Fra naturens side er jeg ikke særlig impulsiv og tar sjelden initiativ til halsbrekkende prosjekter. Jeg har imidlertid funnet ut at jeg hvis jeg bare sier “ok” uten å tenke meg om, befinner jeg meg i uvante og spennende situasjoner rett som det er. Jeg er heller ikke noen seiler, og kan telle på en hånd hvor mange seilturer jeg har vært på i mitt liv. Så når jeg plutselig befant meg ombord i en 40 fots katamaran i det karibiske hav blant hundrevis av deltakere på en regatta arrangert av europeisk romfartssektor (av alle ting), var det fordi jeg hadde tenkte som jeg ofte gjør: «Hvorfor ikke?»
En lærerik seilas?
Jeg hadde altså overtatt en billett og en køyeplass under force majeure. Men hadde glemt å google “regatta” i forkant. For de få som måtte ha enda dårligere kunnskaper om livet til sjøs enn meg, kan jeg fortelle at en regatta er en konkurranse med etapper over flere dager med innlagte festligheter og sosialisering. En katamaran av denne størrelsen seiler imidlertid i stor grad av seg selv uten at det kreves aktivisering av hele mannskapet, så det ble rikelig med tid til å skue horisonten mens tankene vandret. Generelt tror jeg det er mye man kan lære om seg selv, menneskets vesen generelt og kanskje livet i det hele tatt, ved å tilbringe tid på en båt. Jeg har også merket meg at mange metaforer vi bruker i psykologien har referanser til det våte element.
I mindfulness er det mye snakk om elver, blader og skyer, i ACT snakkes det ofte om båter, bølger og fyrtårn. Jeg hadde engang en veileder som var opptatt av at metaforer skal samsvare med virkeligheten, og ble i harnisk når dette ikke var tilfelle. Så jeg tenkte at i forhold til hvor ofte vi bruker metaforer og hvor opptatt vi er av evidens i vår gren av psykologien, er det sjelden vi sjekker om de holder vann. Denne flaneringen er således utført på dekk, i de franske oversjøiske territoriers farvann.
Ombord på katamaranen
Lettere jetlagged møter vi mannskapet for første gang på bryggen rett før vi kaster anker: Vår tyske kaptein og kjæresten er klare, han iført en t-skjorte med påskriften “Hacktoberfest”, kjæresten i en trøye med påskriften “Thrust Me” over tegningen av et romskip. Videre består crewet av en liten italiensk familie på tre, samt ytterligere en italiensk romfarstingeniør. Jeg blir umiddelbart begeistret og tenker at det skal bli hyggelig å tilbringe de neste par ukene på 35 kvadratmeter med disse menneskene, hvilket viser seg å være sant. Båten er enkel og praktisk. Det er store lugarer (5 kvadratmeter kanskje) og jeg er svært imponert over takluken som gjør at både temperatur og luftfuktighet senkes til et komfortabelt nivå. Hvis jeg skal oppsummere standarden må jeg si at jeg er overrasket over hvor mye livet på en katamaran likner en campingferie. Det langt mer praktisk orientert enn jeg forestilte meg, rett og slett ujålete. Det meste av plassen inne i kahytten er dedikert teknisk utstyr, redningsvester, hermetikk og vanndunker. Loungeområdet får raskt funksjon som tørkerom, utekjøkken, arbeidsstasjon og tilfluktssted for sjøsyke. Det er i grunnen veldig koselig, litt som en flytende DNT-hytte av hvit glassfiber.
De første nettene står vi opp og lukker taklukene hver gang det kommer et lite regnskyll, men etter hvert som vi tilpasser oss forholdene gidder vi knapt å lukke dem. Det er jo bare vann, hvilket det er så mye av uansett. Min køyepartner (hver kvadratmeter deles ombord) velter på et tidspunkt en halvannen liters vannflaske i sengen men vi merker ingen forskjell.
Første observasjon om menneskets natur: Med tilstrekkelig konkurranseinstinkt, uvær og sjøsyke vil ingen irritere seg over rot, kaos og knapt med personlig rom, men tvert imot være takknemlige over bare å ha en flik av en våt madrass, kald pasta og en nesten tørr t-skjorte. Tips til parterapeuter.
Å smyge fra kai
Temperaturen er omkring 30 grader, vannet holder stabile 27. Ikke verst med andre ord. Jeg har fått beskjed om å løsne trossene som holder båten på plass ved bryggen samt ta inn fendere, en oppgave jeg tar svært alvorlig. Kvelden før har jeg øvd iherdig på fenderknuter. Vi smyger oss ut av den lille havnen mellom de andre båtene som også er i bevegelse og setter kursen mot startområde. “Seilet opp!” ropes det like før startlinjen og vi spretter opp på båtens øvre nivå for å vikle hovedseilet ut av den store lerretsposen. Vinden tar allerede godt tak, her er det bare å holde seg fast! Solen glitrer i det uendelige havet omkring oss, himmelen er lys blå, luften disig og varm. Horisonten dekkes av identiske hvite båter med store hvite seil. De ligner en flokk enorme svaner.
Livet ombord
Dagene starter klokken 06:00, og etter en kjapp sydeuropeisk frokost bestående av tørre toast med syltetøy skylt ned med kruttsterk espresso, gir kapteinen en briefing over dagens seilas. Vi har akkurat fått på sko og blå teamskjorter ( selvsagt med tegning av raketter og planeter), før etappen starter. Den går i en løkke rundt en klippeformasjon og videre ned til en bukt. I dag informerer kapteinen i tillegg om at det er innført rasjonering på ferskvann, strøm og toalettpapir. Det siste budskapet mottas med en noe utilfreds mumling blant mannskapet, men her er det bare å føye seg. Arrangørene, en gruppe pensjonerte romfartingeniører, har allerede påbegynt sine knitrende og utydelige beskjeder over radiosambandet. Det er umulig å vite om de omhandler sikkerhet, avhenting av dagens smurte bagetter, smaking av årgangsrom eller endringer i reglement for løpet. Den rutinerte og ordknappe kapteinen er den eneste som er fullt orientert, og gir mannskapet presise plasseringer for avgang.
Andre observasjon: Oppdatering av begrepene “medvind/motvind” er på sin plass her, i og med at moderne seilbåter ikke bare dyttes fremover av vinden, men faktisk trekkes fremover av et undertrykk. Man kan derfor både nærmest seile i motvind, samt seile fortere enn vindens hastighet! Å seile i medvind kan dessuten være direkte farlig, da bommen kan slå ned mannskap eller revne seilet. Skal vi oppdatere uttrykkets overførte betydning kan vi derfor si at det beste faktisk er sidevind. Lett motvind er også greit – litt undertrykk skal nok trekke deg fremover! En passende analogi kan kanskje være at vanskelige følelser og hendelser enkelte ganger faktisk kan skape handlekraft til å få livet i bevegelse? Eventuelt at motvind er ok, det tar bare litt lenger tid og planlegging å nå målet. I det minste får du ikke bommen i hodet, som tydeligvis kan være konsekvensen av for mye medvind.
Lykken kommer, lykken går
Flokker av flyvefisk spretter opp foran den doble baugen og flakser over bølgetoppene inntil de faller ned med små plask etter flere titalls meter i luften. En elegant sort fugl med et imponerende vingespenn har fulgt oss et par timer, nå stuper den målrettet ned etter stimen og fyller nebbet med fisk. Plutselig stikker først én, så to havskilpadder hodet dovent opp av vannet et par meter fra båten. Et sekund, så er de vekk igjen. Vi iler til og speider i håp om å få et glimt av dem igjen da en flokk delfiner med ett stjeler showet: Ut av intet dukker de opp og blir festens midtpunkt. Vi står målløse mens de begeistret viser oss sine kunstferdige saltoer, sprett og hopp. Så er de også vekk. So long, and thanks for all the fish.
Tredje observasjon: Jeg er sikker på at hvis ren lykke har sin ekvivalent i dyreverdenen, må det være delfinenene. Vi så ikke mer til dem på turen. Å forsøke å fange lykken fører som kjent til et utilfredsstillende liv, og man kan tydeligvis ikke fange glimt av delfiner heller. De finner deg hvis de vil.
Uvær
Overstyrmann speider urolig opp mot himmelen og ned mot instrumentpanelet. Jeg kjenner først en enkel dråpe på armen og rekker å lure på om jeg pakket regnjakke før himmelen åpner seg og et tropisk regnskyll av dimensjoner bryter idyllen. Nå kommer vinden i full kraft fra alle kanter og dekksoffiserene reagerer momentant: “Senk seilet, nei, slå!, Slå igjen! Alle vekk fra bommen!”. Tau fires og trekkes, det pisker i rep og blafrer i seil, det er nesten umulig å høre kommandoene gjennom uværet. Oss ferske matroser og kadetter får beskjed om å kikke etter garn, så vi holder oss fast for livet mens vi speider etter hvite garnmarkører i de etter hvert generøse bølgene. “Garn!” Roper vi gjennom vinden og peker og veiver. Vi må jo ikke glemme at vi er her for å vinne; garn i propellen ødelegger både for oss og ikke minst for fiskerne.
Fjerde observasjon: ACT-metaforen “Boat on the water” brukes ofte for å illustrere hvordan man kan observere de indre bølgene av tanker og følelser og ri dem som en båt på havet. Basert på mine observasjoner støtter jeg metaforen i den forstand at det er fascinerende hvordan klossen av en båt flyter som en kork på vannoverflaten, og når de store bølgedalene fører baugen i en skremmende vinkel ned mot dypet, ender vi på mirakuløst vis alltid med baugen opp igjen. Like fascinerende er det å være vitne til at engstelsen avtar når man stoler på at konstruksjonen holder. Jeg støtter til en viss grad idéen om å gi slipp og følge båtens bevegelser, men metaforen har en stor svakhet: “Hvis du faller ut av båten, bare observere dette og klatre ombord igjen” sier Benjamin Bryan i sin versjon. Faller man uti er det for det første mest sannsynlig ingen som legger merke det i kaoset, for det andre forsvinner båten vekk fra deg på et sekund, og for det tredje kan en seilbåt ikke bare snu og fiske opp uheldige mannskap. Metaforen tar selvsagt ikke høyde for deltagelsen i en regatta og hva det innebærer av uventet action, men det burde den kanskje. Det er jo slik livet kan fortone seg i blant.
En kvalmende opplevelse
På dekk holder førstematrosen seg fast i bordkanten med begge hender og det stive blikket forteller meg at formen ikke er i topp. “Uuuh”, kommer det først, uten noe mer, mens hun febrilsk prøver å finne en horisont å fokusere på. “Jeg gjorde generaltabben” får hun frem mellom vindkast og bølgebrus. “Du gjorde ikke generaltabben?” spør jeg vantro tilbake, men jeg kan allerede tenke meg til svaret og kaver meg over til utstyrskassen for å finne et spann. I dette været er generaltabben å gå ned under dekk. Mister du horisontlinjen er det ingen vei tilbake, andrematrosen har allerede lidd den skjebnen. “Jeg skulle bare åpne septiktankene” forsvarer den fortapte sjelen seg som nå tar et godt grep om spannet og samtidig holder seg fast i bordplaten. På en seilbåt kan man heller ikke henge over ripa hvis sjøsyken tar overhånd, i og med at ripa kun er en metallvaier i lårhøyde. “Det er bare tre timer igjen av etappen,” sier jeg, men forstår på ulydene nede fra spannet at dette er en mager trøst. Styrmann er heller ikke høy i hatten og vingler ned fra cockpiten på jakt etter en Cola. Selv om han er rakettingeniør tar han ikke høyde for hvordan en brusboks oppfører seg etter å ha blitt ristet i tre timer, så den eksploderer utover byssa og tar med seg en porselensskål som treffer dørken med et brak. Remsen med ukvemsord drukner i regn og vind, men jeg er sikker på at den var fremragende.
En stoisk rormann
Inne i kahytten singler det i glass fra skapene. Solkrem, vannflasker, laptopper, navigasjonsutstyr, kartbøker, cornflakes, pasta og syltetøysglass seiler fram og tilbake over kjøkkenbordet. Imponerende nok stoppes det meste av den ørlille kanten som kjennetegner alle møblene ombord. Jeg fanger en flaske rom på vei ned fra bordet og plasserer den i vasken. Rormann, den eneste som ikke lar seg affisere av uværet, nekter som de andre italienerne ombord å spise de seige baguettene vi får utlevert hver morgen, og har hentet salat, olivener og chorizo fra kjøleskapet. Mens vi andre holder oss fast for livet iført klumpete redningsvester kutter hun uanstrengt løk og steker dem på en panne.
Det eneste som ikke flytter seg en millimeter er det det italienske gourmetmåltidet hvor rormann uaffisert slipper en klype salt i vannet.
“Etter at jeg fikk barn har jeg blitt så engstelig,” forteller hun som en fortsettelse av en samtale vi har påbegynt om familielivets goder og onder. “Jeg pleide å være så sterk, men noe skjer med en når man får barn. Man er bekymret for dem hele tiden, redd for at det skal skje noe,” fortsetter hun. Med den ene hånden sjekker hun om det koker i den enorme gryta som balanserer på gasskomfyren, mens hun med den andre hjelper båtens yngste, høfligste og lydigste kadett med å få på seilsko før hun sender pjokken ut på dekk. Uanstrengt og uten redningsvest piler han bort til stigen opp til øverste dekk og kryper inn under bommen. Jeg prøver å følge med i samtalen mens kopper og kar flyr veggimellom. “Man blir altså så forsiktig,” forteller hun mens hun slipper en solid omgang spaghetti i gryta. «Så slår vi!» ropes det fra kapteinen mens sterke armer trekker tauene for å vende forseglet så båten kan krysse opp mot vinden. Repene slynges over dekk og løst inventar i kahytten endevendes. Det eneste som ikke flytter seg en millimeter er det det italienske gourmetmåltidet hvor rormann uaffisert slipper en klype salt i vannet.
Femte observasjon: Jeg må jobbe litt med en av favorittmetaforene mine, “Demons on the Boat”. Jeg finner den lite troverdig i og med at enhver demon som sitter under dekk sikkert er så sjøsyk at den ikke orker å terrorisere noen. Tvert imot ville den helt sikkert vært motivert for å sette kursen mot land, så den kjøper jeg ikke. En alternativ metafor kunne vært “Italians on a boat”, hvor forpliktelsen til å lage et kvalitetsmåltid fører til umiddelbar aksept av ethvert ubehag og evnen til å stå fjellstøtt selv når bølgene går høyt omkring en.
Kaos
Vi nærmer oss omsider bøya som markerer siste fase av etappen. “Hva i all verden?” utbryter kapteinen. En av de andre båtene har fått repet til målbøya i propellen og sleper nå med seg markøren. Det oppstår naturlig nok fullt kaos siden dusinvis av båter har kurs mot det nå svært uklare målområdet. De store båtene er langsomme å navigere på seil, og med denne vindretningen krysses det i alle retninger. Beskjeder ropes på tvers av båtene, det pekes og veives, over radioen knitrer utydelige meldinger. Plutselig, bak en forbipasserende båt, dukker en annen båt opp noen få meter fra oss på strak kollisjonskurs. Det blir noen hektiske øyeblikk før 15 tonn katamaran braker inn i skroget vårt. Det knaser i glassfiber og knaker i sammenføyningene. Vi går klar et øyeblikk, men så treffes vi igjen i baugen. Stemningen får med ett et preg av panikk, matrosene sendes ned til lugarene for å sjekke om vi tar inn vann. Skroget holder og vi unngår med nød og neppe flere sammenstøt. Deretter får vi navigert oss trygt over målstreken, og får endelig tatt ned seilene. Over sambandet varsles det om ulykke etter ulykke, og utover kvelden trekker flere av båtene seg ut av konkurransen hvorav én båt er totalskadd og med nød og neppe unngikk å gå ned.
Et kveldsbad
Vi er alle litt lavmælte middagsbordet. Gradvis senker mørket seg over bukten og det myke lyset i kahyttene i de rundt 80 båtene får dem til å likne flytende papirlanterner på den stille sjøen. Her ute er det liten lysforurensning, og jeg tenker på maleriet Milky Way av Peter Doig, hvor en ensom robåt ligger under et glitrende belte av stjerner som speiler seg i den kullsorte overflaten.
Jeg henter badetøy, klatrer ned den lille stigen til vannet og legger meg til å flyte mens jeg kikker opp på den uendelig store stjernehimmelen.
Styrmann har skjenket en skvett lunken rom med sukker og lime til alle, slik rom skal drikkes på disse kanter. “Godt kjempet”, sier han og løfter melkeglasset høytidelig. Dempet musikk, plask fra nattbadende regattadeltagere og klirring i bestikk blandes med den rolige skvulpingen som snart skal bysse oss i søvn. Jeg henter badetøy, klatrer ned den lille stigen til vannet og legger meg til å flyte mens jeg kikker opp på den uendelig store stjernehimmelen.
Sjette observasjon: Jeg fikk ikke testet fyrtårnsmetaforen på denne reisen. Vi gjorde nemlig ingen nattseilaser, men en vennskapsbåt testet det og ifølge den danske kadettens beskrivelser er det lettere sagt enn gjort å skue etter fyrtårn eller andre landemerker: “Man ser sgu ikke en skid! Den skide navigationsskærm blænder en vildt meget, så man sejler bare derudad i blinde.” Ikke betryggende verken for skipstrafikken eller metaforens troverdighet. Men fyrtårn er så fine at jeg lar den gå.