Skip to main content

Forfatter

Det nærmer seg midnatt når jeg mange timer forsinket ankommer Kristiansand med tog fra Oslo en onsdag i oktober. Go-Ahead har overtatt som transportør på Sørlandsbanen og holder tradisjonen med forsinkelser i hevd. En nesten gråtkvalt kvinnelig konduktør forteller over høyttaleranlegget at forsinkelsen skyldes manglende togmateriell. Det lille jeg har av adrenalin er på topp, og følelsen av at det er meg personlig som betaler prisen for at Go-Ahead vant anbudet på Sørlandsbanen er sterk. Men jeg sier ingen ting. Jeg klamrer meg til sinnesirkelen, den som er et sentralt verktøy i Sinnemestring Brøset-modellen. «Dette er ikke personalets feil. Jeg kommer kanskje frem før midnatt og undervisningen er ikke før i morgen!»

Bakgrunnen for turen er at jeg skal undervise i depresjon ved sinnemestringskurset i Kristiansand. Undervisningen er utsatt fra i vår på grunn av pandemien. I vår hadde jeg også avtalt et intervju med prosjektleder Stig Jarwson i forbindelse med at dette er det 25. kullet, et jubileum vel verdt å gjøre litt stas på. Det ble, på grunn av forsinkelsen, ikke mulig å gjennomføre intervjuet etter ankomst, så da måtte vi ta lunsjen til hjelp dagen etter på Hotel Radisson Blue Caledonien hvor kurset ble avholdt. Dagen før hadde hotellet i følge Jarwson lovet litt ekstra servering, da kullet hadde vært fleksible og godtatt skifte av undervisningsrom. Da de rullet inn harde pølsebrød med en tyntflytende væske med et salatblad og to reker stod det ikke helt til forventningene. Men når Jarwson hever sin dype trønderstemme blir selv sindige sørlendinger urolig, så i dag tidlig spanderte hotellet ferske wienerbrød til morgenkaffen. Konstruktiv selvhevdelse og sinnemestring i praksis gir resultater! Anne Meisingset som også er ansvarlig for gjennomføringen av utdanningsprogrammene deltok også under samtalen.

En RCT studie som ble publisert i BMC Psychiatry i år viste at metoden har effekt og at denne hadde holdt seg ved oppfølging etter 12 måneder

–  Når startet dere med sinnemestringskursene?

–  Vi begynte å jobbe med sinnemestring i 1998 og kom i gang med kurs i 2002. Vi begynte i det små med et kull på 15 deltakere i kjelleren på gamle Reitgjerdet. Etter hvert fikk Helsedirektoratet tak i det vi holdt på med, og vi fikk støtte fra dem til å implementere sinnemestringsprogrammet nasjonalt. Utdanningen skjer i samarbeide med NFKT og integrerer trinn 1, med eksamen. Det er en lukket utdanning for de som arbeider med voldsutøvere. Frem til i dag har ca. 600 terapeuter spredt over hele landet gjennomført utdannelsen. De jobber innenfor ulike institusjoner som DPS, kriminalomsorgen, familiekontor, barnevern etc. Sinnemestringsprogrammet er manualbasert og bygger på prinsipper hentet fra kognitiv atferdsterapi.

 

–  Kan dere kort skissere rammene for behandlingsprogrammet?

–  Behandlingen innledes med individuelle samtaler for kartlegging og vurdering, mens resten av terapien skjer i form av gruppebehandling. Opplegget har et fast program, med opplæring i den kognitive modellen og med mål om gjenkjennelse av hvilke tankemønstre som fører til den uønskede atferden. Pasientene får utdelt arbeidsbok og tildeles hjemmeoppgaver. Tilbudet gis som nevnte i adskilte grupper for kvinner og menn. Det er to gruppeledere, helst en av hvert kjønn, da de kan se problemstillingene fra litt ulike perspektiver, men dette har nok blitt tonet litt ned de siste årene.

 

–  Har innholdet endret seg i løpet av årene?

–  Ja, programmet har jo utviklet seg i samarbeid med brukerne. Parallelt med utdannelsen har vi jo også forsket på effekten av programmet. En RCT studie som ble publisert i BMC Psychiatry i år viste at metoden har effekt og at denne hadde holdt seg ved oppfølging etter 12 måneder. En ting vi også oppdaget etter vært var at mange brukere skåret høyt på depresjon og at det derfor er viktig også å fokusere på dette i gruppesamtalene.

Kurslederne på Ulrikkens topp

 

–  Kan dere beskrive kursdeltakerne på selve utdanningen litt nærmere?

–  Det har nok vært en overvekt av damer. De som jobber med vår målgruppe har også en god del erfaring. De er dyktige fagfolk på sine områder, og interessert å lære nye ting. Det handler mye om personlig egnethet og interesse. Det er krevende å jobbe med voldsutøvere. De som søker seg til utdanningen er genuint interessert å jobbe innenfor denne modellen. Barnevernet har forøvrig omfavnet dette tilbudet og utdannet mange. Men uansett bakgrunn er et viktig kriterium at deltakerne skal være motivert, samtidig som deltakelsen må være ledelsesforankret. Målet er jo at det skal komme konkrete behandlingstilbud ut av utdannelsen. Det er derfor viktig at deltakerne får tid og rom etter gjennomført utdanning til å praktisere det de har lært.

 

 

–  Er de pårørende involvert i opplegget på noen måte?

–  Ja, vi har samtaler med dem også. Det er viktig at de blir informert om opplegget, ikke minst barna. Samtaler med pårørende gir oss også anledning til å sjekke ut om klienten sier sannheten. Ofte stemmer det. Pårørende kan også trenge råd om hvordan de skal forholde seg. Det kan også handle om å mestre egne følelser. Dersom det er aktuelt kan vi informere om hvordan de selv kan henvises videre. Så det er viktig å ha med familien, ikke bare jobbe med klienten alene. I noen tilfeller er det også viktig å formidle at det ikke trenger å være negativt om forholdet tar slutt, men at målet da kan være å få en ok slutt. Ikke minst når det er snakk om videre samvær rundt barn. Barneperspektivet er i det hele tatt svært viktig. I noen tilfeller, der klienten ikke tar læring, må vi melde fra til barnevernet. Det kan være tøft for oss terapeuter, men også kontakten med politiet skjer som regel i samarbeid med klienten. Det oppleves ikke nødvendigvis bare negativt. De skjønner hvorfor vi må kontakte barnevernet. Vi har som regel opparbeidet en god allianse og det er lite frafall.

 

–  Det har jo også vært samarbeid utenlands?

–  Joda, vi har hatt et samarbeid med kriminalomsorgen i Russland. Det var en interessant opplevelse. Vi har også hatt et EØS – samarbeid med Romania.

 

–  Hva med fremtiden? Skal dere fortsette med å tilby utdannelsen? Det krever jo mye reising?

–  Jo, det blir vel rundt 50 reisedøgn i året, men vi trives med det, og så lenge vi får tilskudd fra helsedirektoratet og studier viser at opplegget har effekt kommer vi nok til å fortsette. Vi samarbeider jo med RVTS og treffer mange hyggelige folk.

Frem til i dag har ca. 600 terapeuter spredt over hele landet gjennomført utdannelsen.

Reisende i kognitiv terapi er, om ikke en fulltidsbekjeftigelse, så for noen en viktig del av det arbeidet de gjør. På veg tilbake til stasjonen etter endt undervisning har solen brutt gjennom skydekket. Det er mildt ute og jeg er mild til sinns. På toget, som denne dagen var i rute, søkte jeg litt rundt på nettet. «Sinte sammen på Sørlandet» stod det som overskrift på en gammel artikkel i Fedrelandsvennen som jeg kom over:

«Jeg merker at det er mye sinne nede på Sørlandet nå. Folk er enten sinte på en Facebook-side, en kunstsilo, en sminke-selger, politikere eller bare på hverandre.»

Jeg vet ikke hvem som stod bak innlegget. Leste bare ingressen. Men det kan virke som behovet for sinnemestring på Sørlandet har vært der en stund!