Psykiatri og poesi. Om Olav H. Hauge.
I forrige leder skrev jeg om dikteren Hans Børli, og om den nytte og kilde til glede hans diktning kan være for helsearbeidere, som forsøker å hjelpe mennesker med psykiske lidelser. En annen av mine dikterhelter, som også har vært min følgesvenn i mange år, er Olav H. Hauge.
Det er flere likhetspunkter mellom ham og Hans Børli. Ingen av dem hadde formell utdanning utover folkeskolen, men de ble lærde gjennom studier på egen hånd. Begge var kroppsarbeidere. Hans Børli var arbeidet i skogen, mens Hauge var gardbruker og fruktdyrker. Begge brukte motiver og bilder fra arbeidet og naturen i sine dikt. De bodde hele livet i sine lokalmiljøer, langt unna de litterære sentra, Hauge i Ulvik i Hardanger og Børli i Eidskog. Men mens Børli hele livet ble en outsider i akademia og i de sentrale litteraturmiljøer, ble Hauge tatt inn i varmen. Han hadde en høy stjerne blant litteraturvitere og hos de unge ledende poetene, i kretsen rundt tidsskriftet Profil, der blant andre Jan Erik Vold var sentral. Mye av det Hauge har skrevet, er relevant for vårt fag. Han har etter min mening skrevet det beste dikt om psykoterapi, som i mange år hang på veggen i kontoret mitt.
Eit ord
Eit ord
– ein stein
i ei kald elv.
Ein stein til –
Eg lyt ha fleire steinar
skal eg koma yver.
Hauge var mye plaget av psykisk sjukdom. Allerede fra han var en ung mann var han flere ganger innlagt på Valen sjukehus, og han var til sammen i flere år på institusjonen. Han var i perioder dypt deprimert, og han var også psykotisk. Jeg kjenner ikke til hvilken psykisk lidelse han hadde, og det er heller ikke så viktig for meg. Diktene står seg godt uavhengig av dette. Det er imidlertid lite i diktene hans som fører tankene til institusjonslivet. Det eneste jeg har funnet er følgende.
Kornåkeren
Eit gamalt tresnitt av Tower Bridge
eg eit oljetrykk av ein kornåker.
Andre bilete er det ikkje på avdeling D.
Tower Bridge med sotute tårn yver elvi.
Men det er den kornåkeren eg ser.
Eit gylle hav av korn.
Han er ikkje som andre åkrar. Er det
alle drøymarauga som har flutt han
inn i sin himmel?
Ein haustblå, mild himmel
utan skurdfolk og ljå.
Om han ikke har skrevet om psykiske lidelser og sykehusopphold, så har han i flere dikt beskrevet livet etterpå. Han ser tilbake på det vonde og smertefulle, men med hovedfokus på de daglige gleder i hverdagen. En av mine favoritter er følgende:
Kvardag
Dei store stormane
har du attum deg.
Då spurde du ikkje
kvi du var til,
kvar du kom ifrå eller kvar du gjekk,
du berre var i stormen,
var i elden.
Men det gjeng an å leva
i kvardagen og,
den stille grå dagen,
setja potetor, raka lauv
og bera ris,
det er so mangt å tenkja på her i verdi,
eit manneliv strekk ikkje til.
Etter strævet kan du steikja flesk
eg lesa kinesiske vers.
Gamle laertes skal klunger,
og grov um fikentrei,
eg let heltane slåst ved Troja.
Hauges dikt er samlet i en hendig liten bok på drøye 300 sider. Mange av diktene, slik som ”Eit ord,” er svært korte. Alt unødvendig er tatt vekk. Også for dem som skriver fag, er det mye å lære av poetene. De fleste erfarer at det er vanskelig å skrive kort og presist, det tar tid og krever øvelse. Men dikterne viser oss at det er mulig å få sagt mye ved hjelp av få ord. Dette illustreres godt av følgende:
Eg ser du har lært
Eg likar
at du
brukar
få ord,
få ord
og stutte setningar
som driv
i ei skurbye
nedetter sida
med ljos og luft
imillom.
Eg ser du har lært
Å rigla upp
eit vedlad i skogen,
godt å leggja det
i høgdi
so det turkar;
legg ein det lågt og langt,
ligg veden og røytest.
Selv om Hauges samlede dikt ikke ruver i størrelse, har han skrevet mye, og blant annet har han arbeidet mye med gjendiktninger. Jan Erik Vold har gitt ut i bokform den mangeårige brevvekslingen han hadde med Hauge, og etter dikterens død ble også hans dagbøker utgitt. De utgjør fem store bind på til sammen flere tusen sider. Jeg fikk dem i avskjedspresang da jeg sluttet som avdelingsoverlege ved Psykiatrisk klinikk i Førde, men jeg tviler på om jeg noen gang vil klare å lese dem. Nylig har også Knut Olav Åmås skrevet en biografi om Hauge, og den har fått gode omtaler.
Olav H. Hauge bodde det meste av livet aleine, men i de siste årene flyttet billedkunstneren Bodil Cappelen inn til ham. Dette beriket livet hans. Og det medførte at han skrev dette vakre kjærlighetsdiktet, som kan være en passende avslutning.
Svevn
Lat oss glida inn
i svevnen, i den
logne draumen,
glida inn – tvo
deigemne i den
gode bakaromnen
som heiter natt.
Og so vakna
um morgonen
tvo gylne
kveitekakor!
Litteratur
Hauge, O. H. (1985). Dikt i samling. Oslo: Det Norske Samlaget.
Hauge, O. H. (2000). Dagbok, Band 1-5. Oslo: Det Norske Samlaget.
Vold, J. E. (1994). Under Hauges ord. Oslo: Det Norske Samlaget.
Åmås K. O. (2004). Mitt liv var draum. Oslo: Det Norske Samlaget.