Workshop i veiledning for kognitive atferdsterapeuter i Newcastle

Wokshopen ble ledet av professor Mark Freeston, sosialarbeider og kognitiv terapeut Peter Armstrong og psykolog Vivian Twaddle, PhD. Disse var tre svært erfarne terapeuter og foredragsholdere som tidligere hadde gjennomført dette tilbudet mange ganger, noe som preget både fremføring og fremdrift.

Som nevnt var dette en tre dagers workshop med deltakere fra ulike profesjoner (hovedsakelig med det som hos oss tilsvarer 3-årig helsefaglig bakgrunn) fra ulike deler av England. Noen hadde deltatt tidligere og noen var der for første gang. Vi tre fra Norge var de eneste utlendingene. Dette innebar at alt i fra kateterundervisning til engasjement av deltakerne i ”brainstorming” to og to og rollespill med hverandre foregikk på engelsk. Deltakelse i de forskjellige gruppen skjedde etter en rotasjonsordning. Etter hvert som det ble mer og mer komplisert fikk vi tre fra Norge danne vår egen gruppe hvor vi kunne benytte oss av vårt eget morsmål i de terapipregede og veiledningsrelaterte rollespillene. Hver undervisningsbolk og gruppevirksomhet ble avsluttet med tilbakemelding i plenum, og hver dag ble avsluttet med en selvevaluering og evaluering av undervisningsinnhold og undervisningsform. Deltakernes innspill ble tatt vare på og det ble etter hvert klart at resultatene fra prosessen i workshopen ikke bare var tiltenkt oss, men også var viktig og nyttig informasjon i undervisernes forsøk på stadig å videreutvikle modellen sin.

Wokshopen foregikk i pittoreske omgivelser i Wallsend ved enden av Hadrians mur. Selve undervisningslokalitetene var lagt til et museum, kalt Segedenum (som ingen visste hva betydde), med utsikt utover restene av en gammel romersk festning og et romersk bad. Pausene ble benyttet til ”oppdagelsesreiser” rundt i museet og det omkringliggende området. Været var stort sett svært fuktig, men uten direkte nedbør. Torsdagskveld samlet en del av deltakerne og underviserne seg på en japansk restaurant. En minnerik opplevelse i seg selv hvor kokker og gjester deltok i en underholdende tilberedning av matrettene.

Selve temaet i undervisningen, veiledning, var sentrert rundt en systematisk modell for forståelse av ulike faktorer og nivåer i veiledningsprosessen. Den var ment å gi klare indikasjoner på hva som eventuelt gikk galt i veiledningen og hvilke interveneringer som var mest hensiktsmessige.

Hva lærte vi så?

Veiledning i kognitiv terapi er komplekst. De fleste lærer veiledning gjennom imitasjon eller ved å prøve og feile. Det er derfor mye implisitt kunnskap, mange prosedyrebeskrivelser, men få eksplisitte formuleringer. Av samme årsak er muligheten for å opprettholde en konsistent ”beste praksis” begrenset. Newcastle Cognitive and Behavioural Therapies Centre har gjennom en rekke workshops nøstet ut den implisitte kunnskap hos erfarne og uerfarne veiledere, og har med utgangspunkt i dette utviklet en forståelsesramme for veiledning i kognitiv terapi. Denne forståelsesrammen definerer fire interagerende nivåer, og spesifiserer karakteristiske trekk på hvert nivå.

Første nivå er det primære input og inneholder rammene for veiledningen, samt pasientens, terapeutens og veilederens bidrag. Dette inkluderer også terapeutens seleksjon og filtrering av materiale brakt til veiledningen. Dette er veiledningens råmateriale og handler om de impliserte individer og rammebetingelsene. Selv om dette kan utvikle seg over tid vil det på et gitt tidspunkt i hovedsak være definert.  Man kan tenke på dette som: ”Hvem tar hva med til veiledningen?”

Det andre nivået er parametrene, som er karakteristika ved det spesifikke veiledningsprosjekt på mellomsikt. Det inkluderer veiledningsstrukturen, relasjonen mellom veileder og terapeut, definerte veiledningsmål, det materiale som bringes til veiledningen, samt ulike roller og funksjoner. Disse parameterne former veiledningen og vil etableres uansett. Best er det om de defineres eksplisitt gjennom kontrakt, forhandling, feedback og evaluering. Dette kan oppsummeres som: ”Hva er det nødvendig å bli enige om?”

Det tredje nivå, det dynamiske fokus, handler om hva som er i fokus til enhver tid i veiledningen. Selv om mye her handler om oppgave- og terapirelaterte tema, vil det for å sikre en god læringssituasjon, fra tid til annen være nødvendig å fokusere på forhold som rammebetingelser, sikkerhet, terapeuten, og veiledningsrelasjonen. Dette kan oppsummeres som: ”Hva må fokuseres på i veiledningstimen for å sikre at veiledningsprosessen går hensiktsmessig og læringen ikke hemmes?”

Det fjerde nivå, læringsprosessen, tar utgangspunkt i Kolbs modell for erfaringsbasert læring, men kan i teorien knyttes opp mot andre hensiktsmessige læringsmodeller. Her tar man for seg stegene i veiledningen som er nødvendige for at terapeuten kan lære og prøve ut nye ferdigheter. Det kan oppsummeres på følgende måte: ”Hva må man gjøre for å sikre at konsistent og effektiv læring finner sted?”

Erfaringer med denne modellen har vist at oppmerksomhet på disse nivåene gir en klarere forståelse av veiledningen, hindringer som kan oppstå, og hensiktsmessige måter å møte disse på.

Hva kan dette tilføre kognitiv terapiveiledningen hos oss?

Det er utdannet ca 100 veiledere i kognitiv terapi i Norge. En må således kunne si at pionertiden for kognitiv terapi i Norge er over. Utfordringen i tiden framover blir å sikre høy kompetanse og god praksis blant kognitive terapeuter. Veiledning spiller her en viktig rolle. Veiledning i kognitiv terapi er imidlertid lite omtalt i litteraturen og det har manglet gode modeller for forståelse av veiledningsprosessen.

Newcastle-gruppens konseptualisering av veiledningsprosessen virker gjennomarbeidet, erfaringsbasert og praktisk anvendelig. Ved å klargjøre veiledningsprosessen er modellen nyttig, særlig i de situasjoner der veiledningen synes å ha kjørt seg fast i et problem. Veileder og kandidat kan i fellesskap støtte seg til modellen for å se hvilke forhold som opprettholder problemet. Dette fikk vi som nevnt erfare gjennom gode rollespill. Ved å kjenne modellen får en også øynene opp for kompleksiteten i veiledning og ideer om hvorledes en best legger forholdene til rette for å lykkes, f. eks. forståelse av fordelene ved å ha en eksplisitt kontrakt mellom veileder og kandidat om hvem som har hvilket ansvar, oppgaver, mål og midler i veiledningen.

Utfordringen i tiden framover blir å sikre høy kompetanse og god praksis blant kognitive terapeuter.

Modellen gir ikke informasjon spesifikt om kognitiv terapi, men beskriver veiledningsprosessen generelt. Den er kompleks, kan i utgangspunktet virke vanskelig å tilegne seg og noe overveldende med tanke på praktisk anvendbarhet. Den er ennå lite beskrevet i artikkel- eller bokformat. For mange veiledere vil det nok oppleves som viktigere å bruke tid på å tilegne seg mer grunnleggende kompetanse, for eksempel om kognitive teknikker, problemformulering osv., framfor selve veiledningsprosessen som sådan.

På den annen side opplever alle som driver veiledning at veiledningsprosessen fra tid til annen hangler på et eller annet vis. Vår erfaring fra workshopen tilsier at Newcastle-gruppens konseptualisering da kan være nyttig. Etter hvert som det publiseres mer om modellen bør derfor interesserte veiledere koste på seg å sette seg inn i den. Veiledere som gir veileder-veiledning eller deltar i peer-groups og således ofte støter på veiledningsproblemer vil finne gruppens arbeid inspirerende og bør vurdere å delta på en workshop.

Avslutningsvis; omkostningene, språkbarrieren og vektlegging på engelske forhold kan redusere utbyttet av engelske kurs noe, så hvorfor ikke invitere Newcastle-gruppen til å holde en workshop mer tilrettelagt for norske terapeuter, f.eks på neste Inspirasjonskonferanse?