Hjemkomst og gjentagelse

«København er den samme som før, hvis man da nogensinde kan sige dét om en by, og Jeg. Er. Her. Nu, men jo også altid et annet sted.» Søren Ulrik Thomsen

Å flytte tilbake til en by man kjenner fra et tidligere tidspunkt i livet, gir unektelig den samme opplevelse av å besøke tidligere versjoner av seg selv. Jeg tror det både kommer av at vi legger igjen deler av oss selv alle steder vi oppholder oss, og at steder setter spor i oss. Versjonene legges ovenpå hverandre, og kommer vi ofte tilbake, ligger de til sist i så mange lag at den ene ikke kan skilles fra den andre. Vi blir bare mere tredimensjonale, vi får flere lag. Hjernen prøver på sin side å få overblikk over terrenget, og kjemper med å lagre oppdatert versjon, hver gang byen gjenbesøkes. Rent praktisk får denne halvgjenkjennelsen noen pussige konsekvenser. Du kjenner sikkert følelsen av at du vet hvor du er, men samtidig vet du ikke helt – var disse gatene virkelig parallelle, skulle jeg ikke vært fremme for lenge siden nå? Som et evig déjà vu, eller kanskje som i det øyeblikk du våkner fra en drøm og spør deg selv hva som er virkelig, og hjernen arbeider febrilsk med å matche det indre kartet med det ytre landskapet.

Et annet land

Sist jeg bodde i København, var byens landemerker dekket av store grønne gjerder som skjulte den omfattende utvidelsen av metroen. Nå er arbeidet ferdig, og byen viser seg i all sin prakt. Sykkeltrafikken har imidlertid ikke endret seg, og det er bare å få fart på pedalene når hundrevis av utålmodige og morgengretne dansker kjemper om plassen i sykkelfeltet langs de brede boulevardene, de lange brogadene, langs søgadene, voldgadene, langs kanalene, inn i de små strædene og over de mange torvene.

Å flytte tilbake til en by man kjenner fra et tidligere tidspunkt i livet, gir unektelig den samme opplevelse av å besøke tidligere versjoner av seg selv.

Det er også et annet Danmark jeg kommer hjem til, et Danmark som de siste månedene har vært i orkanens øye med noe så vanvittig som trussel om annektering av Grønland fra verdens mektigste land –til og med en alliert. Dette har selvsagt skapt krise i Riksfellesskapet. Den grønlandske befolkningen har derfor satt den allerede svært opphetede debatten om selvstendighet på pause, og dannet den bredeste koalisjonsregjering noensinne.

Og interessant nok startet det hele med oss, eller rettere sagt den norskættede vikingbosettelsen på Grønland og handlet med resten av Europa fra år 985 og et halvt årtusen fremover. Da Norge ikke lenger kunne holde liv i en egen nasjonal administrasjon etter Svartedauen, ble vi som kjent de neste 400 årene del av tvillingriket Danmark-Norge. Riktignok en periode uten selvstyre, men også en tid som førte til blomstrende økonomi og befolkningsvekst for Norge. Grunnen til at det ble gjenetablert kontakt med Grønland var at Harstaværingen Hans Egede i 1721 ønsket å kristne vikingene på den gigantiske øya. De var imidlertid kristne allerede, men viktigere, de var på mystisk vis forsvunnet. Grønland ble del av Danmark-Norge, men gikk imidlertid over til Danmark da vi senere ble tvunget i union med Sverige. Nå har Grønlenderne selv slått fast at de er sitt eget folk og land, som minst av alt skal kjøpes eller annekteres av USA.

Om gjentagelser

Her jeg kjemper for å holde meg til høyre i sykkelstien mens jeg memorerer veien til det gamle slakteriområdet Kødbyen til tross for de iltre vindkastene, kommer jeg til å tenke på en forelesning om Søren Kierkegaard jeg var på en gang da jeg var student. Det ble fortalt at han i essayet «Gjentagelsen» (som kom ut i 1884, under pseudonymet Constantin Constantius, med undertittelen «Et Forsøg i den experimenterende Psychologi» red.anm) hevdet han at sann gjentagelse er umulig – at vi aldri kan oppleve det samme øyeblikket på nytt, uansett hvor mye vi ønsker det. Hvorvidt dette er det samme som Heraklits påstand om det umulige i å stige ned i samme elva to ganger, altså at alt flyter, skal jeg ikke gjøre meg klok på. Men jeg forstår Kiergegaard slik at den opplevelsesmessige gjentagelsen bare er en illusjon, hvilket gir god mening hvis vi anser tiden som en irreversibel størrelse. Men hva med historien? Den synes å ha en tendens til å gjenta seg på et annet, mer bekymringsfullt plan.

Hagl og historie

Jeg blir noe ufrivillig revet ut av mine filosofiske refleksjoner denne søndagen, i det vi dreier inn en sidegate og syklene skrangler over glatte brostein. De parkeres midt i et virvar av sykler i forskjellige tilstander – et vindkast og vips er det hele sykkelspaghetti. Her gjelder det å være strategisk og parkere i utkanten av mengden, en ferdighet man lærer etter noen år i dette pannekakeflate og forblåste landet. Hjelmen festes til låsen, og jeg og min bedre halvdel begir oss mot Øksnehallen med sure vindstøt og haglkorn i nakken. Den verneverdige murstensbygningen vi er på vei mot ligger i området med det delikat klingende navnet Den Brune Kødbyen, og huser denne helga festivalen «Historiske Dage.»

Arrangementet, som reklamerer med å være Danmarks største historiefestival, oppmuntrer publikum til å “holde pause fra nyhetsstrømmen og øyeblikket, og hente innsikt og ny inspirasjon i fortiden”. I disse tider lyder det jo fristende. Den lover også å være årets “historiske totalopplevelse”, noe som selvfølgelig setter forventningene skyhøyt i det vi navigerer inn på den åpne plassen hvor to fullt utrustede hester med rytter fra Napoleons tid står lydige og kikker utover en samling ambulanser, brannbiler og militære kjøretøy fra ulike tidsepoker. En herre i elegant rød kappe og fjær i hatten står i kø til pølsevogna, som for øvrig lover flæskesteg til 95 kroner.

Pinner, påler og paradokser

Vel innenfor venter det som best kan beskrives som om karakterene i den fantastiske tv-serien Beforeigners arrangerte yrkesmesse. Det er også et eller annet med stemningen blant folk som er engasjerte i en veldig spesifikk æra, kommer jeg til å tenke, mens jeg navigerer mellom et «lindy hop» dansende par fra forbudstiden, foreningen for Danske Slektsforskere som ivrig deler ut brosjyrer, en gruppe sverdentusiaster som viser frem speilblanke klinger og en forening for gamle tv’er som har laget en hel installasjon av ulike pausesignal. Det er amerikanske borgerkrigssoldater som pusser sine våpen og broderende damer i høylivede kjoler i empire-stil. Det er som om det joviale og det pertentlige møtes i et perfekt krysningspunkt. En ridder i full rustning stavrer seg hjulbeint og skranglende tvers gjennom en mindre folkemengde som følger interessert med når en kvinne demonstrerer rekkefølgen på tidlig 1900-talls bekledning ved å kvitte seg med ett og ett plagg med stor entusiasme. Hun lar seg imidlertid ikke affisere, der hun i en elegant bevegelse hiver av seg krinolinen så blonder og strømpebånd flagrer.

På en forfattersamtale om årene før Jesu fødsel sitter en eldre mann med et GoPro-kamera festet til hodet

Etter en vinglete vandring på kryss og tvers gjennom messen blir jeg stående og se på en vikingkvinne viser en gruppe barn hvordan man kaster en tauløkke på en pinne. Hun holder på magisk vis oppmerksomheten deres i flere minutter uten at de henter frem telefonene sine eller roper på iPad. De åpenbart kunne noe, de vikingene. På en forfattersamtale om årene før Jesu fødsel sitter en eldre mann med et GoPro-kamera festet til hodet og finner det åpenbart viktig å dokumentere nettopp dette øyeblikket for historien.

Min festivalpartner guider oss imidlertid målbevisst mot den ene av de fire scenene og sikrer sitteplasser til en presentasjon som skal handle om middelalderske påler. Under vann. Altså en tre kvarters forelesning om gamle stokker. Jeg smutter diskret etter noen slides om C14-datering og slentrer over til en kaffevogn der jeg ser til min store skuffelse at det kun selges muffins, cookies og grønnsaker med hummus. Jeg følte jeg var blitt lovet vikingegrøt, honningkaker, tørket kjøtt og surrogatkaffe. Men neida. Jeg kjøper en stor kopp kaffe med plastlokk og en, tross alt, gammeldags eplekake i en plastbeholder. Den består av epler og krem og ingen kake, et ok valg tenker jeg selv mens jeg tar en ekstra runde mellom bodene mens påleforskeren snakker seg ferdig.

Jeg finner en bok til 40 kroner om verdensrommet, i den nette serien Tænkepauser fra Aarhus Universitetsforlag. “I det synlige univers er det så minst en trilliard planeter som minner om vår”, står det på en tilfeldig side jeg slår opp mens jeg setter fra meg kaffekoppen. “Mon ikke det godt kunne være liv på en enkelt eller to av dem?” På neste side står det om Fermis paradoks, at det til tross for den høye sannsynligheten for liv, ikke har kommet noen å besøkt oss enda. Kanskje de har fløyet forbi, undrer forfatteren, når de har sett alle problemene vi skaper for oss selv her nede.

En viktig påminnelse

Festivalens høydepunkt er en direktesending av Dansk Radios program «Kampen om Historien» med, for danskene, den kjente forfatter, journalist og radiovert Adam Holm. Her blir vi minnet på noe viktig: fredstid er unntaket, ikke regelen. De fleste av oss har vokst opp i en etterkrigsboble, beskyttet fra de virkelige farene i verden. Vi har kanskje glemt at hver generasjon har (over)levd gjennom hver sine katastrofer og konflikter. Nå, med klimakrisen, pandemi, et presset NATO og USA ute av kontroll, er det lett å tro at vi står overfor noe unikt og uoverkommelig. Men når vi ser på historien, ser vi at vi alltid har stått overfor det ukjente, det uforutsigbare, og så allikevel kommet oss igjennom det. Likevel føles det som om vi står på kanten av noe større denne gangen – og kanskje er det det, fordi vi ikke bare står i fare for å utslette hverandre, men også oss selv og vårt eget livsgrunnlag. Da Erik Raude la ut på åpent hav som fredløs, visste han at han kom til å finne et nytt og folketomt og isøde og kalle det Grønland? Eller tok han bare sjansen? Og var de siste bosetterne klar over sin skjebne, at dette var slutten på deres eksistens, eller lastet de, forhutlede og svekkede, båtene sine med de siste rester av mat og skinnfeller, med med håp om å komme tilbake til gamlelandet?