Mannen med ljåen

Kirkegården skiller seg fra Jernbanestasjonen på den andre siden av hotellet ved at det ikke er noen som drar derfra. Ingen ankommer lenger heller – det er ikke plass til flere. For mange år siden jobbet jeg som kasserer på NSB sitt reisebyrå.  Jeg husker det var populært blant enkelte engelsktalende turister å kjøpe billett Paradis – Hell T/R. Jeg tror de færreste tok turen. Det var billetten de ville ha, beviset på at de hadde vært ved dødsrikets ytterpunkter.

Svovelpredikanter

De færreste tror lenger på de naive beskrivelsene av helvete og paradis, men det er ikke mange år siden svovelpredikanter hadde stor glede av å forkynne evig fortapelse. Å spre angst er en gammel hersketeknikk. Ole Hallesby var flink i faget, Alv Magnus prøvde seg i fjor, men stort sett til morskap for folk flest. Det ble ingen stor helvetes-debatt ut av talen hans, bare en offisiell unnskyldning fra Biskopen i Borg som i tillegg ville ha Magnus til å bli varg i veum. Det siste må ikke forveksles med en kjent privatdetektiv her fra Bergen.

Alle tings forgjengelighet

Men hva man nå måtte mene og tro; døden finnes. Det er et grunnleggende vilkår ved våre liv at vi en gang skal dø. Det er en skjebne vi ikke er alene om som art, men vi er så langt jeg vet den eneste arten på jorden som må leve våre liv i visshet om den. Ingen positiv psykologi kan snakke deg bort fra det. Innen religionen har man prøvde, ikke å forkynne evig jordisk liv, men å tilby et evig liv i det hinsidige.  De fleste synes likevel å være mer opptatt av muligheten for evig liv på jorden enn i det hinsidige om de skulle få anledning til å velge.

«Før i tiden var jeg død, nå er jeg her en kort overgang, om et stykke tid er jeg død igjen, men da er det for evig.»

Den nederlandske biologen Midas Dekker har skrevet boken «Al kødets gang» som handler om alle tings forgjengelighet. Dekker er flink til å vise oss at forfall kan være vakkert. Jeg har boken i dansk utgave, derav stavemåten. Han skriver et sted at «Før i tiden var jeg død, nå er jeg her en kort overgang, om et stykke tid er jeg død igjen, men da er det for evig.» Evig død høres kanskje ille ut for noen, men dersom man ser rasjonelt på det er denne evigheten av «ikke-eksistens» strengt tatt bare noe som angår oss så lenge vi er i live. Når vi først er døde angår det oss ikke lenger, noe stoikerne også påpekte. Døden leger alle sår.

Døden i terapirommet

Det er ikke så ofte døden er på besøk i terapirommet, men det skjer. Og kanskje er han der selv når vi ikke omtaler ham direkte. Jeg skriver i hankjønn. Mannen med ljåen. Døden har som oftest vært fremstilt som en mannskikkelse. Kvinner gir som kjent liv. Når døden er til stede i terapirommet er det som regel knyttet til den deprimerte som ikke lenger vil leve, den grublende som synes livet blir meningsløst siden vi alle en gang skal dø eller den angstfylte som frykter døden. Det er også en stor gruppe som ikke direkte sier de frykter døden, men avskjeden, andres eller sin egen. De bekymrer seg sterkt for omstendighetene rundt det å dø, den siste fasen av livet. Smerten, hjelpeløsheten, det å kanskje måtte gi avkall på autonomi.

Mannen med ljåen

Men tilbake til mannen med ljåen. På nettsidene til Heklehuldra er han 8 cm høy (ikke medregnet løkken på toppen) og er heklet i bomullsgarn (til pinne 3-4) med heklenål nr. 3. Denne utgaven av døden ser langt fra så fryktinngytende ut som de mange billedlige utgavene som finnes. Jeg liker den heklede utgaven, men det er nok ikke den jeg ser for meg når døden sender meg en uvennlig tanke nattestid for å forsikre seg om at jeg ikke har glemt ham. Da ser jeg for meg den mer mobile avmagrede utgaven med munkehette og ljå.

Vitenskapen har ofte vært til hjelp for oss når vi har stått overfor utfordringer. Leting i bokhyllene førte til en del funn, med titler som Dødelighet (Hitchens,2012), Verdier ved livets slutt. En antologi (Verdikommisjonen 2001), Nothing to Be Frightened of (Barnes, 2008) og nevnte Al kødets gang – om forgængelighed (Dekkers, 2000). Ikke akkurat vitenskapelige bøker selv om de kanskje har mer å si om emnet en hva vitenskapen kan tilby. Et søk på nettet ga imidlertid noen oppløftende resultater. Det ene var en artikkel fra Journal of Cognitive Psychotherapy med tittelen Death Anxiety: A Cognitive-Behavioral Approach (Furer and Walker, 2008). Ved siden av å beskrive angst for døden som lidelse trekker de frem kjente kognitive teknikker som psykoedukasjon, kartlegging av trygghetsatferd, eksponering og konkluderer med at dødsangst kan kureres på lik linje med andre typer angst. Jeg minnes et fjernsynsprogram hvor en av programlederne som ledd i å forberede seg på døden prøvde ut diverse kister, snakket med begravelsesagenter og oppsøkte kirkegårder. Selv ser jeg som nevnt i skrivende stund ut på Assistentkirkegården hver gang jeg løfter blikket.

Konklusjonen var at den gjennomsnittlige gangfarten til Mannen med ljåen er litt over tre kilometer i timen.

Men det var en annen artikkel som virkelig gjorde meg nysgjerrig. Den har tittelen How fast does the Grim Reaper walk? Receiver operating characteristics curveanalysis in healthy men aged 70 and over. (Stanaway et al., 2011). Grim Reaper er, ja nettop, Mannen med ljåen! Artikkelen som sto trykket i British Journal of Medicine beskriver en studie som hadde til hensikt å kartlegge gangfarten til nevnte skikkelse. Jeg siterer fra artikkelen:

«Mannen med Ljåen, personifikasjonen av døden, er en kjent figur i mytologien og litteraturen. Innrapportert utseende er bl.a. en sort munkekutte med hette, ljå og sterkt avmagret kropp. På tross av omfattende anekdoter finnes det likevel lite vitenskapelig forskning av høy kvalitet som knytter Mannen med Ljåen til dødelighet.”

Konklusjonen var at den gjennomsnittlige gangfarten til Mannen med ljåen er litt over tre kilometer i timen. Siden ingen av mennene i studien (1705) med en gangfart på fem kilometer i timen eller mer hadde hatt kontakt med døden konkluderte man med at dette høyst sannsynlig var Mannen med ljåen sin maksimumhastighet. Da sier det seg selv hva dere skal stille skrittelleren på gutter. Med ca. 10 000 skritt i timen, litt avhengig av skrittlengde og terreng, skulle man ut fra hva jeg har regnet meg til være på den sikre siden. Jeg vet ikke om dette funnet er overførbart til kvinner, men det må da finnes noen forskere der ute som kan finne ut av det. Det gjør meg så inderlig glad når jeg kommer over praktisk anvendbar forskning!

Gode råd

Så hva er mine konklusjoner med hensyn til psykoterapi og angst for døden? Kartlegg om det virkelig er døden pasienten er redd for eller om det er livet. Dersom det er selve døden så er det mulig ACT er en ok tilnærming kombinert med eksponering. Her vil det å gå omkring på kirkegården med en minimumshastighet på 5 km i timen etter all sannsynlighet være bra for både kropp og sinn og gi en følelse av mestring.

Om stillstand på noe som helst tidspunkt er tilrådelig sier artikkelen om ganghastighet ikke noe om, men det høres ut til å være i tråd med god somatisk diagnostikk at personer som er i bevegelse ikke er døde. Det var ingen levende å se på Assistentkirkegården denne onsdag ettermiddagen i slutten av januar, mens jeg traff flere som løp i ring rundt Lille Lungegårdsvann i hastigheter langt over fem kilometer i timen. «Slow down, you move to fast, you got to make the moment last” sang Simon & Garfunkel på slutten av 60 tallet.  Mye har hendt siden den gang; svineinfluensa, fugleinfluensa og nå korona.

We are travelers

Epidemier er som kjent ikke en nymotens fenomen. I 1349 kom Svartedauden seilende inn til Bryggen i Bergen med et skip som kom fra England. I følge Store Norske Leksikon påla kong Magnus Eriksson folk å ty til prosesjoner, messer, ofring og faste for å stoppe pesten:

«… for menneskenes synders skyld har Gud kastet en stor pest ut i verden med brå død, slik at mesteparten av de folkene i landene som ligger vestenfor vårt land er døde av pesten, som nå er brutt ut i hele Norge og i Halland og som nå ventes hit …»

En litt annen strategi en dagens, mens årsaksforståelsen synes å være helt i tråd med tidligere omtalte Ola Hallesby og Alv Magnus sine dommedagsfantasier. Selv antar jeg viruset den gang som nå kom med de reisende. Vi beveger oss langt mer, langt hurtigere og over større avstander enn før. Virus sprer seg raskt.

«We were travelers» synes å være mer i takt med tiden.

Lite ante jeg der jeg satt mellom Assistentkirkegården og Jernbanestasjonen  at jeg noen måneder senere skulle sitte koronafast i Tønsberg. Men nå, sett i lys av dagens situasjon, innser jeg at mitt opphold på Grand Hotel Terminus ikke var helt uten symbolikk. Terminus er i romersk religion navnet på guden som beskytter grensemerker. «We are travelers» heter det i slagordet til SAS. Ikke nå lenger. Korona har stukket av med det. «We were travelers» synes å være mer i takt med tiden.