Kunsten å la seg omslutte

I går kveld var det den avsluttende festaften for forestillingen The Burnt City. Den viste seg å være hyllest til Hades, eller kanskje skuespilleren Sam Booth, som fra sin balkong vinket farvel til hundrevis av rørte festdeltagere mens kunstsnø dalte fra himmelhvelvingen i den enorme teaterhallen. I Punchdrunks univers er det en glidende overgang mellom fantasi og virkelighet. Sam Both, som selv benekter at han innehar en egentlig hovedrolle i stykket, har tilbragt halve livet i Punchdrunks ensemble og forfatterteam, og har de siste årene perfeksjonert Hades sin intense, desillusjonerte karakter. Nå står han her og inviterer inn i en penthouseleilighet med utsikt over Themsen.

“Jeg er kattepasser” sier han nærmest for å forklare den overveldende leiligheten og utdyper: “Eierne er fans av kompaniet og er ofte bortreist”. Punchdrunk har en fanskare som følger dem tett, og et stort nettfellesskap poster detaljer om alt fra kveldens skuespillerprestasjoner til personlige reise gjennom aftenens scener.

Jeg snublet over teatergruppen for et års tid siden, og har tidligere skrevet om møtet med såkalt immersive theater her i tidsskriftet. Som psykolog som både jobber med pasienter og utvikler terapeutiske løsninger ved hjelp av VR, er jeg fascinert av fenomenet immersion, som kan oversettes som at noe er altomsluttende. Jeg ser helt klart en trend innen teater, kunstutstillinger, museer, utdanning og spill; vi vil så gjerne omsluttes! Et av varemerkene i Punchdrunks produksjoner er at publikum ikles en hvit maske og deretter kan bevege seg fritt rundt på det enorme settet og velge sin egen historie ved å følge karakterenes skjebner gjennom kjærlighet og vennskap, brutalt vakre menneskeofringer og groteske hevntokter, fråtsing i rått kjøtt eller simpelthen daglige gjøremål. Det meste fortelles gjennom moderne dans, med unntak av Hades og Persefones kryptiske replikker.

Forestillingen blir derfor aldri den samme, hvilket forklarer hvorfor den harde kjernen av tilhengere har gjort det til en livsstil å få med seg så mange forestillinger som overhodet mulig.

Fengende tragedie

“Man kan ikke to ganger stige ned i den samme elv » siterer Hades i skuespillet, og refererer til Heraklit. Og nei, verken elven eller mennesket er det samme fra ett øyeblikk til det neste, og etter å ha blitt utsatt for hva en teateranmelder kalte “en ballett på Berghain”, den beryktede nattklubben i Berlin, vil jeg påstå at man ikke er den samme. The Burnt City tar den greske tragediens misjon på alvor, og trekker oss gjennom hele følelsesregisteret ved hjelp av et enormt maskineri av lys, lyd, dans og skuespill i verdensklasse. Men der en forestilling av dette kaliberet i seg selv ville vært imponerende, tar Punchdrunk det hakket videre: Deres spesialitet er nemlig de myteomspunnede såkalte 1:1-scenene man kan være så heldig å få oppleve, hvor skuespilleren tar med seg en enkelt publikummer inn i et lukket rom og utfører en monolog eller handling.

De mest dedikerte fansen ser ut til å samle på disse, og deler tips og strategier samt rørende vitnesbyrd om sine spesielle øyeblikk. Ved forrige besøk på forestillingen i London var jeg så privilegert å få oppleve flere 1:1-øyeblikk, ett hvor jeg ble geleidet inn i en skjult gang og sittende i et lite tilfluktsrom dekorert med postkort hvor jeg ble servert en drue med et magisk gullblad inni, en annen hvor Hades holdt en monolog bestående av til dels usammenhengende fortellinger om verdens falskhet og betraktninger av menneskenes intetanende eksistens som marionetter i en eviggående runddans. Sam Booths Hades er en nedbrutt gud, vandrende gjennom verden iført sin slitte tweed dress, sittende på sitt kontor i Great Gatsby stil, distansert fra alle andre enn sin kone Persefone, hvis ulykkelige skjebne igjen og igjen fører henne vekk og ut i elven Styx som fratar henne hukommelsen. Vekslende mellom å være distansert, kynisk, manipulerende og plaget, er Hades også en overraskende faderlig gud, som med dyp kjærlighet til menneskene lar dem leve sine små liv.

Fra hodet til kroppen

Effekten av å bli sett, og den kraftfulle tilstedeværelsen, skaper et magisk øyeblikk mellom skuespiller og publikum, og jeg finner en viss likhetene mellom teaterscenen og terapirommet. Begge er en kunstig, konstruert situasjon med et asymmetrisk maktforhold og definerte roller, likevel kan interaksjonen oppleves som mer autentisk og dypere enn hva vi opplever i “den virkelige verden”. Jeg lurer på om 1:1-scenene har noen spesielle elementer, en terapeutisk kraft som skaper varig endring i de utvalgte publikummerne? Mine assosiasjoner går i retning av Marina Abramovics «The Artist Is Present”, hvor kunstnerens intensitet i sitt nærvær fikk folk til å vente i kø i dagevis og stod gråtende foran kvinnen som satt taust på sin stol. Jeg henvendte meg derfor til Sam Booth, som umiddelbart gikk med til en samtale om emnet. Til å være en person som absolutt hater tanken på å bli kalt opp på scenen uforberedt, ble jeg overrasket over hvor sterk, men likevel behagelig opplevelsen av en 1:1 var. Man trer inn i et lukket rom med noen andre spilleregler enn ute i verden, og kommer ut derfra med en ny erfaring, en slags katarsis.

Sam bekrefter at teatergruppen mottar mange tilbakemeldinger fra publikummere som har opplevd dette 1:1-elementet som terapeutisk.

– Det er mennesker som kanskje kjemper med psykiske utfordringer og traumer eller sterk introversjon som særlig opplever dette som verdifullt. Så jeg har tenkt mye på hva som gjør at det fungerer, og kommet frem til at fellesnevneren er at dette er opplevelser som får deg tilbake i kroppen. Hele verket skapes jo i våre kropper og gis til publikummernes kropper.

Han tar en pause mens han tenker seg om, med hendene pekende inn mot kroppen. Han fortsetter mens han reiser seg og vandrer bort til kjøkkenkroken hvor han disker opp med to breddfulle kopper te og utdyper:

– Mange mennesker lever store deler av tiden i hodet, i en abstrakt refleksjon av virkeligheten gjennom skjermer og via språk, avskåret fra naturen og det fysiske aspektet av verden. Vi plasserer dem så i et univers som er 100% fabrikkert, men allikevel fysisk virkelig, hvor man beveger seg rundt, rører ved gjenstander og lukter omgivelsene. Fordi alt er konstruert, blir alt betydningsfullt, i den kunstneriske konteksten blir alt det ordinære ekstraordinært. Det minner deg om din egen fysiske virkelighet og mulighet for å påvirke verden omkring deg”.

Sam avbryter seg selv, unnskylder seg og spør om jeg faktisk vil ha te. Jeg hadde egentlig allerede takket ja til kaffe, men sier ikke nei til te. Han fortsetter omkring den konstruerte situasjonens kraft:

– I 1:1-scenen skaper vi med vilje en intimitet med publikummeren hvor vi til og med rører ved dem, noe som normalt ikke ville vært akseptabelt med et fremmed menneske. Det at de vet at det ikke er virkelig skaper en trygghet og tillit til å bli i situasjoner som de normalt ville ha opplevd som skremmende.

Virkningsfulle opplevelser

Han forteller videre om et vitnesbyrd på det sosiale nettmediet Tumblr skrevet av en kvinne som var blitt utsatt for gjentatte seksuelle traumer. Hun beskriver hvordan en 1:1 med Sam ble et vendepunkt i livet: Hun opplevde det plutselig som et reelt valg å ikke bli intimidert av mannen hun stod ovenfor, til tross for hans skremmende atferd. Da hun kom ut av avlukket etter scenen merket hun hvordan kroppen for første gang på 15 år ikke var anspent når hun beveger seg gjennom menneskemengden.

«Jeg har på fornemmelsen at en del av publikummerne opplever det som tryggere å bevege seg i dette konstruerte universet med noen klare regler enn ute i det virkelige livet», sier jeg til Sam, «og ikke bare fortape seg fryktløst i dets magi, men også hengi seg til sine egne følelser. Når man i tillegg bærer maske og ikke skal snakke, slipper man presset og selvfokuset som normal sosial interaksjon innebærer. Når man så går rundt i timesvis som et spøkelse, tilsynelatende usynlig for karakterene, og en av dem plutselig ser deg inn i øynene og rekker ut en hånd og dermed bryter den såkalte fjerde veggen, blir dette en svært kraftfull og ikke minst personlig hendelse. Det er som man blir pekt på og fortalt “du eksisterer!”»

Mens jeg snakker, nikker Sam bekreftende underveis. Han reiser seg for å lukke vinduet og leter etter ordene:

– Faktisk minner det vi gjør om et besøk hos en spåkone på et tivoli, skriftemål i kirken, eller til og med hos en sexarbeider, fordi det skaper en fysisk respons. Tekstens innhold er faktisk underordnet, vi ønsker å fremprovosere hjertebank, frykt, sensualitet, at hårene reiser seg i nakken på tilskueren.

Nærværets magi

Sam forteller videre at ørsmå gester som berøring, å gi publikummeren en kald gjenstand å røre ved, smake et stykke frukt eller å hviske dem noe i øret får en enorm effekt gitt situasjonens intensitet. Jeg tenker at en opplagt parallell her er den kjente rosin-øvelsen i mindfulness, hvor oppmerksomt nærvær demonstreres gjennom skjerpet sensorisk fokus, men at teateropplevelsen er mindfullness på stereoider.

Menneskene i The Burnt City er dømt til å leve sine skjebner igjen og igjen i ulike fysiske former, illustrert ved at skuespillerne alternerer rollene. Men Hades er annerledes: uten Persefone eksisterer han ikke, og alt rundt ham er falskt, dødt. Dette illustreres ved at han bokstavelig talt stopper verden når han løfter nålen av platespilleren han har stående på kontoret sitt.

– Delene av manuskriptet hvor Hades er i en plaget tilstand, utestengt fra tiden, baserte jeg på transkripsjoner fra pasienter med schizofreni med forstyrret tidsoppfattelse. Både paranoide forestillinger om at alle andre rundt en er skuespillere, og tvert om grandiose tanker om å kunne styre andres atferd er aspekter ved Hades som er inspirert av schizofreni. Persefone tvinger ham tilbake til virkeligheten ved å putte en bit av et granateple i Hades sin munn. Og det er på sett og vis det samme vi gjør med publikum, med en sensorisk opplevelse tvinger vi dem tilbake til bevissthet.

Jeg må også tilbake til bevisstheten og haster av gårde til St. Pancras for å nå toget til Paris. Trygt plassert i kupeen passerer landskapet forbi i skumringen og forsvinner til sist når vi kjører inn i det buldrende mørke i tunnelen under den Engelske Kanal. Jeg tenker over hvorvidt jeg misunner Sam og de andre skuespillernes klare skille mellom seg selv og rollen de spiller, at de ikke skal forholde seg til terapiens rammer. Jeg tenker på vitnesbyrdene fra publikummere som erfarte det vi vet om eksponering, at å bli i situasjonen selv om nervesystemet signaliserer fare, gitt at situasjonen er kontrollert, gir en mulighet for å danne nye erfaringer og responser.

Om ikke terapeuter kan eller skal ha magikerens rolle, kan vi kanskje noen ganger legge skjemaene og manualene til side, og tørre å la terapirommets magi, i form av fokusert nærvær, være tilstrekkelig. Vi lengter alle etter å bli lyttet til, speilet og validert. Vi lengter alle etter å bli bekreftet. Når det skjer, enten det er i teateret, i terapirommet, eller i møtet med et annet menneske, kan det bidra til å løfte oss, få oss til å heve blikket og se oss selv og verden rundt oss i et vakrere lys.