Uka etter hørte jeg en anerkjent filosof holde en interessant forelesning om kunsten å tenke. Hun har også skrevet en bok om samme tema. Etter foredraget gikk jeg bort til henne og presenterte meg som leder av foreningen. Jeg roste foredraget og sa at det var interessant at en filosof tenkte så likt helsearbeidere i psykiatrien. Det hun hadde foredratt var god kognitiv terapi. Men denne sammenligningen ville hun ha seg frabedt. For «dere som driver med kognitiv terapi er ikke gode på det som handler om følelser».

Jeg synes det er leit at andre ikke forstår hvordan vi arbeider. Det er klart at vi som arbeider med kognitiv terapi er opptatt av følelser. Hovedpoenget med behandlingen er jo å hjelpe mennesker med vanskelige følelser. Men det er tydelig at mange utenfor bevegelsen ikke opplever oss slik. Jeg nevnte mine opplevelser for medlemmene av styret. Flere hadde hatt lignende opplevelser, og Torkil Berge tenkte at vi kanskje hadde et image-problem. Det er lett å karikere kognitive terapeuter. Det er de som sitter med mekaniske modeller. De manipulerer menneskers atferd, og forsøker å tilpasse mennesker til modeller.

Fordommer er ofte banale. I dette tilfellet var det fordommer jeg selv hadde.

Jeg har tenkt slik selv. Tidlig på 1980-tallet i min psykiater- og forskerutdannelse var jeg på et kurs på The Royal Maudsley Hospital i London. På den tiden var jeg opptatt av psykodynamisk psykoterapi. Kognitiv terapi hadde jeg enda ikke hørt om. Atferdsterapi virket kaldt og kynisk og appellerte ikke til den følsomme, unge lege. En av programpostene på kurset bestod av at psykiatere med ulik teoretisk forankring skulle gi en forståelse og forslag til behandling ut fra en sykehistorie. Jeg kjente ikke navnene på deltagerne som satt foran i panelet. Men jeg moret meg med å vurdere dem: Hvem av dem kunne jeg tenke meg å søke hjelp hos dersom livet ble for vanskelig? Jeg fant ut hvem jeg syntes virket mest følsom og sympatisk, og regnet med at det måtte være psykoanalytikeren. Jeg tenkte videre at han som virket minst sympatisk var atferdsterapeut. Stor var min overraskelse da jeg forstod at den mest sympatiske var den kjente atferdsterapeuten Isaac Marks, som jeg seinere har hatt gleden av å bli kjent med. Historien er banal. Fordommer er ofte banale. I dette tilfellet var det fordommer jeg selv hadde. Nå er jeg selv kognitiv terapeut, og de samme fordommene rammer meg.

Hvor alvorlig skal vi ta dette? Vi kan fortsette vårt arbeid som før. De som vil misforstå får bare gjøre det. Vi har en god sak og vil vinne fram uansett. Eller bør vi bli mer oppmerksomme på dette? Kanskje kan det lønne seg at vi presiserer noe av det vi ser på som selvsagt: At vi er opptatt av relasjonen mellom pasient og terapeut, og at en god nok relasjon er en nødvendig betingelse for vellykket terapi. At vi er opptatt av følelser, ikke bare tanker, atferd og modeller. Og at vi erkjenner betydningen av å se det enkelte mennesket, ikke bare diagnoser og modeller.

Har andre av medlemmene hatt lignende opplevelser, eller har dere tanker om dette? Det hadde vært interessant å høre om det, for eksempel i form av et innlegg i Tidsskriftet.