Tanker på vidvanke

Bertrand Russell er anerkjent som en av de store innen filosofiens verden; matematisk logikk og språk var to av mange områder hvor han leverte vesentlige bidrag. Logikk og språk er som kjent også viktige elementer i den kognitive terapimodellen. Da Bertrand Russell rundet femti år skjedde det en endring i hans interessefelt; sosiale forhold, psykologi og politikk fikk en dominerende plass. Han gikk fra å være filosof til å bli skribent og aktivist. Mer styrt av følelser enn det rasjonelle vil noen hevde.

Hvordan oppdra et barn?

En annen stor endring i livet hans kom 16. november 1921 da han ble far til sønnen John. Det uheldige for sønnen var farens nylig oppståtte interesse for «vitenskapelig» atferdspsykologi, særlig arbeidet til den ikke ukjente John B. Watson, han med Albert og rotta. Bare en måned etter at Russell fikk sønnen  publiserte Watson, i samarbeid med sin kone Rosalie Rayner Watson, artikkelen «Studies in Infant Psychology», en artikkel som skulle komme til å ha avgjørende innflytelse på Russells syn på hva som var god barneoppdragelse.

«Give me a dozen healthy infants, well-formed, and my own specified world to bring them up in and I’ll guarantee to take any one at random and train him to become any type of specialist I might select – doctor, lawyer, artist, merchant-chief and, yes, even beggar-man and thief, regardless of his talents, penchants, tendencies, abilities, vocations, and race of his ancestors. I am going beyond my facts and I admit it, but so have the advocates of the contrary and they have been doing it for many thousands of years.»

Sitatet ovenfor er fra John B. Watson. Utsagnet burde etter min mening utløse litt bekymring hos en person med kritisk sans.  Selv Watson syntes han gikk litt langt.  Men det galt tilsynelatende ikke Bertrand Russel. Inspirert av Watson begynte han å sysle med tanken om en vitenskapelig fundert barneoppdragelse. Den innebar blant annet å overse mange av barnets forsøk på å få oppmerksomhet. For mye oppmerksomhet kunne føre til at det fikk for store tanker om seg selv senere i livet.  Russell sitt nye interessefelt skulle få svært negative følger for sønnen John som tidlig utviklet angst for både det ene og det andre. Senere i livet skulle far og sønn helt bryte kontakten med hverandre.

Atferdspsykologi som løsningen på det meste

Russell, på linje med Watson, mente på denne tiden at psykologi også kunne være løsningen på de etiske, sosiale og politiske problemene som hadde oppstått i kjølvannet av første verdenskrig. For å unngå fremtidige kriger måtte menneskets instinkter temmes. Dette kunne la seg gjøre nettopp med en mer vitenskapelig barneoppdragelse:

« If existing knowledge were used and tested methods applied, we could, in a generation, produce a population almost wholly free from disease, malevolence and stupidity.”

Ikke verst! Watsons metoder for oppdragelse av individet var nå blitt løsningen for hvordan endre hele menneskeheten. Hvor ble det av logikken og den kritiske sansen? Hva skjedde da Bertrand Russell beveget seg fra emner innen logisk matematikk og språkfilosofi over til samfunnsforhold, psykologi og barneoppdragelse? Kanskje fant han svaret selv når han senere i livet skrev:

“It is been said that man is a rational animal. All my life I have been searching for evidence which could support this.”

Til hans forsvar skal sies at han senere i livet hadde mange tanker og meninger det er verdt å reflektere over, og rådene Russell gir til fremtidige generasjoner i et intervju på slutten av sitt liv er minst like aktuelle i vår tid. Du kan jo selv sjekke hva Bertrand Russell sa i 1959 ved å følge lenken.

Det er forskjell på logikk og fornuft. Bertrand Russell er et eksempel på hvor komplisert vårt sinn er, hvordan det brilliante og det håpløst idiotiske kan leve side ved side.  En som ble sterkt påvirket av Bertrand Russel var B. F. Skinner, grunnleggeren av den eksperimentelle psykologien. I sin selvbiografi «The shaping of a behaviourist» skriver han at det var Russell sine publikasjoner om «behaviourism» som førte til at han ble en «behaviourist».

Bertrand Russell er et eksempel på hvor komplisert vårt sinn er, hvordan det brilliante og det håpløst idiotiske kan leve side ved side.

Det er mange forklaringer på at «atferd» så langt ikke har vært del av navnet i Norsk Forening for Kognitiv Terapi. Deler av atferdspsykologien, også her i Norge, har vært beheftet med en rekke negative historier, noe som i mange år gjorde at ordet var assosiert med noe negativt. Men det er de færreste av oss som bedriver ren kognitiv terapi. Atferdsendring og atferds aktivering er sentrale elementer i terapien både som mål og middel. For ikke å snakke om atferdseksperimentet.

Den østerrikske psykiateren Carl Gustav Jung, grunnleggeren av analytisk psykologi må vel sies å ha representert en slags motpol til atferdspsykologien. Når jeg nevner ham er det fordi også han var opptatt av hvordan man kunne endre mennesket. I et intervju som er å finne på You-Tube sier han følgende:

“We need more psychology. We need more understanding of human nature because the only real danger that exists is man himself. He is the great danger. And we are pitifully unknowing. We know nothing of man. Far too little. His psyche should be studied. Because we are the origin of all coming evil.”

Selv om Carl Gustav Jung også synes å ha tro på at en mulig redning ligger i å studere psyken har han ikke løsningen. Vi trenger mer kunnskap.  Det store spørsmålet er vel om samfunn noen gang ved hjelp av psykologi vil  være i stand til å beskytte seg selv mot personer som Hitler, Stalin, Putin, Erdogan og Trump for å nevne noen få av de jeg gjerne skulle vært foruten. At mennesket selv er sin egen største trussel kan jeg si meg enig i. At løsningen skulle ligge i å anvende psykologiske prinsipper, uansett retning, har jeg ingen tro på.

En film til ettertanke

Filmen «A Clockwork Orange» basert på boken til Anthony Burgess er interessant i denne sammenhengen.  Handlingen er lagt til en ikke for fjern fremtid hvor hovedpersonen Alex DeLarge, hektet på Beethoven, sex og ekstrem vold lever sitt liv sammen med gjengen han leder. Han blir til slutt fengslet og går her med på å være del av et forbedringsprosjekt støttet av den brittiske regjering. Prosjektet går utpå å endre voldelige personer til gode samfunnsborgere i løpet av svært kort tid. Metoden? Joda, den bygger på atferdspsykologi, og det er vanskelig å ikke trekke tråder til Bertrand Russel sine tanker om å utrydde all ondskap og idioti i verden i løpet av en generasjon ved hjelp av prinsipper hentet fra samme kilde. En forskjell er at Bertrand Russell ville ta ondet ved roten alt i forbindelse med barneoppdragelsen, før uheldige holdninger og destruktiv atferd har utviklet seg; Alex DeLarge skulle rehabiliteres. Det blir han da også, men med det resultat at han selv blir et offer. Som et resultat av rehabiliteringsprogrammet er han nå ute av stand til å beskytte seg selv. Et vellykket prosjekt? Vel, om du ikke har lest boken eller sett filmen kan du gå til verket og vurdere selv. Filmen skapte stor debatt da den kom i 1971 og ble enkelte steder forbudt.

Atferdspsykologien har lært oss en del om menneskelig atferd, på godt og ondt. Men verken den, eller andre retninger innen psykologien kan frelse verden. Den retningen innen psykologien som ikke innser sine begrensninger forringes til en sekt.

Kilder

Anthony Burgess (2012). A Clockwork Orange. Random House UK.

Carl Gustav Jung. Intervju. TouTube.

John B. Watson: Behaviourism (1970). W.W. Norton & Company.

Ray Munk: Bertrand Russel (2001). 1921 – 1970. The Ghost of Madness. The Free Press.