Forfatter
De siste fire årene har jeg med en viss regelmessighet vært vitne til Øystein Melbø Christiansen sin veltalenhet. Så vel på innføringskurset som i veilederutdanningen har det, på velfrisert bergensk, kommet spørsmål, kommentarer og replikker. Men han stopper ikke der og det kommer også underholdende og fornøyelige anekdoter fra Øystein utenfor seminar-rommet. Underholdningsverdien har som regel steget fra pausene om dagen, til middagen om kvelden, med høydepunktet i de sene nattetimer. Da er historiene på det mest frodige. Slike historier gav han også til beste i forrige nummer av dette tidsskrift, hvor han geografisk sveiper fra Hellas til Måløy.
Jeg har, mer eller mindre hele mitt liv, hatt et nært forhold til Sandviken sykehus i Bergen. Oppvokst i Sandviken, med en far fra en gård i Jordalen noen kilometer unna, gikk søndagsturene fra Ladegårdsgaten til ”landet” i Jordalen forbi Neevengården sykehus som det het i min pure ungdom.
På 50-tallet reiste bøndene fra Jordalen til byen med hest og vogn. Med seg hadde de egg og blomster, hjem igjen fraktet de grisemat. Jeg fikk derfor ofte anledning til å sitte på med min onkel fra byen tilbake til ”landet” med ”Fola, fola Blakken.” Turen gikk langs Fjellveien og Munkebottsveien, rett forbi sykehuset.
Gradvis fikk jeg et nærmere forhold til Neevengården. Som avisbud for Bergens eneste morgenavis i de dagene, besøkte jeg resepsjonen på sykehuset hver morgen før syv. Noen år senere debuterte jeg som pleievikar. Ettersom jeg studerte i Oslo, utøvde jeg mitt virke som pleiervikar i sommerferiene. En av somrene arbeidet jeg utelukkende på en psykogeriatrisk post, alene med 20 pasienter fra syv om kvelden til syv om morgenen, dog med litt hjelp til morgenstellet. Det var ikke uvanlig at pasientene lå i belte hver natt og at beltet ble låst opp om morgenen. En av dem som lå slik var en tidligere arbeider fra Laksevåg. Antagelig hadde han vært til sjøs i sin ungdom, underarmene var prydet med tatoveringer. Han var dement, desorientert og urolig, og kunne vanligvis ikke gjøre rede for seg. Det var ikke mulig å føre en vanlig samtale med ham. Men hver morgen, da beltet ble løst og han kunne reise seg fra sengen, sang han fra Internasjonalen: ”Opp all jordens bundne treller!” Selv om vi kunne få det inntrykk at han ikke forstod verken hvor han var eller hva han ble utsatt for, kom han med en metafor som både var passende for hans daværende situasjon og kanskje også for hans politiske grunnsyn!
Antagelig hadde han vært til sjøs i sin ungdom, underarmene var prydet med tatoveringer.
I en fase i min terapeutiske utvikling på begynnelsen av 80-tallet var miljøet rundt meg preget av systemisk familieterapi, den såkalte Milano-skolen, med heftig bruk av metaforer. Det vanlige var at vi da ikke tok i mot pasienter individuelt, men ba om at de møtte med sin familie. Etter en utspørring av familiemedlemmene og en kartlegging av problemene, ble disse vanligvis gjengitt for familien som et eventyr som ble konstruert slik at det egentlig skulle være en symbolsk framstilling av forholdene i den aktuelle familie. Formålet var så at familien, ved å høre på dette skulle få en avgjørende innsikt i sin egen situasjon og at dette skulle motivere dem for avgjørende endringer.
I det kognitive miljøet som har utviklet seg i Bergen de siste årene, er det enkelte som i kraft av sitt engasjement har markert seg mer enn andre. Således deltar en del av oss som gikk på grunnkurset i 2001-2003 og på veilederutdanningen 2003-2004 fremdeles i kollokviegrupper og veiledersamlinger. Ildsjelen i dette er Margaretha Dramsdahl. I tillegg til at hun er en drivende kraft i vårt kognitive miljø, har hun også markert seg som en skriveglad dame. Foreløpig særlig for et bergensk publikum, bl.a. gjennom kronikker i Bergens Tidende, men det skal ikke forundre meg om hun etter hvert når en større og større leserkrets. En mulighet til å gjøre det er blant ved å skrive for Tidsskrift for Kognitiv Terapi. Margaretha utfordres herved til å føre stafettpinnen videre.
