Forfatter
Ondt skal med ondt fordrives. De fleste har smakt medisin og ofte smaker den ikke godt. Men har dere smakt deres egen? Den siste tiden har jeg fått min dose. Det har seg slik at vi har kjøp oss et rekkehus, men noen småting burde fikses. På veien til akademia har skrujern, hammer og sag ikke blitt forstyrret for ofte av mine hender. Alt handler om erfaring. Har du mye, er du på kjente stier. Hammer og sag er dine venner og synger samstemt når du setter dem i arbeid. Med lite erfaring blir veien lenger og småting blir uoverstigelige hindringer. Med blånende tomler var spørsmålet. Profesjonell hjelp? Ja takk!
Profesjonell hjelp
Med profesjonell hjelp ønsker jeg meg noen som både kan forstå hva jeg ønsker gjort, finne praktiske og gjennomførbare løsninger og som ikke bruker for mye fag sjargong, uten at alle sparepengene ryker. To tom fire, eller to tom seks, dragere er nærmest kinesisk for en som er mer vant til lukten av fersk trykksverte i bøker. Med disse ønskene, satte jeg ut i den vide verden av profesjonelle håndverkere. Hvem kan gi meg den hjelpen jeg trenger? I denne stunden var det som jeg kunne høre den indre samtalen til en pasient som søker etter hjelp.
To tom fire, eller to tom seks, dragere er nærmest kinesisk for en som er mer vant til lukten av fersk trykksverte i bøker.
Innledende runde – innehenting av anbud. Ganske utforpliktende i grunnen, og å snakke med folk er jo del av hverdagen til psykologer. Variable priser, motsigende råd, og usikre fremdriftsplaner. Skulle det dreneres? Er det nødvendig med utvendig isolering av grunnmur i forbindelse med drenering? Skal det byggemeldes med nabovarsel? Hvor mange og hvilke naboer skal varsles? Uten erfaring er det ikke greit å vite. Jeg innhentet råd fra en bekjent i byggebransjen, og tenkte jeg ville få klarhet i sakene. Han gav meg rådet om å stole på magefølelsen i forhold til en entreprenør. Ikke ulikt det andre kan oppleve når de søker profesjonell hjelp.
Bekymringer
Med usikker magefølelse, satte vi i gang prosjektet bygging av utvendig sportsbod samt drenering. Lettelsen over å ha tatt en beslutning varte noen dager, men med de første spadetakene var bekymringene tilbake. Er de virkelig profesjonelle nok, kan de hjelpe oss, blir resultatet slik vi ønsker? Katastrofetankene ble følgesvenner. Plenen barna lekte på, ble forvandlet til store jordhauger, med gravemaskiner og lastebiler. Gata ble til en sti av leire. Hvordan skulle denne sommeren bli? Kan vi igjen spille fotball i hagen? Hva vil naboene tenke og si? Barna elsket jordhaugene, og fikk til og med kjøre gravemaskin på 7 tonn. Helt topp!
Smaken av egen medisin er slett ikke verst! Skal det være litt mer?
Katastrofetankene avtok litt, inntil betongsageren kom på besøk. Tegninger og nøye forklaringer fra entreprenøren tiltross; opp av kjelleren kom han litt rar i ansiktet. Uroen og tankene slo ned i hodet og magen samtidig. ”Saget vinduet feil jeg, trodde det skulle være liggende, men dere ønsker det stående”. Hvordan er det mulig? Profesjonell hjelp, jo takk! Uroen ville liksom ikke gi seg, jeg ble jaget av tanker på hva var det neste som kunne gå galt. Ved en tilfeldighet oppdaget jeg at reisverket til boden hang bare så vidt på en av støtte pilarene. Tankene fikk ytterligere vann på mølla. Graveren kuttet telefonledningen til naboen på fruens 80 års dag! Da tenkte jeg: Profesjonell hjelp? Nei takk!
Trøstens ord
Heldigvis er mennesket et nysgjerrig dyr, så også i vårt nabolag. Kvelds- og søndagsturer, og hundelufting tok seg betraktelig opp i denne fasen. Naboene gikk formelig i tog forbi jordhaugene våre. Med glimtet i øyet sa de alle mer eller mindre det samme. ”Det blir så bra når det er ferdig”. Midt oppi det hele hadde jeg vansker med å se for meg en lykkelig slutt. Jeg lengtet tilbake til blomstene, plenen og gamle dager. Naboenes trøstende ord var likevel smaken av egen medisin. Midt i det hele gav de sjenerøst et annet perspektiv, en såkalt kognitiv reformulering. Fra å være fokusert på alt som kunne gå galt, begynte jeg å drømme om hvordan det ville se ut når alt var ferdig. Humøret steg noen hakk og jeg fikk tilbake troen på at det en gang i fremtiden vil være verd innsatsen. Smaken av egen medisin er slett ikke verst! Skal det være litt mer? Stafettpinnen går videre til Stian Solem.
