Psykiatri og poesi. Om Olav H. Hauge.

Det er flere likhetspunkter mellom ham og Hans Børli. Ingen av dem hadde formell utdanning utover folkeskolen, men de ble lærde gjennom studier på egen hånd. Begge var kroppsarbeidere. Hans Børli var arbeidet i skogen, mens Hauge var gardbruker og fruktdyrker. Begge brukte motiver og bilder fra arbeidet og naturen i sine dikt. De bodde hele livet i sine lokalmiljøer, langt unna de litterære sentra, Hauge i Ulvik i Hardanger og Børli i Eidskog. Men mens Børli hele livet ble en outsider i akademia og i de sentrale litteraturmiljøer, ble Hauge tatt inn i varmen. Han hadde en høy stjerne blant litteraturvitere og hos de unge ledende poetene, i kretsen rundt tidsskriftet Profil, der blant andre Jan Erik Vold var sentral. Mye av det Hauge har skrevet, er relevant for vårt fag. Han har etter min mening skrevet det beste dikt om psykoterapi, som i mange år hang på veggen i kontoret mitt.

Eit ord

Eit ord

– ein stein

i ei kald elv.

Ein stein til –

Eg lyt ha fleire steinar

skal eg koma yver.

Hauge var mye plaget av psykisk sjukdom. Allerede fra han var en ung mann var han flere ganger innlagt på Valen sjukehus, og han var til sammen i flere år på institusjonen. Han var i perioder dypt deprimert, og han var også psykotisk. Jeg kjenner ikke til hvilken psykisk lidelse han hadde, og det er heller ikke så viktig for meg. Diktene står seg godt uavhengig av dette. Det er imidlertid lite i diktene hans som fører tankene til institusjonslivet. Det eneste jeg har funnet er følgende.

Kornåkeren

Eit gamalt tresnitt av Tower Bridge

eg eit oljetrykk av ein kornåker.

Andre bilete er det ikkje på avdeling D.

Tower Bridge med sotute tårn yver elvi.

Men det er den kornåkeren eg ser.

Eit gylle hav av korn.

Han er ikkje som andre åkrar. Er det

alle drøymarauga som har flutt han

inn i sin himmel?

Ein haustblå, mild himmel

utan skurdfolk og ljå.

Om han ikke har skrevet om psykiske lidelser og sykehusopphold, så har han i flere dikt beskrevet livet etterpå. Han ser tilbake på det vonde og smertefulle, men med hovedfokus på de daglige gleder i hverdagen. En av mine favoritter er følgende:

Kvardag

Dei store stormane

har du attum deg.

Då spurde du ikkje

kvi du var til,

kvar du kom ifrå eller kvar du gjekk,

du berre var i stormen,

var i elden.

Men det gjeng an å leva

i kvardagen og,

den stille grå dagen,

setja potetor, raka lauv

og bera ris,

det er so mangt å tenkja på her i verdi,

eit manneliv strekk ikkje til.

Etter strævet kan du steikja flesk

eg lesa kinesiske vers.

Gamle laertes skal klunger,

og grov um fikentrei,

eg let heltane slåst ved Troja.

Hauges dikt er samlet i en hendig liten bok på drøye 300 sider. Mange av diktene, slik som ”Eit ord,” er svært korte. Alt unødvendig er tatt vekk. Også for dem som skriver fag, er det mye å lære av poetene. De fleste erfarer at det er vanskelig å skrive kort og presist, det tar tid og krever øvelse. Men dikterne viser oss at det er mulig å få sagt mye ved hjelp av få ord. Dette illustreres godt av følgende:

Eg ser du har lært

Eg likar

at du

brukar

få ord,

få ord

og stutte setningar

som driv

i ei skurbye

nedetter sida

med ljos og luft

imillom.

Eg ser du har lært

Å rigla upp

eit vedlad i skogen,

godt  å leggja det

i høgdi

so det turkar;

legg ein det lågt og langt,

ligg veden og røytest.

Selv om Hauges samlede dikt ikke ruver i størrelse, har han skrevet mye, og blant annet har han arbeidet mye med gjendiktninger. Jan Erik Vold har gitt ut i bokform den mangeårige brevvekslingen han hadde med Hauge, og etter dikterens død ble også hans dagbøker utgitt. De utgjør fem store bind på til sammen flere tusen sider. Jeg fikk dem i avskjedspresang da jeg sluttet som avdelingsoverlege ved Psykiatrisk klinikk i Førde, men jeg tviler på om jeg noen gang vil klare å lese dem. Nylig har også Knut Olav Åmås skrevet en biografi om Hauge, og den har fått gode omtaler.

Olav H. Hauge bodde det meste av livet aleine, men i de siste årene flyttet billedkunstneren Bodil Cappelen inn til ham. Dette beriket livet hans. Og det medførte at han skrev dette vakre kjærlighetsdiktet, som kan være en passende avslutning.

Svevn

Lat oss glida inn

i svevnen, i den

logne draumen,

glida inn – tvo

deigemne i den

gode bakaromnen

som heiter natt.

Og so vakna

um morgonen

tvo gylne

kveitekakor!

Litteratur

Hauge, O. H. (1985). Dikt i samling. Oslo: Det Norske Samlaget.

Hauge, O. H. (2000). Dagbok, Band 1-5. Oslo: Det Norske Samlaget.

Vold, J. E. (1994). Under Hauges ord. Oslo: Det Norske Samlaget.

Åmås K. O. (2004). Mitt liv var draum. Oslo: Det Norske Samlaget.