Om det uforløste

Disse tankene kom til meg etter å ha sett om igjen tre av filmene til Paolo Sorrentino: Den store skjønnheten, Youth og Guds hånd. De rører ved savn og lengsel, om enn på en indirekte måte. Det er ikke nostalgi – jeg skriver om å lengte etter noe som aldri hendte – det uforløste.

Særlig «Den store skjønnheten» får meg til å løfte blikket midt i arbeidet med å fylle hull, løfte det slik at jeg får øye på landskapet rundt meg, bli en del av noe større, kjenne på en tilhørighet med savnet og lengselen. Det uforløste blir til å leve med. Filmen får meg til å fortsette med Sisyfos arbeidet. Hva jeg fyller hullene med? Fyllepenn, papir, litteratur, film, musikk, noen få gode relasjoner. Hotellrom og gåturer, ett og annet sjøbad, støvtørk og klesvask. Jakten på blekkpatroner, å hugge og stable ved, vin og god mat.

«I stedet tenker jeg på den enda større mengden som ikke hendte. Tyngden av alt som ikke skjedde er kolossal.»

Filmen, hvor handlingen er lagt til Roma, starter en tidlig morgen hvor hovedpersonen, den desillusjonerte Jep er på veg gjennom byens gater etter å ha feiret sin 65 års dag. Det er mye uforløst i livet hans, og i kretsen rundt ham. Selv er han en Bartleby, gått i stå, en som aldri fikk utgitt en bok nummer to etter en kritikerrost debut i ung alder. I stedet har han livnært seg som kulturjournalist, bor alene og pleier omgang med Romas sosietetsliv. Filmen er visuelt vakkert, har i seg elementer av magisk realisme, men har også brodd, som scenen hvor Jep tar livsløgnen fra en av sine venner.

Tyngden av det som ikke skjedde

Så skjer det som av og til skjer. Ting veves inn i hverandre, berører hverandre, sannsynligvis fordi jeg ledes av mine egne underbevisste analoge algoritmer. Jeg trekkes mot en bestemt type filmer og bøker. Etter å ha begynt på dette kognitive sidespranget, kommet omtrent dit i teksten hvor du er nå, leser jeg slutten på Alex Schulmans bok «Brenn alle mine brev», en biografisk roman, hvor handlingen tar utgangspunkt i forfatterens mormor Karin Stople og hennes forhold til den svenske forfatteren Olof Lagerkrantz. For å sitere mormoren:

«Og når jeg blir eldre, tenker jeg mindre og mindre på den enorme mengden med ting som har hendt meg. I stedet tenker jeg på den enda større mengden som ikke hendte. Tyngden av alt som ikke skjedde er kolossal.»

«Jeg forstår ikke», sier jeg

«Det er et dikt av Edith Södergran som heter «Landet som icke är». «Jeg längtar til landet som icke er,» sier hun i diktet, «ty allting som är, är jag trött at begära….» Landet som ikke er, det er andre siden av virkeligheten, det er et sted for drømmer – det er summen av alt det som kunne skje, men aldri gjorde det. Og for meg har landet som ikke er, oftere vært et vakrere sted enn virkeligheten, og av og til lengter jeg etter landet som ikke er. Jeg lengter etter alt det som ikke skjedde.»

Jeg kjenner meg igjen. Jeg kjenner flere som kjenner seg igjen. Gruppen med anonyme melankolikere er stor. Ulevd liv setter også sine spor.

Hva om?

Hva om det som ikke hendte hadde skjedd? Hvordan ville livet vært da? Det får du aldri svar på, men levd liv kan sjelden leve opp til det ulevde. Objektet for din lengsel blekner i det skarpe lyset fra virkeligheten. Det som funklet så lenge det var uforløst får en matt hinne over seg, det begynner å gå i ett med omgivelsene før det noen ganger nesten blir usynlig, som tapetet du ikke lenger legger merke til, gulvuret du ikke lenger høre tikke. Det vakre ved savnet og lengselen ligger i det uforløste.

En trist historie

En godt voksen kvinnelig pasient hadde på Facebook kommet over nettsidene til en gammel flamme fra ungdomstiden. Dette hadde umiddelbart utløst et dypt savn, en fortvilelse som utviklet seg til depresjon. Livet stagnerte, hun holdt opp med aktiviteter som føre hadde gitt mening. Hun tenke på han hun hadde giftet seg med, han hun nå mente ikke hadde levd opp til forventningene. Målt opp mot ham ble denne ungdomsflammen, dette uforløste, til en overbevisning om at hun hadde valgt feil den gangen. Det var ikke måte på hvor positivt hun beskrev mannen fra ungdomstiden og hvor negativt hun beskrev han hun levd sammen med nå. Hun hadde havnet et sted hvor det var uutholdelig å være. I den ene hånden en funklende diamant, i den andre et grått stykke kull. Det var slik hun så på det, og hun hadde sluttet å fylle hull.

Teoretisk sett

Hvordan skal vi forholde oss til det uforløste i våre liv? Jeg har kommet frem til at det er noen overordnede alternativer:

(A) Fortsette å ukritisk dyrke det uforløste og forringe det som har blitt forløst
(B) Bruke erfaringer fra levd liv til å dempe skinnet fra det uforløste, gå opp i andre
aktiviteter
(C) La det uforløste være en vakker del av livet uten å la det ødelegge det som er
her og nå

La oss utforske dette litt mere. Det uforløste kan deles i to kategorier:

1. Det uforløste som er tapt for alltid
2. Det uforløste som fortsatt, i alle fall i teorien, kan la seg forløse

Ved å kombinere de to kategoriene med de tre strategiene kommer vi frem til seks muligheter. Den mest håpløse er A1. Det vil som regel være rake vegen inn i nedstemtheten, ødelegge det som er her og nå, bidra til passivitet. Kvinnen jeg nevnte hadde delvis havnet i denne kombinasjonen, kombinert med at hun hadde sluttet å fylle hull.

Alternativ B er det fornuftige og kjedelige. Det hender likevel det kan være det beste. For den nevnte kvinnen var det dette som ble en del av løsningen. Hun var en stund i tvil om hennes situasjon falt under kategori 1 eller 2, vi endte til slutt på kategori 1. Hun klarte etter vært å se at forholdet til ektefellen ikke var så elendig som hun hadde sett for seg i de mørkeste stundene; at det var noe der de kunne bygge videre på, og at hennes krav og forventninger til ham nok hadde vært noe urealistiske.

Dette felles uforløste kan i sjeldne tilfeller vokse seg til noe større og mer varig enn det forløst.

Men, om det er en eneste liten mulighet for å lykkes med det heller jeg til det tredje alternativet. Jeg går for C, selv om den kombineres med 2, ja kanskje særlig da. Så la oss se nærmere på C2. Denne kombinasjonen er krevende, men på samme måten som vinen, musikken, filmen og litteraturen, kan den bidra til å berike livet. C2 innebærer å leve i et mulighetsrom. Særlig vakkert er det om to personer som har en nær relasjon til hverandre deler C2. Dette felles uforløste kan i sjeldne tilfeller vokse seg til noe større og mer varig enn det forløste.

Hva så?

Så hva er poenget med dette kognitive sidespranget, hva gjenstår å si? At det uforløste kan bli tungt å dra på her i livet, men også noe du kan nippe til, som lagret champagne, som et stykke konfekt. At kun det uforløste eies evig. Det at noe ikke har hendt betyr ikke at det ikke er virkelig. Et vakkert liv krever evnen til å forsake, akseptere savnet, se det store i det lille, tåle at alt uansett skal forgå og en evne til å fylle hull, fylle hull, fylle hull. Det er meldt regn i natt igjen. Jeg har tatt frem det jeg trenger for å møte morgendagen. Et svart regnslag, en togbillett, en ryggsekk fylt med et par bøker, noen klær i en bag, en Mac, en fyllepenn, notisbok og et par flasker vin. Håper du er hjemme når jeg kommer.