Her jeg sitter ved vestkysten rett syd for Hirtshals og skriver, venter jeg med lengsel på at høstsolen skal gå ned, at det skarpe lyset skal gå over i tussmørke, for så å forsvinne helt. Da kan jeg tenne lys, fyre opp i peisen og åpne en flaske vin. Kan hende setter jeg på litt mollstemt musikk også, før jeg begynner å lese i en av de mange bøkene jeg har samlet meg her nede. Før jeg dro hit denne gangen, for å gjøre ferdig dette nummeret av tidsskriftet, hadde jeg blitt intervjuet om sorg. Jeg hadde også stilt opp i et TV-innslag om høstdepresjon og deltatt i en begravelse. Høst, død og sorg. Alle tre hører livet til. Tar vi med havet og kjærligheten, har vi vel nevnt de viktigste ingrediensene i et menneskeliv. Det eneste måtte være den nagende uroen da. Vi tar med oss den også, men da får det holde.

Det jeg sliter med når kognitive tilnærminger anvendes på hverdagens utfordringer, er ordet terapi.

Det var kanskje spørsmålene jeg fikk under intervjuene som fikk meg til å reflektere over hvordan stadig mindre deler av følelseslivet får lov til å være det det er, en del av livet. La meg få det sagt med en gang: Jeg har intet imot diagnoser der disse har en dokumentert nytteverdi for den som får dem knyttet til sin tilstand. Men jeg vil gjerne selv være med på å bestemme hvilken merkelapp jeg skal ha, eller om jeg skal ha noen i det hele tatt. Det var her intervjuerne fikk meg til å reflektere litt. De syntes raskt å knytte sorg til depresjon, og dermed til en tilstand som skal behandles. Koblingen mellom høst og depresjon er også noe jeg stiller meg kritisk til, særlig når det synes å ramme store deler av befolkningen. Jeg benekter ikke undersøkelser som viser at flere kan føle seg litt pjusk i den mørke årstiden, det jeg er kritisk til er å sykeliggjøre det. Og her er vi ved sakens kjerne. Kognitiv terapi har spredd seg, og sprer seg fortsatt, til snart ethvert område for menneskelig eksistens. Det jeg sliter med når kognitive tilnærminger anvendes på hverdagens utfordringer, er ordet terapi. Ifølge Store Norske Leksikon er terapi en samlebetegnelse for all behandling, f.eks. medisinsk, psykologisk, fysikalsk eller naturmedisinsk. Går vi til mer folkelige Wikipedia, skriver de at ordet som regel brukes om helsehjelp utøvd av en terapeut overfor en pasient eller pasientgruppe, der det anvendes metoder eller prosedyrer som krever utdannelse. Vi snakker altså om behandling, behandlingsprofesjoner og pasientgrupper. Skal vi tro enkelte undersøkelser, har vi da 500 000 høstdeprimerte, det vil si behandlingstrengende, personer på denne tiden av året.

Det er ikke kognitiv terapi de fleste trenger det meste av tiden.

Livet har mange utfordringer å by på. Å møte dem på en best mulig måte er noe vi dels selv må bidra til, dels kan vi finne støtte hos hverandre. I slik mestring av hverdagen har teknikker fra den kognitive verktøykassen mye å by på. Men når anvendelsen av kognitive teknikker og forståelsesmodeller tas i bruk for å takle hverdagslivets følelser, snakker vi om mestring og forebygging. Det er da jeg ikke liker bruken av ordet terapi.  Det er ikke kognitiv terapi de fleste trenger det meste av tiden. Sier vi det, sykeliggjør vi normale tilstander. Vi burde finne et annet navn. Det bør heller ikke være slik at helsepersonell har enerett på anvendelse av psykologisk kunnskap. Den burde høre folket til. Jeg ønsker ikke at vi skal bidra til sykeliggjøring av normale psykiske tilstander. Derfor hadde det vært fint om vi kunne finne en betegnelse på anvendelse av kognitive tilnærminger for økt livsmestring og forebygging som ikke har i seg ordet terapi.