Mark Tapley er ein av desse. Han dukkar opp i romanen Martin Chuzzlewit, som vart skriven mellom 1842 og 1844. Romanen høyrer, etter mitt syn, ikkje til dei beste Dickens skreiv. Men i Mark Tapley har han laga ein litterær helt som er den fyrste eg kjenner til som praktiserer hard-core eksistensialistisk kognitiv livshaldning. I motgangstider tek eg han som eit føredøme eg prøver å leve opp til.

Det finst mange tilgjengelege utgåver av Dickens’ verk. Eg likar best dei innbundne utgåvene med kommentarar i Everyman’s Library, som er rimelege og lette å skaffe. Pagineringa mi er etter denne utgåva.

Ein lystig kar
Mark Tapley er stallkar i eit vertshus på den engelske landsbygda. Fyrste gongen han dukkar opp i soga, peikar Tom Pinch på at Mark er ein flott og stilig kledd fyr (s 66).

”Thankee, Mr. Pinch. Pretty well for that, I believe. It’s not my fault, you know. With regard to being spruce sir, that’s where it is, you see.” And here he looked particularly gloomy.

”Where what is?” Mr. Pinch demanded.

”Where the aggravation of it is. Any man may be in good spirits and good temper when he’s well dressed. There an’t much credit in that. If I was very ragged and very jolly, then I should begin to feel that I had gained a point, Mr. Pinch.”

”So you were singing just now, to bear up, as it were, against being well dressed, eh, Mark?” said Pinch.

Så her har vi Mark Tapley. Han prøver å halde humøret oppe trass i at han er så fint kledd. For det hadde vore meir tess å vere i godt humør dersom han gjekk kledd i filler. Pinch ser utan vidare at Tapley ikkje er som andre. Han forstår at Tapley tykkjer at han har det for godt – og det gjer at han ikkje heilt kjem til sin rett. Det er jo berre dersom han held seg munter trass i motgang at han vil ha heider av det.

Pinch peiker på at Mark er så stilig kledd at ein skulle tru han skulle ut å gifte seg. Mark seier at det kunne vore noko i å gifte seg og få born, spesielt dersom dei fekk meslingar og var svært skrøpelege.

”But the way would be, you know, Mark, according to your view of things,” said Mr. Pinch, ”to marry somebody you didn’t like and who was very disagreeable.”

”So it would, sir; but that might be carrying out a principle a little too far, mightn’t it? (…)
Lord bless you, sir,” said Mark, “you don’t half know me, though. I don’t believe there ever was a man as could come out so strong under circumstances that would make other men miserable, as I could, sir, if I could only get a chance. But I can’t get a chance. It’s my opinion that nobody will ever know half of what’s in me, unless something very unexpected turns up. And I don’t see any prospect of that. I’m a-going to leave the Dragon, sir. (…)

When I left London (I’m a Kentish man by birth though), and took that sitivation here, I quite made up my mind that it was the dullest little out-of-the-way corner in England, and that there would be some credit in being jolly under such circumstances. But, Lord, there’s no dullness at the Dragon! (…) Any man could be jolly at the Dragon. There’s no credit in that.”

“But if common report be true for once, Mark, as I think it is, being able to confirm it by what I know myself,” said Mr. Pinch, “you are the cause of half this merriment, and set it going.”

“There may be something in that too, sir,” answered Mark. “But that’s no consolation.”

Problemet til Tapley er altså at han har det så morosamt. At han sjølv er årsaka til dette, er inga trøyst. For han får aldri ut potensialet sitt om han ikkje skaffar seg meir motgang. Pinch nemner at ho som eig The Blue Dragon, Mrs. Lupin, har eit godt auge til han, og at mange har trudd at han kjem til å ende som hennar nye mann. Tapley går i rette med han.

“Why, that would be the ruin of a man like me. I go and sit down comfortably for life, and nobody never finds me out. What would be the credit in the landlord of the Dragon’s being jolly? Why, he couldn’t help it, if he tried.”

Tapley har forstått at det store talentet hans er å vere i godt humør. Difor må han finne seg noko anna å gjere dersom han skal kome til sin rett – og vise at han kan vere lystig også i motgang og trengsel.

“I was thinking of something in the grave-digging way. (…) It’s a good damp, wormy sort of business, sir,” said Mark, shaking his head argumentatively, “and there might be some credit in being jolly, with one’s mind in that pursuit, unless grave-diggers are usually given that way; which would be a draw-back. (…) In case of that not turning out as well as one could wish, you know,” said Mark, musing again, “there’s other businesses. Undertaking now. That’s gloomy. There might be credit to be gained there. A broker’s man in a poor neighbourhood wouldn’t be bad perhaps. A jailor sees a deal of misery. A doctor’s man is in the very midst of murder. A bailiff’s an’t a lively office, nat’rally. Even a tax-gatherer must find his feelings rather worked upon sometimes. There’s lots of trades in which I should have an opportunity, I think.”

Vi forstår at Tapley er ille ute. Evna til å vere lystig er ikkje verd noko med mindre han held seg glad og fjåg når alt tilseier det motsette. Han lyt finne seg eit tilstrekkeleg ille yrke dersom han nokon gong skal få vist kva som bur i han. Når vi møter han att (s 111), tek han farvel med venene og The Blue Dragon for å fare til London. Pinch spør kva Mark skal gjere der.

”Well! I don’t know yet, sir. Nothing turned up that day I opened my mind to you, as was at all likely to suit me. All them trades I thought of was a deal too jolly; there was no credit at all to be got in any of ‘em. I must look for private service, I suppose, sir. I might be brought out strong, perhaps, in a serious family, Mr. Pinch. (…) If I could get into a wicked family, I might do myself justice: but the difficulty is to make sure of one’s ground, because a young man can’t very well advertise that he wants a place, and wages an’t so much an object as a wicked sitivation, can he, sir?”

“Why, no,” said Mr. Pinch, “I don’t think he can.”

“An envious family,” pursued Mark, with a thoughtful face; “or a quarrelsome family, or a malicious family, or even a good out-and-out mean family, might open a field of action as I might do something in.”

Tapley har hellet med seg. Problema hans finn tilsynelatande si løysing når han blir tenaren til den sjølvopptekne Martin Chuzzlewit, som bringer dei begge ut i ulukke. Men Tapley vert meir og meir oppglødd til verre vilkåra vert, for no får han endeleg kome til sin rett. Dei ender i ein sump i sørstatane i USA, der Martin får feber og er svært sjuk. Mark held liv i dei og pleier herren sin (s 516).

Not that he had the least strength of heart or hope, or steady purpose in so doing, beyond the habitual cheerfulness of his disposition, and his amazing power of self-sustainment; for within himself, he looked on their condition as beyond all hope, and, in his own words, ‘came out strong’ in consequence.

“As to coming out as strong as I could wish, sir (…) that I give up. It’s a piece of good fortune as never is to happen to me, I see.”

“Would you wish for circumstances stronger than these?” Martin retorted with a groan from underneath his blanket.

“Why, only see how easy they might have been stronger, sir,” said Mark, “if it wasn’t for the envy of that uncommon fortun’ of mine, which is always after me, and tripping me up.”

Lesaren forstår greitt at Tapley sin strategi er sjølvøydeleggjande: til verre det vert, dess gladare blir han – for no er det like før han verkeleg får vist kva han er verd. Han ser føre seg at han med litt meir hell kunne møtt endå meir motgang slik at han fekk vise kva han var god for. Helst ville han blitt alvorleg sjuk:

“Nothing but being very bad myself, and jolly to the last, will ever do me justice.”

Tapley vert sjølv kritisk sjuk til sist og stønnar ut “Still jolly” på sjukeleiet. Dei kjem seg heim til England, og alt ordnar seg – men ikkje for Mark.

“Not jolly yet?” asked Tom with a smile.

“Why, I was rather so, over the water, sir,” returned Mr. Tapley; “and not entirely without credit. But Human Natur’ is in a conspiracy again’ me; I can’t get on. I shall have to leave it in my will, sir, to be wrote upon my tomb: “He was a man as might have come out strong if he could have got a chance. But it was denied him.””

Han reflekterer over korleis Martin Chuzzlewit endra seg til det betre under opphaldet i USA (s 737).

“I gets to the U-nited States; and then I do begin, I don’t deny it, to feel some little credit in sustaining my spirits. What follows? Jest as I’m a-beginning to come out, and am a-treading on the werge, my master deceives me.”

“Deceives you!” cried Tom.

“Swindles me,” retorted Mr. Tapley, with a beaming face. “Turns his back on ev’rything as made his service a creditable one, and leaves me, high and dry, without a leg to stand upon. In which state I returns home. Wery good. Then all my hopeful wisions bein’ crushed; and findin’ that there an’t no credit for me nowhere; I abandons myself to despair, and says, “Let me do that as has the least credit in it of all: marry a dear, sweet creetur, as is wery fond of me: me bein’, at the same time, wery fond of her: lead a happy life, and struggle no more again’ the blight which settles on my prospects.”

Det vert altså ingen utveg for Tapley. Han gjev opp andsynes den vonde lagnaden sin som aldri let han vise seg frå sitt beste. Han giftar seg med Mrs. Lupin, blir eigar av The Blue Dragon og lever lystig alle sine dagar.

I gode stunder prøver eg å leve etter Tapleys tankar. I dei dårlege stundene krev det noko meir, men det hender det lukkast.

Det er mange år sidan eg las Martin Chuzzlewit, og handlinga har eg gløymd forlengst. Men Tapley tenkjer eg ofte på, ikkje minst når livet går meg mot. Då minnest eg med takksemd ein som aldri tenkte på å late motkreftene ta overhand, ein som heller vant seg på motvind og fekk ei djupare glede nettopp fordi den vart truga.

Tapley insisterer på at det gode humøret er noko dei aldri skal få ta i frå oss. Men mest av alt viser han oss verdien av dei strategiske omformuleringane vi må bruke når motgangen kjem: at det er tungt og vanskeleg nett no er berre eit bod om at me snart skal få vise vårt fulle potensial.

Det listige knepet til Dickens er at Tapley si innstilling gjer det heilt uråd for han å oppnå det han seier at han vil. Det blir prinsipielt uråd for Tapley å få det vondt og vanskeleg. For humøret hans blir betre til verre omstenda blir reint objektivt. Tapley er misnøgd når alt går som det skal. Når det luggar, blir han lystig. Når det klabbar seg til, vert han gledesstrålande. Kvar motbakke er ei utfordring som humøret hans skal overvinne. Tankegangen til Tapley vernar han mot vemod. Motgangen fører han berre nærare triumfen. Berre det blir endå litt verre, så skal dei nok få sjå!

I gode stunder prøver eg å leve etter Tapleys tankar. I dei dårlege stundene krev det noko meir, men det hender det lukkast. Då gjev dei motgift til alt som tynger meg ned og vil ha meg til å misse motet. Og det er jo mykje i den kliniske kvardagen som trugar med det. Det er vel nokon kvar av oss som nyttar mykje tid på å snakke med medarbeidarar, og til oss sjølve, om kor tungt og vanskeleg alt er. Og det er det vel òg. Men vi bør ta det med godt humør, for det er no vi får prøvd oss. Mark Tapley lærer oss at vi skal vere takksame for dei vanskelege pasientane våre. Dei gjer at vi får øvd oss for alvor. Det var godt dei kom til oss. Når stoda er fortvila og tilstanden desperat, skal vi tenkje på Tapley og seie til oss sjølve: Korleis kan vi nytte dette eineståande høvet til å vise kva me er gode for? Det er no eller aldri.