Forfatter
Dypt inne i hjernen min et sted befinner det seg en slags vulkan som har hyppige utbrudd. Den spyr ikke ut lava, men ”gørr”, gjerne i form av korte visuelle glimt eller enkle setninger. Denne vulkanen er utenfor min kontroll. Utbruddene varer heldigvis ikke lenge. Det er spennende å tenke på at man har en slik vulkan, men vanligvis bryr jeg meg lite om den. Jeg engasjerer meg ikke i den. Når den først klarer å fange min oppmerksomhet, prøver jeg å bli bevisst på at dette skjer, for så å gi blaffen i utbruddene. Hjernevulkanens lava er nemlig ikke av den skadelige typen.
Mange av tankene våre vil vi oppleve som teite, merkelige, ja til og med grusomme. De fleste av oss godtar og forstår at disse tankene dukker opp i form av utbrudd som de jeg har beskrevet innledningsvis. Men, jeg møter også mange som misliker vulkanen sin og prøver å kontrollere den. De vil forhindre utbruddene. Om slike likevel måtte forekomme, må de gjøre noe med det. Gjentar utbruddene seg over tid kan bekymringen og grublingen over hvordan man skal få has på vulkanen ta overhånd og dominere fullstendig i deres liv. Disse menneskene er hele tiden på vakt i forhold til eventuelle etterutbrudd, prøver å planlegge hvordan man kan håndtere dem, og er bekymret for konsekvensene av å gå slik over lengre tid. Hyppige seismologiske undersøkelser blir gjennomført i håp om å kunne finne en måte å få has på dette problemet.
Utenfor kontroll
Det hender at jeg demonstrerer min tankelava til andre ved ubesværet å skrive «jeg håper at sønnen min dør snart, for da får jeg mye forsikringspenger.» Sånn, der har jeg til og med skrevet det i et tidsskrift! Mange hopper til i stolen og sier: «Det er forferdelig! Mener du virkelig dette?», og: «Får du ikke dårlig samvittighet av å skrive det?» Formålet mitt er å demonstrere at siden vulkanen ikke kan kontrolleres, må man godta all gørra den spyr ut. Også om dette skulle være i form av svært negative beskrivelser og tanker om de som betyr mest for oss. Siden vulkanen er utenfor min kontroll, definerer den ikke meg som person. Det er heller sannsynlig at du vil oppleve flere av disse utbruddene om du bestemmer deg for at du ikke har «tillatelse» til å få slike utbrudd.
Mange av tankene våre vil vi oppleve som teite, merkelige, ja til og med grusomme.
Noen av dem jeg treffer kan fortelle om interessante opplevelser som de hevder å kunne forklare hvorfor de ikke lengre anser lavaen sin som ufarlig. Noen ganger kan en enkelt episode overskygge mange tusen lignende situasjoner: «Da jeg satt bakpå motorsykkelen hans, tenkte jeg at det kommer til å skje noe fælt, og så gjorde det dét». Plutselig er ikke tanker bare tanker lengre, de har blitt magiske! Slike automatiske tanker kan få negative ting til å skje. Dessverre møter jeg sjelden noen med evnen til å få positive ting til å skje.
La deg fascinere
Jeg har funnet ut at det nærmeste man kan komme det å få kontroll over vulkanen er å gi slipp på den. Om man godtar all gørra og ikke engasjerer seg i den, får erfaring med at den ikke har noen betydning, kan man etter hvert oppleve at man reagerer mindre sterkt på utbruddene. Man kan oppleve at de ikke fanger oppmerksomheten like ofte, og fokus kan flyttes vekk fra den indre vulkanen over på det som forgår utenfor en selv. Setningen om min sønn blir ikke noe mer enn blekk på papir, på samme måter som min øvrige lava kun består av bilder og lyder. Når man godtar sin indre vulkan kan man heller la seg fascinere av den. Det er fantastisk hvordan den fungerer og hvor mye den klarer å koke opp!
Stafettpinnen går videre til Bjarne Hansen.
