Skip to main content

Forfatter

Når vanlige modeller ikke strekker til. Kognitiv terapi i arbeid med komplekse saker

Fredag 01.04.05 la en gruppe på 58 fagpersoner samt 10 ledsagere av gårde på det som er blitt en årevis fagsamling for det kognitive terapi miljøet i Norge. Seminaret hadde også i år økonomisk støtte fra NFKT. Målet for reisen var Sorrento, en liten kystby som ligger ved Napolibukten noen mil sør for Napoli i Italia.

Det overordnede temaet for fagsamlingen var anvendelse av kognitiv terapi ved komplekse saker. Programmet var lagt opp etter samme lest som ved tidligere samlinger: faglig program fra morgen til tidlig ettermiddag, så muligheter for å delta på utflukter på ettermiddag. Kveldene var avsatt til sosialt samvær med mye god mat og drikke. Etter en seks timers busstur fra Roma ankom vi Sorrento og ble innlosjert på Grand Hotell Flora; de heldige med utsikt over Napolibukten med Vesuv som reiste seg mot himmelen i det fjerne, vi andre med utsikt til en bensinstasjon med en særdeles aktiv vaskeautomat. Jeg skal ikke utdype dette nærmere enn ved å si at tankens makt over følelsene her ble satt på en hard prøve.

 

Faglig program

Lørdag foreleste professor Tore C. Stiles om kognitiv terapi ved resistente depresjoner. Han viste til de utfordringer vi fortsatt står overfor i behandling av depressive tilstander. Det er høy tilbakefallsprosent og en del tilstander er svært resistente. Han trakk paralleller mellom behandling av sosial angst, smertebehandling og behandling av depressive tilstander. Søndag fortsatte professor Hans M. Nordahl med fokus på temaet Kognitiv terapi ved sosiale angsttilstander. Han viste til at det i praksis er et begrenset antall større randomniserte kontrollerte studier av kognitiv terapi ved sosial angst. Han viste også til at individuell behandling, ut fra noen studier, synes så ha bedre effekt enn gruppeterapi. Med utgangspunkt i Adrian Wells sin modell gjennomgikk han så behandlingsopplegg ved sosial angst. Det ble også tid til egenaktivitet, og illustrasjon av behandlingen i form av et rollespill på video hvor foredragsholderen, i samspill med Wells, en gang for alle fikk kurert sin sosiale angst.

 

Første del av mandagen foreleste førsteamanuensis Leif E. O. Kennair om behandling av kompliserte tvangslidelser. Han tok utgangspunkt i konkrete kasus og geleidet forsamlingen gjennom en konkret og praktisk anvendelse av Wells sin modell for kognitiv terapi ved tvang. Ett budskap var at kompliserte lidelser ofte gjorde det enda viktigere å holde fast ved modellen. Samtidig understreket han viktigheten av å ta utgangspunkt i behandlingsmål som pasienten selv fant meningsfylt. Spesialist i klinisk psykologi Arne Repål hadde fått tildelt resten av dagen og foreleste om temaet: Ord som beveger. Biblioterapi og kognitive mønster i litteraturen. Han trakk tråden tilbake til epikureerne og stoikerne via tidligere og nålevende forfattere og prøvde å vise hvordan en kognitiv forståelsesmodell også er å finne i eldre og nyere litteratur. Siste del av foredraget fokuserte på biblioterapi som systematisk del av behandling og han gikk gjennom en del effektstudier. Det er først og fremst den rene selvhjelpslitteraturen som er undersøkt, og så langt er det oppløftende funn på flere områder. Best resultat synes å være knyttet til bruk av biblioterapi kombinert med noe behandling. Noen studier tyder på at behandlingstiden blir redusert der biblioterapi er et element i behandlingen.

Bruk av andre kanaler enn de tradisjonelle kan være avgjørende for å få kontakt med ungdommene.

Tirsdag startet med Barne- og ungdomspsykiater Bodil Solberg som foreleste om kognitiv terapi i arbeid med barn, med fokus på affektregulering og arbeid med vanskelige saker. Hun holdt et inspirerende foredrag hvor hun vektla terapeutens ansvar for å skape motivasjon hos klienten. Bruk av andre kanaler enn de tradisjonelle kan være avgjørende for å få kontakt med ungdommene. Hva er de opptatt av?  Etter lunch foreleste Håkon Stenmark om kognitiv terapi i arbeid med komplekse traumereaksjoner. Han viste til tre mål med traumebehandlingen: redusere flashbacks, modifisere overdrevent negative tanker relatert til traumet og det å unngå strategier som er med på å opprettholde plagene. Vi fikk også se noen korte glimt fra en terapitime. Seminaret ble avsluttet av Patrick A. Vogel som under mottoet ”Seus semper major” foreleste om motivasjon som faktor i kognitiv terapi. Han pekte på den betydning terapeutens holdning kan ha for å skape motivasjon hos pasienten. Han delte pasientene inn i tre hovedgrupper: de uengasjerte, de ambivalente og de deltagende. De ulike gruppene krever ulik tilnærming.

 

Natur og kultur

Lørdag var det en halvdagsutflukt til Amalfikysten med innlagt stopp i den lille byen Amalfi ved foten av fjellsiden som reiser seg bratt opp fra havet. Her satt Henrik Ibsen og skrev på ”Et dukkehjem.” Ved havnen står en statue av Flavio Gioia hvis historiske eksistens er høyst usikker, men som amalfierne stolt hevder oppfant kompasset.

Utover dette består byen av en klynge hus, et hyggelig lite torg, noen smale gater og den imponerende kirken La Cattedrale di S. Andrea Apostolo med sin tusen år gamle bronsedør. Hjemover forlot vi kysten og kjørte over fjellene. Veiene var en opplevelse i seg selv: smalere enn norske vestlandsveier og vell så spektakulære der de enkelte steder hang utover avgrunnen. Det er kanskje ikke så rart italienerne har drysset sine kirker så raust ut over landskapet. Du ser en av dem nesten uansett hvor du befinner deg, og for den troende gir de håp om et liv etter dette om ulykken skulle være ute. Vi andre klamret oss til ABC modellen.

 

Søndag var det halvdagsutflukt til Herculanum. Byen, som ble et offer for Vesuvs utbrudd i år 79. e. Kr., er mindre kjent enn Pompeii, men bedre bevart. Her finnes flere godt bevarte bygninger, møbler, ulike redskaper i tre samt forskjellige tekstiler. Detaljerte mosaikkmønster og flotte veggmalerier vitnet om sansen for det vakre også for 2000 år siden. Mandag tilbrakte vi i Sorrento. Den gamle delen av byen inneholdt både spennende butikker og restauranter. Tirsdag var siste dag av det faglige programmet. Om kvelden var det festmiddag på restauranten Osteria del Bounconvento. Tradisjonsrik italiensk mat ble akkompagnert av italiensk sang og musikk.

Etter syv retter og husets utsøkte viner satt ariene løst, selv om det kostet å være dirigent for en aften.

For den som jakter på den store gastronomiske opplevelsen kan et besøk på Ristorante Caruso varmt anbefales. Eieren Paolo Esposito er en lidenskaplig beundrer av operasangeren Enrico Caruso, noe som i stor grad setter sitt preg på restauranten. Den fremstår som et omfattende museum med mange gjenstander som har hatt en tilknytning til den avdøde tenor. Kelnerne og den øvrige betjeningen var imidlertid høyst oppegående og lystrer det minste vink. Etter syv retter og husets utsøkte viner satt ariene løst, selv om det kostet å være dirigent for en aften.

 

Dagstur til Capri

Båtturen fra Sorrento til Capri er kort. Den lille øyen stiger bratt opp av havet utenfor Napolibukten.  I morgendisen så den kjølig og litt utilnærmelig ut på tross av sitt gode rykte. Havnen, Marina Grande er liten og ikke av de mest imponerende. Det er derimot veien som fører opp til Anacapri, den ene av to små landsbyer oppe i fjellsiden. Vel oppe hadde solen fått tak, og med utsikt over Napolibukten var det ikke vanskelig å skjønne hvorfor den svenske legen og forfatteren Axel Munthe bygget sitt luftslott her.

Han iscenesatte sitt liv mer enn han maktet å leve det.

San Michele er ellers virkelig nok, og imponerer både med sin utsmykning og sin beliggenhet. Men først og fremst står den der som en uoppnåelig drøm, et symbol på menneskets streben etter en mening med tilværelsen. For Munthe ble det med drømmen. Han var aldri noen lykkelig mann om man skal tro biografene. Han var en livsløgner, han klamret seg til det vakre, til drømmen, til det uoppnåelige.

Slik var han i slekt med så mange andre av de samtidige kunstnere som oppsøkte ham. Munthe ble berømt for å forme sine drømmer og lengsler i ord, arkitektur og interiør. Han iscenesatte sitt liv mer enn han maktet å leve det. På toppen av ruinene av en gammel romersk villa, som en gang skal ha tilhørt keiser Tiberius, bygde han sitt asyl; en verden av antikke statuer, storslåtte søyleganger, sfinkser og annen fornem kunst som han hevdet å ha tilegnet seg på mer eller mindre fantastiske måter. Her ville han trekke seg tilbake, den svenske legen som tjente store penger på å behandle frustrerte overklassefruer for mer eller mindre innbilte sykdommer, men som også jobbet blant de fattige i det kolerarammede Napoli og som, i følge egne ord, hatet penger og kun behøvde ett rom med hvitkalkede vegger, en hard seng, ett enkelt furubord, ett par stoler og ett piano.

 

Hjemover

Paven døde mens vi var på italiensk jord. Det var ikke noe som preget bylivet i Sorrento i større grad, men skapte en del bekymring for hjemreisen. Ryktet om folkestrømmer på veg til den hellige stad gjorde at starten på hjemreisen ble lagt til sen natt/tidlig morgen i tilfelle trafikkork. Med en flokk trette nordmenn halvt sovende fraktet bussen oss gjennom den gryende morgenen. I en slik meditativ tilstand kom jeg til at de fleste var fornøyd både med det faglige, kulturen og samværet. Størst inntrykk? Jeg tror jeg da må trekke frem de eldre herrene med ansikt som soltørrede svisker, ikke ulike Kjell Aukrust sine tegninger av eldre alvdølinger, her iført boblejakker av den typen min bestemor pleide å gå med, hvite eggeformede hjelmer og gamle Vespaer. De hang rundt torget i Sorrento og stirret på omgivelsene med plirende gutteøyne. Belinda Angelo overtok på kort varsel oppgaven som reisefører og gjorde en utmerket jobb. Takk til Patrick Vogel og Håkon Stenmark for planlegging og tilrettelegging.