Skip to main content

Forfatter

Ine Jareid

For noen år siden satte journalist Tine Kirkensgaard Hansen seg ned sammen med gode venninner og gjorde seg noen konkrete overveielser om hva hun ville oppnå i livet. Hun ville forfølge drømmen. Hennes viktigste erkjennelse er imidlertid at mange har en drøm som det er lettest å ikke prøve å oppfylle. Så risikerer man ikke noe, og drømmen bevares som nettopp det, en drøm å hente frem og glede seg over.

                                                                                                              Tine Kirkesgaard Hansen

Ut å lage forsider

Den danske frilansjournalisten Tine Kirkensgaard Hansen og jeg har funnet oss til rette i sofaen med hver vår kopp te. Hun er tilknyttet den danske avisen Politiken. Jeg trykker record. Vi er nære venner, men settingen blir plutselig litt formell nå som vi gjør alvor av å forevige en av de mange samtalene vi har hatt om livet – livet utenlands. «Jeg har faktisk aldri blitt intervjuet før,» sier Tine.

Jeg ble kjent med Tine, som nylig fylte 30, på et foredrag om fransk streikekultur. Jeg har en forestilling om at hun lever slik mange en gang i løpet av livet drømmer om å leve. Jeg tror mange psykologer, som jo grunnleggende er interessert i mennesker, også kunne ha tenkt seg en karriere som journalist – journalist av den typen som rapporterer fra fjerne himmelstrøk, og forsøker å forstå mennesker gitt de forholdene de lever under. Det er en viss spenning i denne ideen om å reise ut, og vi har kanskje en tendens til å romantisere det å utforske verden og leve i eventyret. De fleste velger likevel det trygge livet på kontoret. Så hva dreier den seg om, denne drømmen som noen få klarer å leve ut til det fulle, andre av oss bare delvis, og atter andre bare lar være en drøm? Hvorfor sitter hun ikke på et kontor hjemme i København og skriver om de siste skandalene på Christiansborg?

– Helt siden barneskolen har jeg vært fascinert av den franske kulturen og språket, så etter videregående dro jeg til Paris for å lære fransk.

Hun tenker seg om og fortsetter:

– Jeg føler ikke at jeg passer inn som en tradisjonell journalist. Det er ikke det å ta folk ned fra makten i seg selv som driver meg, og jeg blir ikke inspirert av å tenke at «nå må jeg ut og lage noen forsider.» Det var det folk pleide å si da jeg var i praksis i København. Det hadde jo vært artig, men det er ikke det som driver meg, jeg er nok mer interessert i bakgrunn og perspektiver.

Jeg blir umiddelbart betrygget av at ikke alle journalister er blodtørstige maktkritikere. Tine forteller at skuffelsen over at journalistgjerningen i praksis ikke var like nobel som hun hadde håpet på, fikk henne til å takke ja til en post i Tyrkia. Og her er startet eventyret, på godt og vondt:

– Så, jeg dro til Istanbul og begynte å jobbe i et stort mediehus. Og jeg tror kanskje det var da jeg begynte å føle en liten gnist. Det var en helt annen måte å være og å jobbe på. Personen som eide dette mediehuset, var en nær venn av Erdogan. Pressefriheten var svært begrenset, og det påvirket for eksempel hvordan kurderne ble fremstilt i media […]. Det skapte helt klart en indre ild jeg ikke har hatt før. Danmark er ikke et perfekt samfunn, men vi har pressefrihet. Jeg kjente virkelig at dette faget er viktig, dette brenner jeg for.

Så hva dreier den seg om, denne drømmen som noen få klarer å leve ut til det fulle

Å finne mening der den ikke er

– Tine opplevde altså at det meningsfulle ved arbeidet først ble tydelig da hun kom ut og opplevde en annen virkelighet. Men hva kjennetegner en som faktisk pakker livet ned og reiser? Ikke som turist, en betrakter på trygg avstand, eller en diplomat for den saks skyld, som alltid har en fot innenfor ambassadens trygge rammer. Nei, som en som tar steget fullt ut lar seg omslutte av en kultur, en annen verden. Er det et iboende trekk eller en flyktig tilstand?  Tine mener selv at til tross for oppveksten i en nordjysk landsby har hun visse trekk som gjorde det uunngåelig å ikke kaste seg ut i det ukjente:

Tine opplevde altså at det meningsfulle ved arbeidet først ble tydelig da hun kom ut og opplevde en annen virkelighet. Vi har ofte snakket om hva som gjør at noen faktisk drar. Ikke som turist, en betrakter på trygg avstand, eller en diplomat for den saks skyld, som alltid har en fot innenfor ambassadens trygge rammer. Nei, som en som tar steget fullt ut lar seg omslutte av en kultur, en annen verden. Er det et iboende trekk?

– Jeg tror alltid jeg har hatt en utlengsel, en drivkraft til å komme meg vekk. Jeg tror jeg har vanskelig for å være fornøyd der jeg er. Jeg føler alltid en slags trang til å ville ha noe mer, noe større eller villere et annet sted, eller […]. Jeg kan føle at tryggheten og sikkerheten blir litt klaustrofobisk, tror jeg.

Så den iboende trangen etter å komme ut, samt erfaringen med den danske medieverden dyttet henne simpelthen ut av komfortsonen.

– Det handler om at noe står så sterkt i kontrast til ens verdier, noe en kanskje ikke har blitt utfordret på tidligere […]. Jeg sier ikke at Danmark er helt perfekt, men vi er ikke redde for å bli fengslet på grunn av ytringer. Andre steder i verden er det en reell frykt for reelle konsekvenser. Å bli utfordret på det man har tatt for gitt, gjør at man våkner litt opp.

At smerten over å ikke leve i tråd med sine indre verdier både er svært reell og også kan være en kilde til verdifull selvinnsikt er jo noe som er godt kjent i vårt fag. Og for noen er det nødvendig å komme ut av det velfungerende demokratiets myke favntak for å virkelig føle hva man står for. Eller hva?

                                                                                                        Tine Kirkesgaard Hansen

Den fremmede

– For meg handlet det om å merke at dette betyr noe for meg, at jeg har noe å bidra med. Ikke fordi jeg blir utfordret på pressefrihet her i Frankrike, men det handler kanskje om å se noe utenfra, å være observerende.

Jeg kan ikke unngå å tenke på at dette på mange måter er essensen også i psykologens arbeid, å være mottaker av en historie i kraft av å være en fremmed, en utenforstående part. At vi ikke er eksperter i den andres liv, men observatøren. At verdien skapes nettopp der, utenfor tankenes eller samfunnets ekkokammer, ved hjelp av metoder vi bearbeider den annens fortellinger med, før vi sender dem tilbake. Så her har vi visst mer til felles enn vi tror, journalistene og psykologene. Tine utdyper hva rollen som frilanskorrespondent betyr for henne:

– Jeg får kombinert min observerende rolle med de klassiske journalistiske redskapene: I utgangspunktet skal jo vi journalister kunne skrive om alt. Det er det vi er utdannet til, å arbeide med temaer vi i prinsippet ikke vet noe om. Det er akkurat dét det utenforstående perspektivet kan. Men kanskje handler det også om det personlige. Jeg tror jeg alltid har følt meg litt som en outsider. Det er jeg jo egentlig ikke, men jeg har alltid likt rollen som den som står og lurer på hva som skjer «der inne.»

Men, vil jeg vite, er det innbyrdes motstridende krefter, å være en som står utenfor og observerer, og samtidig er den som tar steget og kaster seg ut i det ukjente? For det stoppet jo ikke med Tyrkia, turen gikk videre til Senegal. Hva fikk henne til å bare reise videre alene, i midten av tyveårene, uten noen planer eller sikkerhetsnett?

– Ja, jeg tror du har rett i at det observerende lett kan bli sett på som en passiv posisjon, i motsetning til det å handle. Det er nok to motstridende følelser eller energier i min personlighet […]. Det har jeg fra mine foreldre og det er ikke noe jeg tenker så mye over. Jeg var ferdig utdannet journalist og begynte på en mastergrad i Midtøsten-studier som jeg avbrøt fordi jeg innså at jeg egentlig bare ville jobbe. Jeg ville ut på den dype enden av bassenget […]. Enten skulle jeg til India eller et afrikansk land. Jeg hadde hatt et vikariat som redaktør i Politikens historiemagasin og hadde ingen engasjementer etter sommerferien. Og da tenkte jeg at «Det er nu. Det er fandme nu!»

I løpet av to uker hadde hun leid ut leiligheten sin og bestilte en enveisbillett til Dakar, uten jobb, uten nettverk. Det virket som et godt sted å forbedre fransken, og ikke minst et tilstrekkelig stabilt og trygt land. Men ifølge Tine er de fleste dansker ikke særlig interessert i hva som skjer på det afrikanske kontinent. Så hvordan beskrive denne delen av verden på en ny måte i vestlige medier? Med andre ord, en åpenbar utfordring for en ung journalist med et kall, men også en langsiktig plan i en verden med rift om de gode stillingene.

– Jeg tenkte at jeg kommer ikke bare til å bli tilbudt en korrespondentstilling. Det har tradisjonelt vært noe man blir belønnet med hvis man har jobbet 20-30 år ute eller har gjort det svært godt på annet vis.

Skitne føtter og veien til det gode liv

Et av temaene jeg ofte kommer over i samtaler med andre expats, og særlig de som beveger seg utenfor velferdsstatenes trygge favn, er hva som gjør et liv godt. Hvorfor klarer vi ikke bare å nyte godene vi er forært her hjemme, i verdens lykkeligste hjørne av verden? Kan vi i det hele tatt tillate oss å klage når andre har det så uendelig mye verre? Jeg blir nysgjerrig på Tines betraktninger, hva gjorde oppholdet i Senegal med henne?

– Man innser hvor privilegert man selv er, men det handler også om noe sånt som at man aldri har rene føtter! Jeg tror jeg hadde lyst til å bli skitten, komme ut og måtte gi slipp på kontrollen. Jeg hadde ikke noen partner eller barn, og hadde ikke et behov for å etablere meg.

Jeg forestiller meg et øyeblikk følelsen av aldri å bli kvitt sanden som samler seg i sandalene, i huset, i sengen. Så ubetydelig, men tærne krøller seg likevel automatisk her jeg sitter med føttene trukket opp under meg i den nyinnkjøpte sofaen som på en måned har introdusert meg til en tilværelse av komfort jeg ikke visste var mulig. Jeg får denne merkelige blandingen av dårlig samvittighet og takknemlighet som jeg tror kjennetegner hele min demografiske gruppe. Utenfor leiligheten min bor det et dusin mennesker som året rundt sleper de få eiendelene sine rundt i byen iført ihjelgåtte sandaler. Rene føtter er langt nede på listen av hva de kan forvente at dagen vil bringe, og den stusselige euromynten jeg tilbyr når de spør om matkuponger føles mer som avlat enn noe annet.

– Det høres kanskje kontraintuitivt ut, men jeg har fått ganske lave forventninger fordi virkeligheten i Senegal gjorde at jeg ikke kunne gjøre så mange ting på en dag. Infrastrukturen i Dakar var veldig lite mobil og på grunn av varmen og fuktigheten ble man sliten og måtte ofte holde seg i skyggen. Noen ganger kunne man vente en time på bussen, andre ganger kom den etter fem minutter, Google Maps hadde ingen tabell. Man kunne ta taxi som var ganske billig, i hvert fall målt i vår valuta, men det var likevel langt fra A til B fordi det var så mange biler på veiene. Jeg tror det var deilig å ikke ha noen forventninger. Hvis jeg kunne gå på både franskkurs og dans på én og samme dag og deretter kanskje treffe noen venner, var det helt vanvittig.

Tine forteller at det har gitt henne en stor fordel å ha lave forventninger: Det har gjort at hun setter mer pris på det som fungerer, og tør å kaste seg ut i situasjoner hun ikke vet hvordan vil ende.

                                                                                                              Foto: A. Repål

Oppgjøret med kontrollen

«Kontrollbehov?» noterer jeg på arket jeg har liggende foran meg, og lurer i samme øyeblikk på hva som egentlig skiller en psykologsamtale fra et intervju. Før jeg får spurt om dette med kontroll kommer Tine meg i forkjøpet:

– Tidligere har jeg syntes at prosessen i journalistikk har vært vanskelig. Jeg er nok svært kontrollert som menneske, men de fleste som kjenner meg ser meg ikke som det. Jeg har erfart at kontrollen ikke gir meg noe godt, og har prøvd å bare være i prosessen hvor jeg ikke kunne ha kontroll. Jeg visste jo ikke hvordan jeg skulle få tjent penger eller hvordan det hele skulle ende! Selvfølgelig kunne jeg jo bare dra hjem, det er jo det en privilegert bakgrunn handler om, å ha en sikker plattform å vende hjem til, et system som griper oss. Men på et tidspunkt kjente jeg på en lyst til å bare miste kontrollen fullstendig og å gå i hundene.

Men hun gikk slett ikke i hundene. Tine drakk daglig kaffe på hjørnet sammen med de lokale, som den eneste hvite kvinnen i nabolaget. Men hun følte seg også som et objekt, en med penger man kunne gifte seg med og komme til Europa. Hun kunne ikke være sent ute for å danse, ville ikke bli sett på som et seksuelt vesen. Så var hun igjen en som stod utenfor, og hun ser i ettertid at det gjorde det vanskelig å miste den relasjonelle kontrollen. Men samtidig har perioden i Dakar nok styrket hennes syn på seg selv:

– Jeg tror det har gjort at jeg føler meg sikker på at jeg beveger meg godt i mange ulike miljøer.

Det er fascinerende hvordan opphold i utlandet kan forandre oss som mennesker. Når vi vender hjem er det et annet menneske som kommer tilbake, egenskaper, preferanser og identitet er skrudd fra hverandre. Vi forsøker å lappe det hele sammen på nytt når vi står der med passet i hånden på grensekontrollen og skal vennes oss til å snakke morsmålet vårt igjen. For det er ikke uten risiko for å miste seg selv man oppsøker det ukjente, og jeg synes det er modig hvordan Tine tvang seg til å gi avkall på kontrollen.

Noen går i hundene, andre blir hengende i en ufri tilværelse med følelsen av å bare akkurat ha hodet over vannet.

Jeg tenker på det paradokset vi ofte kommer over i terapisammenheng: at mange mennesker i et ekstremt velfungerende samfunn som vårt eget har en uhensiktsmessig grad av indre kontroll og en overdreven bekymring, kanskje nettopp fordi de frykter å slippe taket og dermed risikere å «gå i hundene.» Men konsekvensen av dette ekstreme kontrollbehovet er jo nettopp at vi knekker. Noen går i hundene, andre blir hengende i en ufri tilværelse med følelsen av å bare akkurat ha hodet over vannet. Var det en gjennomgripende opplevelse av frihet Tine opplevde der hun satt pengelens på den lokale kafeen med føttene i rød sand, og erfarte at hun til tross for blikk og kommentarer kunne bevege seg i nær sagt hvilken som helst kontekst? Og hva brakte henne til Paris? «Ja!» sier hun momentant til mine refleksjoner og fortsetter:

– Det er jo også frihet at jeg dro hit til Paris […] at jeg grunnleggende bare kan være meg selv, jeg skal ikke endre meg for å kunne være her […]. Jeg fikk et tilbud fra avisen Politiken å lage noen saker herfra, men de kunne ikke love meg noe.

Tine forteller så hvordan et intervju med forfatteren Margaret Atwood på den årlige danske kulturfestivalen Heartland Festival hjalp henne til å kunne livnære seg i en tilværelse preget av korte kontrakter og vage avtaler:

– På spørsmålet om hvordan hun hadde lyktes med å bli en suksessfull forfatter, sa hun at hun har hatt lave forventninger til livet. Det ble jeg nesten provosert over! Men det å ha lave forventninger er jo ikke ensbetydende med at man ikke prøver, bare at man er åpen for hva man får ut av det.

– Mange hjemme i Danmark idealiserer livet i Paris og tenker at jeg «bare lever livet.» Paris er en tøff by, det tror jeg mange ikke forstår. Det er vanskelig å livnære seg som freelancer, jeg må skape mitt eget arbeid hver eneste dag. Og det er ikke frihet.

Jeg undres på hvorvidt den ultimate frihet er det ultimate fengsel?  Jeg spør om Tine opplever at det faktisk må noen begrensninger til for at frihet skal kunne merkes?

– Fullstendig. Nå har jeg en fast rutine med research og skriving, og holder aldri fri før ettermiddagen. Ellers ville jeg gått i hundene!

Vi blir sittende ettertenksomme et øyeblikk, tar en slurk av tekoppene våre. En sirene  skjærer gjennom lyden av bilhorn, scootere og de taktfaste ropene fra noen gatedemonstranter i det fjerne, inntil den oppløses i den alltid tilstedeværende summingen fra en millionby. Jeg tenker på alle menneskene som hver dag lever livene sine rundt oss. Alle våre små tilværelser, så ubetydelige og forgjengelige og likevel så uendelig store – hvert vårt lille univers med det vi våger å leve ut, og alt vi velger å beholde som drømmer. Tine konkluderer:

– Det er avgjørende å virkelig gi alt og samtidig er det sundt å ha lave forventninger til hva livet skal gi en tilbake. Da mister man ikke seg selv i higen etter drømmen.