Skip to main content

Forfatter

arne repål

Når begynner egentlig en reise? Når du begynner å tenke på den? Når du bestiller billettene? Når du pakker? Når du går ut av døren hjemme? Noen vil kanskje si den har begynt når tanken på den vekker forventninger i deg. Når tankene forflytter seg fra nåtid til fremtid, til steder du skal oppsøke og mennesker du skal møte.

Å pakke en trillekoffert og en liten ryggsekk for en reise som skal vare i ti dager er en kunst. En uke før avreise mottok jeg en SMS fra Ine, vår flanør i Paris, byen som var reisens endelige mål: «Ellers lurte jeg på om du hadde plass i bagasjen til den nye Knausgårdboka?» Veiing av trillekoffert viste 9,8 kilo. Hadde Knausgård sin siste roman vært like omfangsrik som mange av de forrige hadde jeg hatt et problem. Men som det var, pakket og klar!

Ankomst Malaga

Første del av reisen var lagt til Spania. Det er tidlig morgen lørdag 2. november i Fuengirola noen kilometer vest for Malaga når jeg skriver denne setningen. Det er to dager siden ankomst og på tide å notere litt. Yr melder sol, men ute flerres himmelen tidvis av lyn og det regner tett. Noen løskatter sloss et sted der ute i mørket. Det finnes mange av dem i området. Dagen før gikk turen til Ronda, en av Spanias eldste byer og arnestedet for tyrefekting. Denne delen av spansk kultur er høyst omdiskutert, men det er ikke tvil om at distriktet her ser på den med stolthet.

Tid til ettertanker i Fuengirola. Venus på nattehimmelen.

Forflytning

Jeg var ikke klar over at jeg hadde kjøpt 1. klasse Pluss på toget mellom Malaga og Madrid, men med plassering i vogn nummer 1 som var del av lokomotivet, og etter å ha fått servert den lekreste frokost, begynte mistanken å komme. Og jo, togvertinnen kunne bekrefte at dette var det beste av det beste. Å nyte sin frokost i 300 km i timen mens landskapet skifter utenfor vinduet kan anbefales. Knapt tre timer senere var det bare å stige av på endestasjonen Puerta de Atocha og begi seg ut i Madrid sentrum. Stasjonen som ble åpnet i 1851 inneholder blant mye annet et stort atrium fylt med tropiske planter.

Å nyte sin frokost i 300 km i timen mens landskapet skifter utenfor vinduet kan anbefales.

Utenfor åpenbarer Prado museet seg til høyre, og ovenfor det den vakre Parque del Retiro. Madrid er en mangfoldig by med en historie som strekker seg 1100 år tilbake i tiden. På to dager er det begrenset hva som er mulig å få med seg, men byen ble trålet på kryss og tvers i jakten på åpne plasser, vakre parker, spennende arkitektur og lokale tapasbarer.

I en av sidegatene lå en butikk som ved første øyekast lignet en av de mange suvenirbutikkene. Men var det ikke en Morpho peleides jeg skimtet i vinduet der, og en titalls millioner år gammel Gaudryelle? Det viste seg at dette var en spesialbutikk for salg av fossiler, beinrester og preparerte innsekter. Vegger og hyller var fylt av biller, edderkopper, sommerfugler og gresshopper. Evolusjonen hang i veggene her, og det hadde ikke forundret meg om Charles Darwin satt i bakrommet og preparerte innsekter. Trangen til å fylle et handlenett med utvalgte klenodier var stor.

Usynlig reisefølge

En som også var opptatt av sommerfugler var Ernest Hemingway, for de fleste kanskje mer kjent for sin lidenskap for tyrefekting, storviltjakt og spansk rødvin. Tanken på ham kom snikende en kveld jeg satt på Plaza Mayor og nippet til et glass hvitvin. Han elsket byen Ronda, og oppholdet seg gjentatte ganger på La Consul ikke langt fra flyplassen i Malaga.  Her i Madrid skal han ofte ha krysset Plaza Mayor på sin faste kveldsrute til utvalgte barer. Han var ofte på kunstmuseet Prado som jeg også fikk med meg under oppholdet. Han kunne med andre ord knyttes til samtlige av mine reisemål så langt. Verre skulle det bli!

Kognitiv atferdsterapi i Spania

Kognitiv atferdsterapi har ikke så lange tradisjoner i Spania. Jeg leser meg til at de fleste terapeuter her på 80-tallet var klassifisert som atferdsterapeuter. Først på nittitallet ble kognisjon et sentralt element og dermed var utbredelsen av kognitiv atferdsterapi et faktum. I dag anses den å være en helt sentral del av behandlingstilbudet innen psykisk helse. Likevel er det ikke mulig å finne en nasjonal forening for kognitiv atferdsterapi her. Den som er oppført som medlem av EABCT er Societat Catalana de Recerca i Terapia del Comportament – SCRiTC. Det er en katalansk forening med adresse i Barcelona. Det var der årets EABCT-konferanse ble holdt. Men kognitive terapeuter er det nok av også i Madrid, både online og offline. Det lar seg tilsynelatende gjøre å få rask tilgang til en engelsktalende KAT terapeut via nett.

Ankomst Paris

Air France bruker ca. 2 timer på turen fra Madrid til Paris. Det er bare en time lenger enn det tok å få utlevert bagasjen. Grunnet fullt fly måtte den sendes, selv om jeg bare hadde håndbagasje. Slikt skaper separasjonsangst – ville vi noen ganger sees igjen?  Kalenderen og en notatbok lå i kofferten. Da vi endelig ble gjenforent var gjensynsgleden stor.

Det var forøvrig her, på Le Select, at Olaf Bull visst nok skal ha lest opp dikt på norsk for en beveget Hemingway.

Hotellet jeg skulle bo på de fem dagene jeg skulle oppholde meg i Paris het Hotel Le Littré. Det viste seg å ligge i nærheten av Jardin Luxembourg og 74 Rue du Cardinal Lemoine der Hemingways bodde under ett av sine tidlige opphold her. Monteparnass, som bydelen der jeg bodde heter, er omtalt i flere av bøkene hans. Jeg begynte å føle at han gikk i mine fotspor! Det var forøvrig her, på Le Select, at Olaf Bull visst nok skal ha lest opp dikt på norsk for en beveget Hemingway.

Redaktøren møter Flanøren

Dagen etter ankomst var det et tidlig møte på Teams. En annen norsk forening har planer om å legge om til digitalt tidsskrift og hadde kommet over TFKT. I henvendelsen sto det at «Det har visuelt og innholdsmessig en høy standard.» Da er det jo bare å la seg smigre og stille opp.  Etter møtet bar det ut i storbyen for en tur til bokhandelen Shakespeare & Company. Notre Dame ligger like ved, og da jeg ankom var de i ferd med å teste klokkene i tårnet på kirken som nå var nesten ferdig restaurert etter brannen. Så, da klokken nærmet seg 15.00 kom det en SMS fra Flanøren med forslag om å møtes på Cuppa Gallery-Paris. Jeg hadde tenkt å ta en taxi, men fikk streng beskjed om å flanere. Stedet lå ikke mer enn 25 minutters gange unna, men det var til gjengjeld så lite at jeg gikk forbi det flere ganger. Til slutt så jeg en kjent skikkelse bak vinduet. Stor gjensynsglede og mestringsfølelse. Jeg fant frem!

Cuppa Gallery-Paris

Etter overrekkelse av Knausgård sin siste roman og inntak av en espresso gikk turen til Musee d´Orsay.  Det er en gammel jernbanestasjon som er gjort om til et stort kunstgalleri med både skulpturer og malerier. I noen minutter befant vi oss bak tiden, selv om vi unektelig var i nåtiden. Fenomenet kunne finne sted fordi vi sto på baksiden av det gamle stasjonsuret og kikket ut på Paris. Museet inneholder en av verdens største samlinger av impresjonistiske malerier, men til vår overraskelse hadde de en svært omfattende utstilling av Harriet Backer sine bilder. Hun bodde i Paris fra 1878 til1888.  Motivvalget må sies å være et litt annet en da Redaktøren og Flanøren sist var på utstilling sammen. Da var det Edvard Munch som var kunstneren.

Flanøren betrakter seg selv og Redaktøren i speilet på Le Pré au Clercs

Mette av interiør og landskapsbilder gikk turen til Le Pré au Clercs, et sted Flanøren tidvis frekventerer sammen med en venninne og kollega som bor i området. Det viste seg at dette var ett av yndlingsstedene til Ernest Hemingway og at vi hadde fått bord i hjørnet hvor han pleide å sitte! Nå begynte jeg virkelig å føle meg forfulgt av den for lengst døde forfatteren! Champagne, hvitvin og en fin liten anretning med fisk og grønnsaker ble avsluttet med en Fransk kaffe. Den består av kaffe blandet med konjakk, litt brunt sukker, det hele toppet med krem.

Kognitiv atferdsterapi i Frankrike

Kognitiv atferdsterapi i Frankrike ble introdusert som metode på slutten av 1980-tallet og har hatt en økende utbredelse frem til i dag. Société Française de Thérapie Comportementale et Cognitive (SFTCC) er den franske foreningen som er medlem av EABCT. Det finnes også andre foreninger hvor kognitive atferdsterapeuter kan være tilknyttet, men dette er den største. Den ble stiftet i 1979. Ut fra hva jeg har kunnet søke meg til på nettet har den ca. 2000 medlemmer. NFKT har ca.1200 medlemmer, så sett i forhold til folketall må den franske foreningen sies å være relativt liten. Den psykodynamiske retningen stått nok mye sterkere her. Et søk på nettet gjør det imidlertid klart at det også her lar seg gjøre å få rask tilgang til en engelskspråklig kognitiv atferdsterapeut online. Med Hemingway i helene kan jeg snart komme til å trenge det!

Salongene

Paris er, eller kanskje heller var, blant mye annet også kjent for sine salonger. De må nesten nevnes når jeg først er her. Både Flanøren og Redaktøren har en viss interesse for dem. Her møttes de kondisjonerte for å snakke om litteratur og malerkunst. Det var som regel kvinner som sto bak disse sammenkomstene, som gjerne fant sted i private overklassehjem hvor stoler og sofaer trukket i fløyel sammen med flygel og tungt maleribehengte vegger ofte var en del av interiøret.  Den første salongkvinnen er sporet helt tilbake til det antikke Hellas ca. 450 år før vår tidsregning. Hun het Aspasia og skal ha vært høyt aktet av NFKT sin gamle helt Sokrates. Han skal ha tatt imot råd fra henne og betraktet henne som en god venninne.

Nye utflukter

En god venninne jeg gjerne mottar råd fra er Flanøren. Hun var som den oppvakte leser har skjønt min guide her i Paris disse dagene. Torsdag var det workshop på Teams hele formiddagen, men ut på ettermiddagen fikk jeg en SMS med forslag om å møtes ved Abbesses på Montmartre. Google Maps estimerte en spasertid på over en time så jeg bestemte meg for taxi. Det ble en hyggelig tur akkompagnert av Cole Porter. Jeg lyttet til teksten på «It is bad for me» og tenkte tilfreds at Cole Porter aldri møtte Hemingway. Det er så langt jeg vet korrekt, men da jeg dobbeltsjekket på mobilen oppdaget jeg at han faktisk har sitert en strofe fra nevnte tekst i novellen Snøen på Kilimanjaro. Grøss!

Selv en ateist kan kjenne på hellige følelser iblant.

Vel fremme står Flanøren og venter. Montmartre ligner det Paris jeg kjenner fra tegneserier og filmer. Det vakreste ved vår flanering denne overskyede aftenen var en tur innom Sacre Ceur. Det var nesten ikke folk der, og vi gikk for oss selv rundt i det store kirkerommet. Selv en ateist kan kjenne på hellige følelser iblant. Dette var en slik stund for meg, men jeg antar opphavet var høyst jordisk.  Senere på kvelden ble det Croque Monsieur og hvitvin på Sapajou, et lite sted som ligger i 10 rue de la Fontaine-du-but. Det viste seg at stedet satset på naturvin. Ikke helt i vår gate, men vi lot det stå til.

Byvandring

Fredag var helt uten arbeidsavtaler for meg, og med rundt 10 grader og oppholdsvær var det bare å ta på seg frakken, skjerf rundt halsen, og begi seg ut for å flanere. Det ble en lang dag. Rundt lunsjtid trengte jeg sårt til å hvile føttene og fant et ledig bord på Cafe de Flore. Jeg hadde med meg min Moleskine notatbok og fyllepenn. Ved ankomst for noen dager siden var jeg redd for at det ville virke nokså patetisk om jeg satt ved et kafebord her i Paris og skrev i den, men Flanøren har forsikret meg om at jeg er langt fra eksentrisk nok til å bli lagt merke til, så da stoler jeg på henne.

Cafe de Flore

Det var mens jeg satt og noterte noen linjer jeg igjen fikk denne ubehagelige følelsen av å bli iakttatt, at det var noe også ved dette stedet som knyttet det til en viss Ernest Hemingway. Jeg visste jeg var på historisk grunn; Albert Camus, Truman Capote, Jean Paul Sartre og Simone Beauvoir pleide å arbeide her. Ved ett av bordene pleide Karl Lagerfeldt å tilbringe timer alene mens han langsomt bladde seg gjennom Vogue. Men Ernest Hemingway satt også ofte her! På vegen tilbake til Rue Littré var det med en ubehagelig følelse jeg passerte Jardin du Luxembourg og tilstøtende områder. Bak de høstgule trærne og høyt oppe fra vinduene i de omkringliggende bygningene ante jeg konturene av lettere berusede, skjeggete eldre menn.  «Hvor er Flanøren når jeg trenger henne som mest?»

Louvre og Hotel du Nord

 Lørdag var siste dag i Paris. Flanøren har foreslått Louvre og reservert bord i etterkant på Hotel du Nord. Jeg hadde ikke fortalt noe om Hemingway og bare sagt jeg synes det hørtes spennende ut.

Køene utenfor Louvre var lange, fryktelig lange, men Flanøren klarte på mirakuløst vis å få oss inn via billetter vi egentlig skulle brukt klokken ni om morgenen. Metoden handler så langt jeg forstår om å stotre litt passe på fransk, ha pågangsmot og ellers bare håpe på det beste. Det fungerte i alle fall. Etter noen minutter sto vi inne i salen under glasspyramiden.

Jeg skal ikke påstå vi dvelte ved de mange kunstverkene, det handlet vel mer om å vandre rundt iblant dem. Det var tross alt begrenset tid. Men noen stanset vi ved, som marmorskulpturen av engelen Cupid som redder Psyche med et kyss, en del franske 1800 tallmalerier og et lett erotisk bilde av en kvinne som står ved havet med et truende mørke i bakgrunnen. Jeg mener hun het Suzan, men husker ikke navnet på maleren. Vakkert var det i alle fall, og åpent for tolkninger. Ellers kunne mange av maleriene deles inn etter om de hadde religiøse, politiske eller romantiske motiver. Andre var rene portretter, ikke alle like flatterende sett med vår tids øyne.

Det finnes en retning innen KAT som er opptatt av forholdet mellom kognisjon og kunst. Den kalles CBT Art Therapy og integrerer kognitiv atferdsterapi med den mer kreative uttrykksformen som ligger i kunsten:

«The role of creativity in cognitive restructuring can’t be overstated. It’s like adding a splash of color to a black and white photograph – suddenly, everything pops into vivid detail. Creative expression can bypass our usual defenses, allowing us to confront and process difficult emotions in a less threatening way.”

Den nysgjerrige kan lese mer på nettsiden NeuroLaunch som har den fiffige undertittelen Gray Matter Matters. Flanøren og Redaktørens viskende samtaler under vandring gjennom salene på Louvre var kanskje i seg selv et eksempel på samspillet mellom kunst og kognisjon.

Cupid redder Psyche

På vegen til Hotel Nord ble det et stopp på Les Philosphes, et lite brasserie beliggende i 28 Rue Viettle du Temple, for et glass hvitvin til meg og en vin chaud til Flanøren. Stedet viste seg å ikke ha spor av Hemingway! De burde satt opp skilt ved inngangsdøren med påskriften «Hemingway var aldri her».

Så gikk turen til Hotel du Nord hvor Flanøren hadde reservert et tilbaketrukket hjørnebord.  Champagne, til egg med majones, trøffelkrem, og en mild sennep, var en god start. Siden ble det fisk og en flaske Bourgogne, Charly Nicolle årgang 2022, i kjøler. I vinkartet sto den oppført etterfulgt av den latinske teksten «Per aspera ad astra» som betyr noe i retning av «gjennom smerten mot stjernene.» Transformasjonen ble akkompagnert av 30-talls jazz fra et entusiastisk orkester. «Her kom Hemingway ofte» fortalte Flanøren. «Han pleide å henge av seg ytterjakken på den knaggen der.» Hun pekte på en litt slitt knagg på veggen like ved bordet vårt.

Knaggen på Hotel du Nord. Litt slitt, men ingen materialtretthet.

En bønn om hjelp

Paris Theraphy Center, hva kan vi hjelpe deg med?

–  Jeg blir forfulgt!

– Jeg forstår. Hvor befinner du deg nå?

– Hotel du Nord.

– Kjenner du personen som forfølge deg?

–  Ikke personlig.

– Kan du fortelle meg hvem det er?

– Ernest Hemingway!

– Forfatteren Ernest Hemingway?

– Ja.

– Jeg skjønner, men du vet at han har vært død i mange år?

– Ja!

– Så du blir forfulgt av en død person?

– Nettopp! Det gjør det jo ikke noe bedre!

– Og når begynte dette?

– Å, det er en lang historie, men det startet for alvor for noen dager siden i Ronda i Spania. Så hang han etter meg i Madrid, før han dukket opp like ved Hotel Le Littré her i Paris, sto og skulte på meg nede ved Shakespeare and Company og klaget over at jeg hadde tatt yndlingsplassen hans på Le Pre aux Clercs. Og så Cafe de Flore i går og nå Hotel du Nord! Han er over alt!

Avreise

Når tar en reise slutt? Når du sjekker ut fra hotellet? Når du låser deg inn døren hjemme? Det er mulig reiser har en begynnelse, jeg er mer usikker på om alle har en slutt. Det var med et visst vemod jeg forlot Paris en overskyet søndagsmorgen i oktober til blå toner fra Bill Evans sitt piano. De smøg seg ut fra bilradioen i taxien og gjorde sitt beste for å fylle tomheten og stillheten. Bebyggelsen utenfor skiftet karakter. Ikke spor av det Paris Georges-Eugène Haussmann satte sitt preg på, bare grå triste industribygg, tilsynelatende tilfeldig slengt utover markene langs motorveien som førte meg i retning Charles de Gaulle-lufthavn. Har du noen gang, som godt voksen, hatt følelsen av at du står på en flyplass med et skilt rundt halsen hvor teksten lyder: «Jeg reiser alene»? Det har jeg.