Samtale med Ludvig Holberg

Et tilfeldig møte med hans Levnedsbeskrivelser gjorde meg imidlertid nysgjerrig og fikk meg til å jakte Lars Roar Langslet sin biografi Den store ensomme i Oslos antikvariater. Ikke visste jeg at Holberg hadde skrevet så mye innenfor så mange sjangre: komedier, romaner, dikt, essay, og ikke minst, en rekke vitenskapelige verker. Eller at han vandret til fots gjennom store deler av Europa, studerte i Oxford i et par år mens han livnærte seg ved å undervise i fiolin- og føytespill, for ikke å glemme at han jobbet som huslærer hos en prost på Voss, hvor jeg selv er født, en jobb han selv ironisk beskrev besto i ”å piske barn og omvende bønder.” Inspirert av Romas syv høyder skal han ha vært den første som snakket om Bergens syv fjell. Språkmektig var han også. De gamle klassikere ble lest både på latin og gresk og engelsk, fransk, tysk og nederlandsk var også språk han behersket.

Grunnen til min interesse for Holberg handler om hans tre Levnedsbeskrivelser. Dette er tekster utformet som brev hvor han beskriver sine reiser og reflekterer over egne livserfaringer. Det var her jeg kom over Holbergs erfaringer med bruk av filosofiske tekster som botemiddel mot frykt og tungsinn. Det måtte det jo bare bli et intervju ut av. Intervjuet er delvis gjort på strekningen Larvik-Hirtshals i oktober 2018. Bedre sent enn aldri.

– Det har først nå gått opp for meg at De har levd et utrolig spennende liv Holberg, og at De også har vært åpen om hva livet har gjort med dem på deres eldre dager?

– Hva mine venner især legger merke til som et sikkert varsel om den truende alderdom er, at bedrøvelige budskaper, tap og trusler fra mine motstandere gjør et sterkt inntrykk på meg, og at et hvilket som helst uvant     fenomen får meg til å ryste, som om jeg hadde sett en komet.

– Er dette noe De også har erfart tidligere i livet?

– Den skavank har noen mennesker også lagt merke til i min ungdom og manndom og av den grunn ment, at jeg blot med ord har tillistet meg navn av filosof.

– Tillistet? Fint ord, men på hvilken måte da?

– Jeg må innrømme at jeg aldri i praksis har vært en filosof. Jeg har også oppriktig vedgått, at jeg er tilbøyelig til vrede, oppfarenhet og andre feil. Vanen, der pleier å gjøre en hardhudet, har ikke i tilstrekkelig grad rustet meg mot alle skjebnens eller naturens angrep.

– Har De hørt om sammenhengen mellom tanker og følelser Holberg, at hva vi tenker om en situasjon kan ha like stor betydning for vår opplevelse av den som hendelsen i seg selv?

– Jeg vet nok, at man ved filosofiens hjelp kan verge seg mot og ringakte ikke alene smertens pileskudd, men også mot skjebnens lynnedslag. Derfor leser jeg hyppig filosofiske bøker, jeg ser at alle sidene er stappfulle av beviser og fornuftsgrunner, jeg ser så mange eksempler, at man ikke kan tenke seg flere, men jeg kommer dog ikke ved lesning særlig langt overfor plutselige anfall.

– Så De er noe skeptisk til filosofisk litteratur som selvhjelp? Til å bruke fornuften i kampen mot det irrasjonelle?

– Noe filosofer sier ganske visst: Hva man kan legge fra seg, kan man også la være å ta på seg; men ingen kan verge seg mot inntrykkets kraft. Ingen kan hindre det uformodede i å påvirke oss.

– Så du deler ikke stoikernes syn på tankens makt?

– Det er ingen nytte å prale av stoisk ufølsomhet og å tro, at man kan rive alle følelser ut av sitt sinn; vi er jo ikke hugget i marmor eller skåret av eiketre. De første anfallene, især hvis de kommer uventet, lammer selv den vise; men en forutgående overveielse av mulige ulykker mildner deres komme. Derfor sier dikteren ”ei skal uventet sorg mig ramme uberedt”.

– La nå dikterne ligge i denne omgang Holberg. Jeg er mer opptatt av dine egne erfaringer?

– Da ingen kan hindre sinnsbevegelser i å oppstå, må man følgelig unnskylde dem, hvis væsker ved en plutselig opphisselse frembringer gjæring i legemet.

– Jo, jeg tar poenget, men med fare for å virke insisterende, hva er dine personlige erfaringer Holberg?

– Når væskene plager meg, merker jeg gjæringens styrke og kan ikke falle til ro, før blodet etter det første anfall gjærer av og de adsplittede deler av sinnet atter tvinges på plass.

– Og her finner de ikke styrke og hjelp i de gamle stoikerne?

– Til ingen nytte søker man å hemme et feberanfall ved å lese Sokrates, Cicero eller Seneca. Når det oppståtte uvær får rast ut og smerten har mistet sin første styrke, så er de midler nyttige, som hindrer ondet i å blusse opp igjen. Når heten taper seg og jeg får min fornuft og tenkeevne igjen, ler jeg av all min tåpelighet og ruster meg for ikke å la meg overvinne av vrede eller angst.

– Så de finner en viss nytte i lese de gamle filosofene, i alle fall i etterkant av en ubehagelig hendelse?

– Ja, da gjør filosofien sin virkning, slik at jeg kan si med Cicero: Liksom det finnes mange slags midler mot slangegift, og liksom kløkt og flid hjelper oss mot fattigdommens ulykker, og skamfølelsen og unnseelse mot vellystige utskeielser, således har vi ved Guds nåde og gave fått filosofien til hjelp mot den bitende smerten.

Noe mange av oss har til felles med Holberg er hans opptatthet av det rasjonelle. Samtidig tror jeg mange kjenner seg igjen når han beskriver hvor vanskelig det kan være å støtte seg til den rasjonelle tanken når følelsene først er satt i bevegelse. Der og da, når vi står midt i stormen, kan noen og hver føle seg alene på opprørt hav.

Tiden går fort når jeg sitter på båten de formiddagstimene det tar å nå Hirtshals havn. Fyret, som har vist lei siden 1863, har dukket opp i horisonten. Et par kilometer syd for fyret står skrivestuen og venter. Holberg holdt hus i København og omegn det meste av sitt voksne liv. Det er langt fra Hirtshals til København, men den danske vestkyst var nok velkjent også for Holberg. I alle fall er den historiske personen bak navnet Niels Klim fra den lille landsbyen Klim ved vestkysten. Havet utenfor bærer det megetsigende navnet Jammerbugten. Den starter ved Hirtshals og strekker seg sydover mot Bulbjerg Knude.

«Til ingen nytte søker man å hemme et feberanfall ved å lese Sokrates, Cicero eller Seneca.»

I følge språkprofessor Gunnstein Akselberg kan grunnen til at Holberg benyttet den historiske Niels Klim som litterært forbilde være at han rundt 1649 flyttet fra Klim til Bergen. På tross av at han fremsto som en bergensk byoriginal på kant med sine omgivelser skikket han seg så pass at han fikk stilling som klokker i Korskirken i 1665. Omtrent på samme tid giftet han seg med presteenken Barbara de Fine. Hun var kusinen til Holbergs oldefar. Da virker det ikke så usannsynlig at en jyde fra Jammerbugten var inspirasjonen til den litterære Niels Klim. Jammerbugten bærer navnet sitt på grunn av de mange skipsforlisene, og mang en fisker har mistet livet der. Å leve med bekymringer var en del av vestjydens liv. Da er det ikke særlig beroligende å tenke på at selv moderne høyteknologiske krigsskip klarer å forlise helt på egenhånd i smul sjø i Hjeltefjorden, innseilingsleia til Bergen, i fredstid.