Intervju med Malik Badri

En av begrunnelsene for å legge kongressen til Marrakech i Marokko var at man i en tid med sterke motsetninger ville prøve å bidra til å bygge bro mellom våre ulike kulturer. En rask gjennomgang av ulike workshops viste at det var bidragsytere også fra Marokko. Det fikk meg til ytterligere å undres på hvilken status anvendelse av kognitiv atferdsterapi har i muslimske land i dag. Vel hjemme i Norge begynte jeg å lete etter informasjon om dette på Internett. Der kom jeg over en artikkel som henviste til et håndskrevet manuskript ved Ayasofya-biblioteket i Istanbul som beskrev prinsipper for praktisk anvendelse av kognitiv terapi svært likt det vi har i dag. Det som virkelig gjorde meg nysgjerrig, var at manuskriptet var skrevet av den persiske muslimen Abu-Zayd al-Balkhi så tidlig som i det 9. århundre. Etter mer leting fant jeg at manuskriptet var oversatt til engelsk av en Malik Badri. Boken var imidlertid ikke å finne på Amazon. Til slutt klarte jeg å bestille den gjennom London-kontoret til International Institute of Islamic Thought. Boken svarte til forventningene, og jeg ble nysgjerrig på oversetteren Malik Badri, som etter hva jeg forsto, måtte være en snart 83 år gammel muslimsk psykolog, muligens bosatt i Sudan.

I tillegg til å oversette manuskriptet har han utstyrt boken med en rekke fotnoter hvor han setter teksten inn i en større historisk og faglig teoretisk sammenheng. Etter mer leting på nettet fant jeg ham, dvs. en mulig e-postadresse. Jeg sendte av gårde en høflig henvendelse uten å forvente noe svar, men etter noen dager, nærmere bestemt 12. desember 2013, lå det der:

Dear Professor Arne Repal,

Thanks so much for your email. It will be a great honor for me to have my name mentioned in your prestigious publications. Yes, indeed I should be willing to contribute an article based on an interview. Early Arab and Muslim scholars have other very interesting psycho-therapeutic practices that I hope to document. The whole manuscript of Al-Balkhi has been copied in color by the Institute for the History of Arabic-Islamic Science in Germany. I have a copy of it.

Malik Badri

At jeg ble titulert professor, får jeg se på som ren høflighet. Det var ikke noe jeg hadde skrytt på meg i e-posten jeg skrev til ham.  Det ble starten på en brevutveksling hvor jeg endte opp med intervjuet som er gjengitt nedenfor.

Det er tre sider ved selve manuskriptet som interesserer meg. Det ene er at det langt på veg rokker ved vår tradisjonelle oppfattelse av at det er den vestlige verden som har videreutviklet tankegodset til de gamle greske filosofene. Her har den muslimske kulturen tilsynelatende spilt en langt større rolle enn vi er klar over. Det andre er at manuskriptet viser at mye av det vi anser som nytt i anvendelse av kognitiv terapi i dag, har røtter langt tilbake i tid. Det tredje er at dette muslimske bidraget viser at anvendt kognitiv terapi har røtter både innenfor vestlige, buddhistiske og muslimske kulturer og trossamfunn. Det gjør den på mange måter universell som forståelsesmodell for psykiske lidelser og behandlingen av disse på tvers av ulike kulturer.

I løpet av denne prosessen er jeg blitt kontaktet av International Institute of Islamic Thougt i London, som fikk høre om min interesse for boken via Malik Badri. De har nå tilbudt meg de norske rettighetene, og det er forhandlinger på gang med norske forlag. Jeg er også invitert av Malik Badri til ”The 4th international scientific conference: Islamization and Indigenization of Psychotherapy and Mental health i regi av International Association Of Muslim Psychologists (IAOMP)” i Indonesia i juni i år. Vi får se hva det blir til. Men her er intervjuet.

Kan du foretelle leserne litt om deg selv?

Mitt navn er Malik Babiker Badri. Jeg ble født den 16. februar 1932 i en jordhytte i den lille sudanske byen Rufaa som ligger ved bredden av den blå Nilen. Da var min far 71 år gammel. Han ble født i 1856, var en Mahdist kriger, og kjempet mot de britiske inntrengerne. Hans selvbiografi, The Memoirs of Babikr Bedri, ble utgitt på Oxford University Press i 1969. Min mor var datteren til hans beste venn, og hans siste og yngste kone.

Dersom du googler navnet Babikir Badri på Internett, vil du se at min far var en foregangsmann med hensyn til jenters rett til utdannelse i Sudan. Han etablerte landets første skole for jenter i 1907. Elevene var hans egne barn, barnebarn og barn til venner. Skolen fikk det arabiske navnet ”Ahfad”, som betyr barnebarn. Han møtte imidlertid mye lokal motstand i Rufaa på grunn av dette, og da motstanden ble for stor, flyttet han skolen til den sudanske hovedstaden. Skolen vokste, og jeg fikk selv min grunnutdannelse der. Den lille skolen som ble grunnlagt i 1907, er i dag et fullt utbygget universitet for kvinner med 7000 studenter. Du finner mer informasjon om universitetet på Internett.

Jeg ble født den 16. februar 1932 i en jordhytte i den lille sudanske byen Rufaa som ligger ved bredden av den blå Nilen.

Jeg fikk min B. A. (med utmerkelse) og min M. A.-grad ved det amerikanske universitetet i Beirut i henholdsvis 1956 og 1958, og min Ph. D.-grad ved University of Leicester i England i 1961. Videre fikk jeg min godkjenning som klinisk psykolog fra Academic Department of Psychiatry of the Middlesex Hospital Medical School of London University i 1966. I 19 77 ble jeg valgt til Fellow of the British Psychological Society, og i de senere årene har jeg båret tittelen Chartred Psychologist C. Psychol. Som anerkjennelse for mitt bidrag til å tilpasse psykologi generelt og psykoterapi spesielt for urbefolkningen og den islamske kulturen ble jeg ble jeg tildelt et æresdoktorat ved universitetet i Afhad, og jeg fikk tildelt Shahid Zubair-medaljen av den sudanske presidenten. Det er den høyeste utmerkelsen man kan få i Sudan for betydningsfullt bidrag innen akademia.

Min karriere som klinisk psykolog har tatt meg til en rekke land i Afrika, Asia og Europa. Jeg har jobbet som professor i psykologi og senior klinisk psykolog ved sykehus og klinikker i Sudan, Etiopia, Malaysia, Saudi-Arabia og Marokko. Jeg har vært klinisk assistent ved London MIddelsex´ Department of Psychiatry of London University. Jeg er også medlem av WHO sin Committee on Traditional Medical Practises. I dag, i en alder av 83 år, er jeg professor ved universitetet i Afhad i Sudan og medlem av ”styret” ved Ibni Khaldun ved det internasjonale Islamske universitetet i Malaysia.

Hvordan startet din interesse for kognitiv terapi?

Siden studietiden på femtitallet ved det amerikanske universitetet i Beirut har jeg vært desillusjonert i forhold til den freudianske psykoanalysen og dens absurde påstand om at alle former for normal og unormal atferd kan spores tilbake til ubevisste seksuelle impulser, men som ung student fant jeg ikke noen alternative retninger. Selv om Carl Rogers sin klientsentrerte rådgivning var et motsvar til psykoanalysen på den tiden, fant jeg at hans teori og praksis var heller vag og lite anvendbar innenfor vår kulturelle kontekst. Jeg husker jeg valgte å droppe et kurs i rogeriansk ”non-directive counseling”, som det ble kalt den gangen, etter at jeg først hadde meldt meg på. Jeg følte at den ekstremt ikke-dømmende, ikke-forstyrrende tilnærmingen og den ubetingede aksepten av klienten fikk rådgivningsprosessen til å miste sin verdi for ikke-vestlige klienter som kom til terapeuten for at denne skulle gi dem et sentralt fokus i deres liv og ikke for at de skulle vente på at de selv fant en løsning.

Så, da jeg leste Eysencks Sense and nonsense in psychology og Fact and Fiction in Psychology, fant jeg endelig det jeg hadde lett etter. Jeg leste om Wolpes systematiske desensitiviseringsterapi og anvendte den på en marokkansk pasient. Jeg følte imidlertid at det ekstreme stimulus–respons-paradigmet til atferdsterapien på tidlig sekstitall trengte å bli mer human. Så da jeg behandlet denne kvinnelige marokkanske pasienten, utviklet jeg en ny teknikk hvor jeg gjorde hierarkiet mer fleksibelt, både vertikalt og horisontalt, og hvor jeg ba pasienten beskrive hva hun så for seg. Jeg sa at dersom hun følte for mye angst, skulle hun slutte å snakke, og ikke bare rette opp en finger slik Wolpe anbefalte. Jeg publiserte en artikkel om denne tilpasningen av metoden i American Journal of Psychology 65, 201–208, i 1966 under tittelen: “A new technique for the systematic desensitization of pervasive anxiety and phobic reactions”. Den nye teknikken ble akseptert og brukt av Dr. Victor Meyer, som var min veileder ved Department of Psychiatry ved Middlesex Hospital, og som jeg står i stor takknemlighetsgjeld til. Han ga metoden navnet ”behavioral psychotherapy”. Den ble ofte sitert den gangen, men skulle snart bli glemt da kognitiv terapi revolusjonerte feltet og ble til kognitiv atferdsterapi.

Historisk var de første terapeutene som anvendte CBT-teorien til de gamle grekerne muslimske leger som Abu-Zayed Al-Balkhi.

Jeg fortsatte imidlertid å anvende denne teknikken og lærte den bort til mine studenter. Jeg kalte den ”cognitive systematic desensitization” siden jeg hjalp pasienter til å kognitivt rekonstruere sine tanker etter som de beveget seg oppover i hierarkiet. I dag er jeg svært imponert over den tredje bølgen innenfor kognitiv terapi og for eksempel mindfulness, som har sine røtter innenfor en buddhistisk tradisjon, og acceptance and commitment-tilnærmingen. Disse nye teknikkene bygger bro mellom sekulær CBT og de tidlige arbeidene til arabiske og muslimske leger og terapeuter. Historisk var de første terapeutene som anvendte CBT-teorien til de gamle grekerne muslimske leger som Abu-Zayed Al-Balkhi. Hans terapi inkluderer rendyrket atferdsterapi, kognitiv restrukturering og de spirituelle aspektene som er blitt popularisert i den tredje CBT-bølgen.

Hvordan kom du over manuskriptet til Abu Zayed Al-Balhi?

I 2004 var jeg professor ved International Institute of Islamic Thought and Civilization i Malaysia. Jeg underviste om tidlige muslimske og arabiske lærdes bidrag til psykologi. Den kjente iranske professoren M. Muhaaqqiq underviste i filosofi ved det samme instituttet. Det var han som gjorde meg oppmerksom på det utrolige manuskriptet fra det 9. århundre skrevet av Al-Balkhi, som på arabisk har tittelen Masalih Alabdan wal Anfus, som oversatt til engelsk betyr ”Sustenance of bodies and souls”. Det håndskrevne dokumentet ligger i dag arkivert som dokument No. 3741 ved Ayasofya-biblioteket i Istanbul. Med spesiell tillatelse fra biblioteket i Istanbul fikk professor Fuat Sezgin, direktør ved Institute for The History of Arabic-Islamic Science i Frankfurt laget en fotokopi av dokumentet i farger. Det er skrevet i en vakker lettlest arabisk stil. Jeg oversatte den delen av manuskriptet som omhandler sjelen, eller psyken om du vil, og skrev 40 fotnoter hvor jeg sammenligner hans psykoterapi med moderne kognitiv terapi.

Kan du fortelle leserne litt om Abu Zayes al-Bakhi og hans bidrag til psykologien?

Abu Zayes al-Bakhi var et encyklopedisk geni. Hans innsiktsfulle bidrag dekket mange fagfelt som er helt uavhengige av hverandre. Selv om hans ry som en stor lærd kom fra hans bidrag innen geografi, skrev han mer enn 60 bøker og manuskripter hvor han møysommelig har undersøkt emner som teologi, filosofi, poesi, litteratur, arabisk grammatikk, politikk, astronomi, matematikk, biografi, etikk, sosiologi med mer. ”Sustenance of bodies and souls” er det eneste manuskriptet han skrev innenfor fagfeltene medisin og psykologisk behandling. Han var en tålmodig og nitid forsker. Vi vet ikke så mye om hans privatliv, men det virker som at han har vært en nokså introvert lærd som ikke deltok noe særlig i sosiale sammenkomster.

Hans bidrag til psykiatri og klinisk psykologi er virkelig bemerkelsesverdige. I det 9. århundre var han kanskje den første lege som klart skilte mellom psykoser og nevroser, dvs. mellom mentale og psykologiske lidelser. Han klassifiserte også emosjonelle lidelser på en slående moderne måte, ved å dele dem inn i fire typer lidelser: frykt og panikk, sinne og aggresjon, tristhet og depresjon og besettelse. Og ikke bare det!  Han beskrev også detaljert hvordan kognitiv terapi og atferdsterapi kan benyttes for å behandle hver av de klassifiserte lidelsene. Antagelsen om at det er vår tenkning som fører til en følelsesmessig tilstand, kan spores tilbake til de gamle greske stoiske filosofene. Det var imidlertid al-Balkhi som utviklet dem til en raffinert kognitiv terapi.

Han har tydelig vist at feilaktig tenkning fører til emosjonelle patologiske tilstander i form av angst, sinne og tristhet. I bestrebelsen på å forebygge lidelser anbefalte han vanlige mennesker i avslappet tilstand å ”lagre” rasjonelle og sunne tanker i bevisstheten, tanker de så kunne ta frem for å motvirke følelsesmessig patologiske tanker som kunne oppstå senere i forbindelse med uforutsette følelsesmessige reaksjoner på livshendelser. Han sammenlignet dette med førstehjelpsskrin som folk har stående hjemme til bruk om noen skulle komme til skade.

Al-Balkhi var også en pioner innenfor den psykosomatiske medisinen. I manuskriptet sammenligner han gjentatte ganger fysiske og psykologiske lidelser og viser på en vakker måte hvordan de interagerer med hverandre og bidrar til psykosomatiske lidelser. Samtidig belyser han viktigheten av å ta hensyn til de individuelle forskjellene mellom ulike pasienter. Ved sine kliniske observasjoner kunne han skille mellom lidelser som skyldes psykologiske faktorer, og de som har en biologisk etiologi. Han skilte mellom normal tristhet som alle kan oppleve, depresjon som er utløst av en klar ytre hendelse, og endogen depresjon som har en biologisk kroppslig opprinnelse og ikke kan knyttes til en bestemt årsak.

Vestlige historikere sporer kognitiv atferdsterapi tilbake til de gamle greske filosofene og hevder det var pionerer som Aaron Beck og Albert Ellis som utviklet deres filosofiske tankegods til CBT slik vi kjenner den i dag. Dette synes ikke å stemme med hva du har fortalt om Al- Balkhi?

Nei. De originale bidragene fra muslimske lærde og leger i løpet av middelalderen er stort sett ignorert av dagens vestlige historikere på områder knyttet til psykologi og vitenskap. Når de skal beskrive historien innenfor psykologi, starter de med å hedre prominente eldre greske filosofer som Pythagoras, Sokrates, Platon, Aristoteles og Euklid, filosofer som levde fra det sjette århundre til tidlig fjerde århundre før Kristus, og så hopper de mange århundrer fremover til renessansen og opplysningstiden i Europa.  Et typisk eksempel på denne alvorlige akademiske forbigåelsen kommer fra Marx og Hellix i deres kjente referanseverk System and Theories in Psychology fra 1979. Etter å ha anerkjent Euklids arbeid år 300 før Kristus, en av de tidlige greske bidragsyterne til psykologien, hopper de 15 århundrer frem til Roger Bacon. Når vestlige lærde skal beskrive historien til kognitiv atferdsterapi, følger de den samme trenden. Jeg har allerede oppsummert bidragene fra Al-Balkhi, men for å tydeliggjøre dette vil jeg gjerne be deg å sammenligne utdrag fra Al-Balkhis manuskript med det Aaron Beck skriver i sin bok: Cognitive therapy and the emotional disorders:

“Psychological problems are not necessarily the product of mysterious, impenetrable forces (as Freud says) but may result from commonplace processes such as faulty learning, making incorrect inferences on the basis of inadequate or incorrect information, and not distinguishing adequately between imagination and reality.” (s. 19)

Når du leser kapittel 2 og 3 i det oversatte manuskriptet, vil du se at al-Balkhi hevdet at kroppen kan bli syk på grunn av ytre faktorer som sterk hete eller kulde, eller på grunn av indre faktorer som ubalanse i kroppsvæskene. På en lignende måte, sier han, kan helsen til psyken eller sjelen bli påvirket av ytre og indre faktorer. De eksterne er hva en person hører eller ser i sine omgivelser, det være seg skremmende ting eller ydmykende ord. De indre er tenkning som fører til sinne, tristhet eller frykt. Han skriver at vi kan bli kvitt emosjonelle lidelser ved å konsentrere oss om å endre våre indre tanker og feilaktige antagelser.

Hvilken status har CBT i Sudan og andre muslimske land i dag?

Selv om CBT som en folkelig og fornuftbasert metode for å hjelpe folk med psykiske lidelser har blitt brukt av muslimske leger langt tilbake i historien, og av tradisjonelle healere som tok i bruk teknikkenes deres og har fortsatt med å anvende dem helt frem til i dag, har påvirkningen fra den freudianske psykoanalysen forblindet arabiske og muslimske psykologer fra å se verdien av en terapiform som ble utviklet av deres forfedre. Psykoanalyse som behandlingsmetode er godt etablert i Egypt og nordafrikanske land som  etablerte psykologiske avdelinger ved sine universiteter alt på 1940-tallet. På den tiden var Freud kongen av psykoterapi. Med noen få unntak har universitetslærere utdannet i hans skole vært motvillige til å la ham abdisere. Jeg kan huske at egyptiske studenter på 1970-tallet snakket om påvirkningen av bevisste og ubevisste seksuelle impulser som om de faktisk hadde sett ”id” i et laboratorium!

Jeg er glad for beskjedent å kunne fastslå at Sudan, hovedsakelig på grunn av min innsats, ble et av de første afro-arabiske landene som inkluderte et kritisk vitenskaplig feilsøkingskurs rettet mot freudiansk psykoanalyse, og kurs i teoretisk og anvendt atferdsterapi, i sine læreplaner ved universitetene. Sudan ble forskånet for den freudianske bølgen fordi landet så sent fikk en psykologisk avdeling knyttet til universitetene. Jeg startet den første universitetsavdelingen for anvendt psykologi ved universitetet i Khartoum og ble leder der så sent som i 1978. Universitetet i Khartoum er moderuniversitetet og det mest innflytelsesrike instituttet for høyere utdanning i Sudan. Det har hatt en avgjørende betydning for utformingen av læreplaner ved andre universiteter i Sudan. De som ble utdannet her, ble etter hvert lærere ved andre mindre universiteter, og påvirkningen fra freudiansk og andre psykodynamiske teorier ble på denne måten svært redusert.

I dag er kognitiv atferdsterapi førstevalget innenfor psykologisk behandling i alle arabiske og muslimske land, selv om den eldre generasjonen psykologer og psykiatere fortsatt holder seg til ineffektive og utdaterte psykodynamiske terapier.

Jeg avsluttet min opplæring i atferdsterapi i London i 1966 på en tid da amerikanske psykologer pleide å komme til London for å bli opplært i hva de anså som en ny revolusjon innenfor psykoterapi. Jeg returnerte til Sudan for å arbeide ved universiteter og ved den statlige hovedklinikken for nervøse lidelser i Khartoum. Tilpassede former for atferdsterapi som inkluderte kognitive aspekter ved sudansk og islamsk kultur, ble presentert selv før CBT ble populær som egen metode.

I dag er kognitiv atferdsterapi førstevalget innenfor psykologisk behandling i alle arabiske og muslimske land, selv om den eldre generasjonen psykologer og psykiatere fortsatt holder seg til ineffektive og utdaterte psykodynamiske terapier. Antallet yngre nyutdannede fra institutter som sertifiserer psykologer i CBT, og det økende antallet psykologiske sammenslutninger og kommersielle aktører som lærer opp psykologer, vil snart gjøre CBT til en ledende behandlingsform.

Tror du CBT på noen måte kan bidra til å bygge broer mellom ulike kulturer?

Så absolutt! De viktigste drivkreftene bak problemer og misforståelser mellom kulturer er i sin natur emosjonelle. Siden CBT er opptatt av det faktum at våre følelser er knyttet til tankene, skjønner man at mangelfull eller ukorrekt informasjon eller feilaktig læring kan føre til irrasjonelle oppfatninger som resulterer i kollektive destruktive følelser og stereotypier og rasemessige konflikter. Sett i en slik sammenheng kan en hel nasjon opptre som en emosjonelt forstyrret pasient. Alle er klar over det faktum at de rasesmessige vrangforestillingene vi finner i nazismen og fascismen førte til forferdelige nasjonale følelser som endte med verdenskrig. Det er imidlertid bare observante CBT- eksperter som studerer krysskulturell psykologi, som kan fange opp og analysere kognitive aspekter som fører til fordommer, rasediskriminering og fiendskap mellom nasjoner og mellom grupper innenfor samme nasjon.

Forsøk på å forandre kollektive antagelser og tanker i en hel gruppe, noe jeg en gang kalte”cultural reciprocal inhibition”, vil definitivt kunne være til hjelp. Men jeg vil ikke overforenkle dette fenomenet. Følelser forårsaket av faststivnede holdninger formet i tidlig barndom kan ikke behandles enkelt med CBT, men i det minste kan CBT hjelpe til med å belyse de emosjonelle røttene misforståelser suger næring fra, og gi politikere en dypere innsikt i problemene.

Ser du noen vanskeligheter i å integrere CBT og religion?

Definitivt ikke. Jeg oppdaget verdien av å integrere religion med CBT så tidlig som i 1965, da jeg behandlet en marokkansk pasient. En islamsk orientert CBT var til svært stor hjelp for henne. Artikkelen som jeg henviste til tidligere, ble trykket i Journal of Psychology i 1967. Siden de kognitive aspektene ved behandling med CBT avhenger av hva pasienten tror på, gir det seg selv at terapeuten ikke kan la være å integrere religion i selve terapien dersom religion er en viktig del av pasientens tro og dermed knyttet til hans eller hennes antagelser. Tiden da man snakket om en ikke-dømmende eller nøytral  tilnærming hvor man helt unngikk religion, er over. I det øyeblikk da du sitter der som en terapeut og klienten ser deg fra pasientens perspektiv, har du blitt dømmende.

Jeg brukte den samme integrerende tilnærmingen med en italiensk katolsk pasient ved Middlesex Hospital i London.  Hun hadde det vi på den tiden kalte ”hysterical eye-blinking and shutting of the eyes disorder” . En øyenlege henviste henne til klinikken etter at han ikke kunne finne noe fysisk galt med øynene hennes. De blunket og lukket seg helt i de mest kritiske situasjoner som når hun skulle gå over en gate eller stige på en buss. Av den grunn gikk hun rundt med en hvit stokk som om hun var blind. Jeg fant ut at hun for mange år siden, etter at sønnen hennes døde, hadde oppsøkt en katolsk prest ved den lokale kirken. Han spurte henne om hun pleide å gå til messe og om hun deltok i bønnene der. Hun innrømmet at det pleide hun ikke.  Da ba han henne om å forlate kirken og sa til henne at Gud ikke ville akseptere bønnene hennes.

«Professor Crisp ga meg dette halvhjertede engelske smilet som uttrykker høflig uenighet og mild bestyrtelse, men sa seg enig…»

Da øyenlidelsen oppstod i 1966 etter en traumatisk opplevelse, ble hun deprimert og fortvilet fordi Gud ikke ville akseptere henne. Jeg fortalte sjefpsykologen på den tiden, professor Arthur Crisp, at jeg trengte en forståelsesfull prest som kunne fortelle henne at den første presten hun hadde oppsøkt, tok feil, og at Gud elsket henne. På den tiden var det helt uakseptabelt å integrere psykoterapi og religion. Professor Crisp ga meg dette halvhjertede engelske smilet som uttrykker høflig uenighet og mild bestyrtelse, men sa seg enig, og etter forslag fra ham kontaktet Dr. Chessor en passende prest. Kvinnen fikk møte ham, og han forklarte at det den første presten hadde sagt, var helt feil. Hun fikk en sterk emosjonell reaksjon og gråt ukontrollert. Neste dag var symptomene sterkt redusert, og med litt hjelp av min nye tilnærming gikk hun hjem uten den hvite stokken. Nå, da vi ser en økende akseptering av åndelighet innenfor vårt fagfelt, bør ingen CBT- programmer unngå en slik integrerende tilnærming i sine læreplaner.