Forfatter
Samtale er én av flere måter å måte å kommunisere på. Vi bruker ord for å kommunisere med andre, vi bruker ord for å kommunisere med oss selv. Som kognitive terapeuter er vi opptatt av språk. Vi jakter på den indre samtalen; de antagelser vi har om oss selv og verden rundt oss. Vi er opptatt av det fordi vi vet det har betydning for våre følelser. Vi er med andre ord opptatt av hvilken relasjon pasienten har til seg selv. Den er avgjørende for hvordan vi mestrer våre liv.
I bladet Q ble Paul McCArtney spurt om hvilken person han hadde størst ønske om å kunne imponere. ”Me. I want to be able to say, ”Jesus! That was damn good.”” Et godt svar. Det er vel ofte det som er kjernen i våre anstrengelser. I hvor stor grad vi er avhengig av andres synspunkter for å bli imponert over oss selv varierer. Å være for avhengig kan fort bli et problem.
Pene klær, diskré bruk av parfyme og et dannet kroppsspråk er kanskje undervurdert som terapeutiske virkemidler.
Selv om mennesket ikke hadde evne til å tale før for 150 000 år siden er det å snakke til hverandre i dag den mest utbredte formen for kommunikasjon mennesker i mellom. Samtalen er også det foretrukne verktøy i kognitiv terapi. Vi forbinder ofte kommunikasjon med ord og setninger, men de fleste levende organismer kommuniserer ved hjelp av andre metoder enn det å snakke. Kommunikasjon er mye mer en det uttalte ord. Hvordan vi sier noe har ofte like stor betydning for hvordan budskapet oppfattes som hva vi sier. Tonefall betyr noen ganger mer enn innhold. Det vet vi blant annet fra forskning på hvilken betydning det psykososiale miljøet kan ha på forløpet ved ulike psykiske lidelser.
Det usagte
Kommunikasjon er kompleks atferd. Man antar at ca bare 20 prosent av budskapet formidles gjennom ordene i seg selv. Resten ligger i tonefall, kroppsspråk, klær og utseende. Duft har også en betydning, selv om vi ikke nødvendigvis oppfatter dette bevisst. Kommunikasjon selges i dag på flaske i form av parfyme, som sminke og som klær. Det er vanskeligere å kjøpe seg et kroppsspråk og et tonefall. Det ligger tettere på personligheten. Undersøkelser har også vist at terapeuters påkledning har betydning for hvordan pasienter oppfatter dem. Pene klær, diskré bruk av parfyme og et dannet kroppsspråk er kanskje undervurdert som terapeutiske virkemidler.
Det er vanskeligere å kjøpe seg et kroppsspråk og et tonefall.
Det er lett å glemme at det verbale innholdet bare utgjør en liten del av budskapet. Våre tolkninger av det som sies påvirkes i stor grad av den ikke-verbale kommunikasjonen. Påvirkningen er langt større enn vi ofte tror. Den kan tydeliggjøre, men også kamuflere eller forvirre. Poenget er at den innvirker på våre vurderinger. Noen ganger må vi imidlertid klare oss uten. I dag foregår en økende grad av kommunikasjonen i form av sms, epost, blogger m.m. Det innebærer kommunikasjon i form av det skrevne ord uten ledsagende informasjon som kroppsspråk, tonefall og påkledning. På ett vis er den mer demokratisk; vi blir vurdert ut fra det vi faktisk har skrevet. På den andre siden øker det sjansen for at budskap kan misforstås. Det skrevne ord kan virke langt mer sårende enn det uttalte. Mottakeren mangler de signalene som eventuelt mildner det verbale innholdet. Ungdommen har til en viss grad skjønt det. Mangelen på kroppsspråk er erstatte med smilefjes og andre former for tegn-messige hint som kan forsterke eller mildne et utsagn.
Stemmer
Å høre stemmer er også en form for kommunikasjon. Den som hører stemme opplever at noen taler til dem uten å være til stede. Stemmene kan komme innefra eller utenfra en selv. Jeg innledet med å sitere Paul McCartney. Han er i ulike fora også omtalt som stemmehører. En annen kjent stemmehører er hjernen bak Beach Boys, Brian Wilson. I flere intervjuer, blant annet i Ability Magazine, har han fortalt om livets om aktiv stemmehører i 40 år. Det å høre stemmer har innen den tradisjonelle psykiatrien blitt sett på som et alvorlig tegn på psykisk lidelse. Det trenger det ikke å være. Det avgjørende er hvordan du forholder deg til det å høre stemmer. For Paul McCartney, Anthony Hopkins, Winston Churhill og andre kjente personer har det tilsynelatende ikke vært så hemmende. For Brian Wilson var det i lange perioder et problem. Men også han har lært seg til å leve med dem: ”Oh, I knew right from the start something was wrong. I’d taken some psychedelic drugs, and then about a week after that I started hearing voices, and they’ve never stopped. For a long time I thought to myself, “Oh, I can’t deal with this.” But I learned to deal with it anyway.” Wilson beskriver stemmer som er svært kritiserende og negative. En måte å prøve å mestre stemmer på er å delta i samtalegrupper for stemmehørere. Erfaringer fra en slik stemmehørergruppe kan du lese mer om i dette nummeret av tidsskriftet.
