Forfatter
Høsten er en god tid for oss som bruker mye tid fremfor dataskjermen. Vi slipper å plages av det skarpe sollyset som truer med å viske ut konturene av skriften. Temperaturen synker og gjør det lettere å konsentrere seg om skrivingen. Jeg drar sjelden noen steder uten å bringe med meg den lille bærbare. Så også i sommer. Man vet jo aldri når skrivelysten kommer over en. Det store essayet, den sjelsettende fortellingen, den flanerende historien, eller den lille fagartikkelen; det ligger alltid noe og vaker. At det ikke ble skrevet noe særlig verken i London, på Skagen eller i Milano får så være.
Her jeg nå sitter, på et forsinket tog til Oslo, redigerer jeg artikler til tidsskriftet og ser at vi stoffmessig ser ut til å komme i havn med nummer tre for i år. Fra og med dette nummeret trykkes tidsskriftet i 1000 eksemplarer. Selv om lesekretsen først og fremst er medlemmer av foreningen når den også i noen grad utover dette. Dette er positivt. Strømmen av bidrag er ikke overveldende, men jevn.
Under inntak av Chablis og krabbeklør fant jeg ved en tilfeldighet ut at kloen kombinert med et par briller fremtrer som et nebb. Det smaker av fugl, og anbrakt på en bok er uglen et bilde som fremtrer for mitt indre øye. Uglen er jo et symbol på den beleste, på det å være klok og vis. Dét handler ikke bare om å besitte mye kunnskap, like mye dreiere det seg om hvordan man anvender den. Kan man lese seg til å bli en god terapeut? Kan man lese seg ut av egne problemer? Tja, det kommer kanskje nettopp an på evne og mulighet til å anvende det man tilegner seg gjennom lesing, samt en erkjennelse av at teknikker er et middel og ikke et mål i seg selv.
Under inntak av Chablis og krabbeklør fant jeg ved en tilfeldighet ut at kloen kombinert med et par briller fremtrer som et nebb.
Tidsskriftet tar gjerne i mot artikler fra den kliniske hverdagen. Hvordan er erfaringen med å anvende kognitiv terapi? Hva lykkes en med, hva er vanskelig? Det er ikke alltid like lett å omsette teori til praksis. Jeg hører av og til fagfolk si at de finner den kognitive modellen god, men at de ikke kan anvende den i sin egen arbeidssituasjon fordi pasientene er for dårlige med for sammensatte problemer eller at de arbeider ved en akuttenhet hvor de kun har kontakt med pasienter over kortere tid. Samtidig forteller andre at de anvender kognitiv terapi nettopp under slike forhold. Jeg tror mange av tidsskriftets lesere ville være interessert i å høre om andres erfaringer på dette området.
Den oppvakte tidsskriftleser og seminardeltaker vil kanskje ha lagt merke til at det er ulike synspunkter på om kognitiv terapi må praktiseres strengt etter modellen eller kan tilpasses den enkelte pasient og terapeutens øvrige preferanser. Spørsmålet er også berørt i ”Lederen har ordet” i dette nummeret av tidsskriftet. Artikler fra den kliniske hverdagen kan gi oss mer innsikt i hvordan kognitiv terapi utøves i praksis. Det kan også bidra til en fruktbar diskusjon rundt kognitiv terapi i praksis. Dette ment som en invitasjon!
