om en mann som setter seg fore å undersøke hva som har skjedd med forfattere som aldri utga mer enn en roman. Hva skjedde med bok nummer to? Her skriver hovedpersonen om seg selv:
«Jeg har aldri hatt hellet med meg hos kvinnene, jeg bærer med resignasjon en bedrøvelig pukkel på ryggen, alle mine nærmeste slektninger er døde, jeg er en ynkelig ungkar som arbeider på et nitrist kontor. Forøvrig er jeg en lykkelig mann.»
Jeg tror noe av det Vila-Matas, Hemingway, de eldre herrene i klubben og jeg selv ville likt var å bli lest med det milde blikket til den unge kvinnen i Arnold Buschs bokhandel, og kanskje var det nettopp det jeg ble denne tidlige sommerdagen i juni. La det være slutten på dette lille kognitive sidespranget. Bøkene til Vila-Matas kan sterkt anbefales. Han skriver med et glimt i øyet og med en god porsjon selvironi. Det siste kan kanskje ikke sies om Hemingway, men han skrev da godt han også, og har nå, 68 år etter sin død, gitt navn til et nettverk for eldre ensomme herrer i København. Jeg betalte og takket den unge litteraturstuderende kvinnen hos Arnold Busck for samtalen. Utenfor var det lettskyet og flere timer til butikkene stengte. Forventningsfull og glad til sinns begynte jeg å gå i retning Rådhuspladsen 37 der Boghallen ligger.
