En kvinne oppsøkte Buddha. Hun var i dyp sorg etter at hun hadde mistet barnet sitt, og i sin fortvilelse oppsøkte hun den store mester. Buddha hørte lenge på hennes historie, og sa til slutt at det var mulig han kunne hjelpe henne. Men for at han skulle klare det, måtte hun først skaffe ham sennepsfrø. Og disse måtte komme fra et hjem uten sorg.

Kvinnen forlot Buddha i takknemlighet. Hun banket på det første huset hun kom til. Hun framførte sitt ærend, og hun ble invitert inn. Sennepsfrø kunne hun gjerne få. Men da kvinnen spurte om huset var uten sorg, svarte vertinnen at hun var enke. Og så fortalte hun sin historie om den sorg hun hadde opplevd etter at hennes kjære ektemann døde fra henne.

Kvinnen gikk videre og banket på neste hus. Også her framla hun sitt ærend, og hun ble invitert inn. Også i dette huset hadde de sennepsfrø til overs. Men da kvinnen spurte om huset var uten sorg, fortalte vertinnen om sin store sorg etter at hennes søster hadde dødd fra henne. De to kvinnene ble sittende og dele sine smerter.

Og slik fortsetter historien. Kvinnen fant aldri et hjem uten sorg, så hun kom aldri tilbake til Buddha. Men ved å oppsøke andre mennesker erfarte hun at hun ikke var alene om sin smerte. Hun lærte at hennes egen sorg var den del av den store sorg i verden. Og ved at hun delte sin smerte med andre ble den lettere å bære.

Ofte kan slike historier eller metaforer illustrere viktige faglige poeng på en bedre og mer presis måte enn omfattende teoretiske utlegninger.

Etter en tre dagers kongress med godt faglig program fra morgen til kveld, er det denne legenden jeg husker best når jeg tenker tilbake. Oppe i alle fakta og all teori var det noe som traff hjertet. Og som med enkle ord formidlet en dyp sannhet.

Ofte kan slike historier eller metaforer illustrere viktige faglige poeng på en bedre og mer presis måte enn omfattende teoretiske utlegninger. Og de kan være svært nyttige å ha i arbeidet med å hjelpe mennesker med sjelelig smerte. Jeg har derfor tenkt at dette kan være starten på en spalte, der vi kan dele slike historier med hverandre. Disse kan ha forskjellig form; metaforer, legender, historier, eventyr, dikt eller utdrag av litterære tekster. På denne måten kan vi sammen lage oss en kilde, en databank, som kan berike våre liv som helsearbeidere.

Jeg har utfordret min gode venn og kollega Asbjørn Søviknes fra Psykiatrisk klinikk i Førde til å overta stafettpinnen og løpe andre etappe i metaforstafetten. I sine yngre dager var  Asbjørn en habil løper og fotballspiller. I tillegg til å være psykiater og kognitiv terapeut er han filolog. Han er spesielt interessert i poesi, og hans bidrag kommer i neste nummer.