Martinsen er glad i villmarkslivet og har en hang til det melankolske. Skrive gjør han også, og har nylig flyttet tilbake til storbyen. Utover disse fakta og barten skal jeg ikke trekke sammenligningen for langt. Barten er for øvrig fjer- net for flere år siden. Oppveksten i Maridalen, med den tids obligatoriske fritidssyssel ”cowboy og indianer”, har imidlertid satt sine spor. Mannen har en stor lidenskap for de episke westernfilmene. På kontoret henger et bilde av Wyatt Earp sammen med sine brødre på veg til duell i Ok Corall. Det sier kanskje noe om Martinsens opplevelse av hverdagen, men neppe alt.

Unge år

«Hva leste du som barn?»

«Det første var vel Hardyguttene. Siden ble det mye krigshistorie og sports- bøker. Så kom Fønhus, og etter hvert Børli, Jacobsen, Nyquist og Olav H. Hauge. Av poeter er jeg for øyeblikket særlig opptatt av Kolbein Falkeid. El- lers har jeg mye glede av kriminallitteratur. Stig Larsson gikk unna på svensk nå i sommer»

«Når vi først snakker om fritid, hvilke andre interesser har du utover faget? «

«Jeg er nokså altetende når det gjelder musikk, men har en særlig hang til femti- og sekstitalls pop.»

Her kan det være på sin plass å opplyse om at Martinsen er en anstendig svingdanser, en ferdighet han tilegnet seg på kurs etter Johan Fastings metode. Dette er en fysisk aktivitet som har gitt mye glede og som i tillegg har vært til stor nytte sosialt. Han kan også traktere en torader om det skulle være ønskelig, og når vi i tillegg får vite at han er en ivrig lytter til radioprogrammet Go ́foten om lørdagskveldene begynner vi å få et bilde av allsidig herre hva musikk angår.

Det er lite i det daglige som minner om en radikal fortid under kallenavnet røde Wilhelm.

Martinsen bodde de første 25 år av sitt liv i Maridalen. Han studerte til lege i Oslo og hadde sin turnustjeneste i Nord Norge. Mellomnavnet er Wilhelm og i studietiden gikk han under betegnelsen røde Wilhelm. Fargen har bleknet noe med årene. I dag stemmer han SV, og nøyer seg som leserne har sett i spalten  ”Lederen har ordet” med å skrive mellomnavnet med forkortelsen W. Av ulike arbeidssteder kan nevnes psykisk helsevern i Tromsø, 12 år i Sogn og Fjordane og 15 år ved Modum Bad. Interessen for kognitiv terapi kom på 80-tallet, en tid da denne tilnærmingen ikke stod så sterkt.  

Kuer og planter

Nylig skiftet Martinsen arbeidssted og er nå ansatt som professor ved Klinikk for psykisk helse, Aker Universitetssykehus. Grunnen til skiftet var ønske om å bli del av et større forskningsmiljø. Han har mange prosjekter på gang, blant annet knyttet til spiseforstyrrelser, pasienter med brystsmerter og hjertebank og ikke minst to prosjekter om betydningen av henholdsvis stueplanter og kuer for psykisk helse. Han har således ansatt en stipendiat som steller kuer og en som steller stueplanter. Undertegnede har en stipendiat i Psykiatrien i Vestfold HF som forsker på hest, så dette er tydeligvis ett vekstområde. Det er kanskje ikke helt tilfeldig at han har forskningsprosjekter innen disse områdene. Blant de mange tingene Martinsen brenner for er også bål og turer i skog og mark. Nordmarka er et velkjent turterreng. Ved siden av forskning har han en dag i uken med klinisk arbeid ved angstpoliklinikken på Gaustad. Den nye jobben omfatter også undervisning, noe Martinsen synes er en hyggelig aktivitet.

Et fagfelt i utvikling

Martinsen har sittet tre perioder som leder.

Når du ser tilbake på disse årene; hva er det du spesielt vil fremheve?

«Det har jo vært en ganske formidabel utvikling. Da jeg begynte å interessere meg for kognitiv terapi var det mange kritiske røster. Dette synes jeg har endret seg. Når det gjelder foreningen så har denne blitt formalisert med sekretær og utdanningsprogrammer. Vi har en stabil økonomi. Medlemsmassen har økt fra 200 til 600. Perioden har vært preget av en nybyggerånd hvor mange har bidratt.»

Har du noen formanende ord til menigheten nå når du trer tilbake som leder?

«Nei, jeg har ikke noen pekefinger. Jeg er fornøyd med det vi har fått til i denne perioden, men nå må den nye lederen og det nye styret stake ut kursen videre. Men jeg vil fortsatt være aktivt med i miljøet.»

Andre faglige tema du er opptatt av?

«Jeg er opptatt av selvhjelp og ser at kognitiv terapi her har mye å tilby. Selvhjelp er også viktig i et folkehelseperspektiv. Det er langt flere som sliter med psykiske plager en hva det finnes tradisjonelle behandlingstilbud til. Et annet område er å nå frem med budskapet om at kognitiv terapi ikke bare er teknikker. Individuell tilpasning av den kognitive modellen er også noe mange synes å slite med og som det er viktig å fokusere på i undervisning og veiledning.»

Jeg tror mange av foreningens medlemmer har et bilde av Martinsen som en lun og ettertenksom mann. Det er lite i det daglige som minner om en radikal fortid under kallenavnet røde Wilhelm. Oppslag i gamle avisårganger kan imidlertid tyde på at han også har en annen side. ”Raser mot rødmeoperasjon” står det å lese i en utgave av VG fra 1999. Videre kan vi lese at  ”Psykiateren reagerer mot inngrepet thoracal sympatektomi, som gjøres ved Volvat medisinske senter. Grunnen er at inngrepet er et ikke-reversibelt inngrep.” Martinsen kan tydeligvis la seg engasjere faglig og gå på barrikadene om det skulle være nødvendig. At han er forspurt av det anerkjente internasjonale forlaget John Wiley & Sons om å skrive en engelsk bok om psykisk helse og fysisk aktivitet er heller ikke til å kimse av.

De mørke sider

Det er vanskelig å intervjue foreningens avtroppende leder uten å komme inn på mer personlige sider som fobier og negative grunnleggende antagelser.

«Hvor er det skoen trykker Egil?”

Som leseren kanskje har lagt merke til har jeg lagt an et mer terapeutisk stemmeleie og tiltaler Martinsen ved fornavn.

«Jeg er mørkeredd,» svarer Martinsen med lav stemme.

Ute er det mørkt og mange timer til daggry. Dette er kanskje ikke en mann som nyter adventstiden, tenker jeg. Vinterdepresjon er jo et kjent fenomen, men vinterangst er kanskje underdiagnostisert.

Nå, så der har vi forklaringen på din lidenskap for brenning av bål. Hva med negative grunnleggende antagelser?

«Det må vel være det å ikke være god nok, det å ikke strekke til. Jeg har vel også en liten melankolsk side. Her har jeg god nyte av både litteratur og fysisk aktivitet. Jeg har også nytte av det jeg kan om kognitiv terapi.»

Duellen i Ok Corall er over. Han tar med seg stipendiatene sine, kuene og potteplantene, og sammen vandrer de ut i vinternatten for å slå seg ned ved leirbålet.

Tenkte jeg det ikke. Martinsen er en helstøpt mann som lever som han taler. Det er langt mer enn hva som kan sies om en del av de gamle stoikerne. Vi avslutter intervjuet med lett mimring over tider som var. Martinsen viser til at han jo er oppvokst under pietistiske forhold med et nøkternt forhold til tilværelsen. Det er ikke helt lett å få dette til å stemme med hans lidenskap for ABBA, men kanskje det ligger en lengsel her etter glitter og glamour som ikke ble tilfredstilt i barndommen.

”Vil du lese intervjuet før det går i trykken” spør jeg Martinsen.

”Nei, det trengs ikke, du vil meg vel vell.”

Jeg tok det som et kompliment. Det var da, noen dager etter intervjuet, jeg så for meg Martinsen forlate vervet som leder i Norsk forening for kognitiv terapi. Duellen i Ok Corall er over. Han tar med seg stipendiatene sine, kuene og potteplantene, og sammen vandrer de ut i vinternatten for å slå seg ned ved leirbålet. Martinsen, iført platåsko og glitrende ABBA kostyme, myser mot månen og trekker frem en diktsamling av Børli og leser et dikt, før han hiver en ny pinne på bålet, tar frem toraderen og spiller noen strofer av ABBAs ”Why Did It Have To Be Me.” Jo da Egil. Vi vil deg vell. Takk for innsatsen, og neste gang du føler deg alene når det blåser opp til storm i Ok Corall så gi oss ett hint. Vi er en gjeng på 600 stykker nå. The Mild Bunch!