Torsdagskvelden har senket seg over Paris, akkurat som frostgradene har kommet snikende og forvandler de novembergrå gatenes intetsigende karakter til desembers frosne sølepytter og girlandere med Joyeuses Fêtes i iherdig lysende skrift. Et sted i bygården kjemper en av naboene seg tappert gjennom den samme julemelodien på piano igjen og igjen. Han har vist liten fremgang siden forrige jul. De enkle repetitive tonene gjør det umulig å konsentrere seg, samtidig som de verken er ubehagelige eller forstyrrende. Jeg tenker på om vi skal ha juletre i år, til tross for at det ikke er lenge før turen går hjem til Norge. Men så var det julestemningen da, er ikke desember bortkastet hvis man ikke gjør sitt for å skape den gode stemningen? “Kling kling” lyder det fra pianoet. Hva er egentlig stemninger? Og hvorfor oppsøker vi dem?
Tankene går til en tur til Alpene for noen år siden. Stemningen på toget, hvor store og små ikledd pysjamas stod og pusset tenner i korridorene, og deretter de mange timene i sovekupéens mørke med togets jevne sus, skinnenes taktfaste “klang, klang” og de ensomme ulene fra signalhornet i natten. Vel fremme gikk turen til fots opp gjennom dalførene og inn mellom de spisse fjellene som ruvet over oss. Sekken pakket med de perfekt antall kilo for dagstur, pluss de ekstra uforutsette kiloene på grunn av den solide soveposen jeg spente på i siste øyeblikk. Det er kaldt her oppe i høyden om natten.
Foto: Ine Jareid
Som en stor tilhenger av de norske turistforeningshyttene er det selvsagt å tilbringe somrene med vandring mellom de Franske ekvivalenter; refugene i Alpene og Pyreneene. Nå begynte mørket så smått å dukke frem bak de tunge trestammene, vi var fortsatt nedenfor skoggrensen. Shorts og T-skjorte virket ikke lenger som det opplagte klesvalget, men det var ikke tid til å skifte. En stor fugl flakset plutselig opp foran oss, jeg lurte på om vi var på rett vei. Men så med ett åpnet landskapet seg og snaufjellet åpenbarte seg mellom trærne. De massive fjellveggene tårnet opp foran oss og vi kunne se den smale stien som kveilet seg videre opp til passet.
Men når opplevde jeg egentlig sist å tre inn i en atmosfære som gjorde varig inntrykk?
Vel førti minutter senere rundet vi passet og så ned på et lite fjellvann dannet av smeltevann fra en nordvendt isbre. Omkring på alle kanter strakte spisse topper seg opp mot den kveldsblå himmelen. En liten stue klamret seg til den ene skråningen, et gyllent lys strømmet ut av de små gluggene. Vi trampet opp den lille trappen, satt støvler og sekk fra oss på trammen. Inne i stue var det varmt og fuktig, muntre og trøtte vandrere satt ved langbord og slurpet i seg suppe og drakk rødvin fra tykkantete glass. Innehaveren av dette refugiet kom mot oss, en eldre kvinne med en bestemt mine. “Her” kommanderte hun oss, og vi klemte oss ned mellom det som viser seg å være to trivelige lingvister fra baskerlandet. Etter et hutrende kveldsbad i fullmåneskinn bar det inn i sovekammerset med køyesenger tett i tett innebygget i veggen, de smale trestigene var glatte av slitasje.
Lokale oster
Etter en lang dags vandring i det til tross for høyden alltid imponerende frodige landskapet, passerte vi en liten hytte langt utenfor allfarvei. “Fromage” stod det nesten uleselig på et skilt, og rumlingen i magen gjorde at vi snudde og trasket opp til det litt stusselig utseende huset. På disse kanter kan gastronomiske overraskelser komme når man minst venter det, så det gjelder å ha åpne øyne og et åpent sinn. Det tok noe tid fra vi banket på til det kom lyder innenfra, og jeg rakk akkurat å foreslå at vi skulle gå videre da døra gikk opp. Den middelaldrende kvinnen som kom til syne myste mistenksomt på oss, hun så ut til å ha levd et liv en sosialrealistisk roman verdig, og med et grynt ba hun oss komme innenfor. Foran vinduene hang det ulltepper, sigarettrøyken hadde satt seg i de umalte treveggene og slitte møblene, støvet sto stille i luften. Et jaktgevær hang på veggen. Fra døråpningen så jeg minst tre katter og en hund. Et strømaggregat durte på baksiden av hytta og holdt så vidt liv i en lyspære i taket. Uten småprat åpnet hun et kjøkkenskap på veggen, hentet et brett med hjemmelagde oster og plasserte dem på en slags disk.
Foto: Ine Jareid
En av kattene smøg seg langs sofaryggen og hoppet opp på osteskapet der den begynte sin vante vaskerutine. Kvinnen skar av en osteskorpe og rakk den frem. “Smaksprøve” sa hun kort. Jeg skulle akkurat til å takke pent nei for oss begge da min bedre halvdel entusiastisk tok imot og bestilte en av hver ost mens han gomlet i seg skorpene. “Så har vi ekte lokale ingredienser til nisten i morgen” sa han, fortsatt like begeistret mens vi fant veien tilbake til stien vi kom fra.
En evig lengsel
Er søken etter det autentiske i produkter og opplevelser egentlig behovet for å oppleve en spesiell stemning? Og er dette ikke egentlig bare eskapisme, behovet for noe annet enn den virkeligheten vi lever i? Kontrasten mellom det funksjonelle, rene, moderne og det sjarmerende, ekte og unike. Det høres ut som et problem for en svært privilegert del av befolkningen, de som drikker overpriset øl på det nyåpnede kjede-mikrobryggeriet mens de akker og uffer seg over hvordan gentrifiseringen har drept alt av personlighet bydelen har å by på. Med de mener jeg selvsagt meg. Men når opplevde jeg egentlig sist å tre inn i en atmosfære som gjorde varig inntrykk?
Et grenseløst teater
Tidligere i høst var jeg på et teaterstykke som gjorde dypt inntrykk. Stykke var The Burnt City av gruppen Punchdrunk, og var av typen immersive theatre. Dette betyr kort sagt at skuespillere og publikum beveger seg på samme arena uten klare skillelinjer, og Punchdrunk er kjent for å levere de meste imponerende av slagsen. Forestillingen fant sted i et gammelt fabrikklokale i Londons utkant. Ikledd hvite halvmasker over øyne og nese ble vi i publikum delt opp i vilkårlig grupper og bedt om å “leave the world behind”. Alle mobiltelefoner ble konfiskert og lagt i forseglede poser. Famlende i tussmørket fikk vi lov til å ta på alt, gå hvor vi ville, åpne alle dører vi fant. Gjennom det som må ha vært en labyrint av lerret hengende fra taket dukket det opp små lyskilder i form av lanterner stående ved siden av feltsenger. Var dette et slags krigsscenario fra første verdenskrig? Med nysgjerrige hender pakket vi ut ryggsekker og oppdaget kryptiske beskjeder med referanser til gamle greske guder, oppdaget sort hvitt bilder og kjærlighetsbrev under puter og i lommer. Det luktet av støv og oljehyre. Lydbildet kan jeg ikke lenger huske, det kan kanskje best betegnes som et altomsluttende teppe av toner. Etter det som kan ha vært en time kom jeg frem til en vegg av tykt lerret. Jeg bukket meg under og stod i en åpen hall hvor en jernkonstruksjon, som så ut som et deformert kors med en hvitkledd kvinne klamrende fast til seg, dominerte rommet til tonene fra operaen Orfeus og Evrydike.
Forestill deg å tre inn i klesskapet i Narnia igjen og igjen over flere timer.
Her er jeg redd for å fortelle mer, og vil heller bruke et øyeblikk på å oppfordre alle som har mulighet til å ta turen og se forestillingen selv. Jeg vil bare røpe at dette var i en slags Gudenes Verden, hvor en tragedie av dimensjoner ble utspilt for øynene på oss i en minimalistisk scenografi, absolutt verdt billetten i seg selv. Men takk og pris er jeg anlagt så nysgjerrig av natur at jeg saumfarte alle veggene i det enorme lokalet til jeg fant en usynlig dør som ledet ut til en lang korridor. Akkurat i det jeg fryktet at garderoben eller en nødutgang var det eneste i vente ankom jeg en kontrollpost med overskriften “You are now entering the city of Troy”. Her vil jeg ikke si annet enn at om du ble fascinert første gang du så Twin Peaks, liker Philip Pullman, gresk og romersk mytologi og tragedier, trange asiatiske markeder, gamle hotreller eller speakeasy-barer, eller bare generelt skjulte verdener og parallelle universer, så vet du hva du må gjøre. Forestill deg å tre inn i klesskapet i Narnia igjen og igjen over flere timer. (Med mindre du ikke liker blod, kabaret, vold, nakenhet, avgudsdyrkelse, surrealisme, har klaustrofobi, agorafobi, parfymeallergi, epilepsi eller hjerteproblemer. Så er det nevnt).
En verden inne i verden
Å ramle ut på den andre siden av labyrinten i fabrikklokalet føltes litt som å våkne etter en drøm og med stor skuffelse måtte akseptere at det var nettopp det – en drøm. Eller som å komme til siste side i en eventyrlig god bok. Men så likevel ikke. For selv om et teaterstykke ikke er virkeligheten i den forstand at det i avgrenset tid og rom har andre regler enn dem som gjelder i vår verden, er jo teaterstykket en del av virkeligheten. Følelsen er alt annet enn en skuffelse. Mer enn noe annet er det som å våkne. Og her kommer det jeg fascineres av med denne typen totalomsluttende forestillinger: at man skaper sin egen forestilling i forestillingen, tar valg, undersøker, åpner, lukter, utforsker.
Barndommens rike
For de av oss som tilbrakte mye tid i gamle hus som barn var dette realiteten vi vokste opp i, selve møtet med verden, dannelsen. Vi gjenkjenner lukten av kjeller eller loftsbod, forventningene i det en støvete eske åpnes, nysgjerrige barnehenders og øynes møte med en gammel filmfremviser, kasser med bilder i sort/hvitt, den sirlige og knapt leselige skriften i brev fra for lengst døde mennesker, en lang blå kjole med sarte blonder, et operasjonssett med skalpeller og saks, sjetonger i elfenben, en statue av en katolsk helgen. Alle disse gjenstandene uten umiddelbar relevans, de bærer minner av opplevelser man aldri har hatt. Og så er de likevel her, helt virkelige.
Helt siden teaterstykket i London har jeg noe ubevisst søkt dette noe, denne ubestemmelige stemningen.
Jeg tror de vekker en følelse man kan glemme som voksen hvor man sjelden hengir seg til eventyret. Det er følelsen av å utforske, la seg rive med og å fortape seg i det ukjente, bli med på historien. Å være en oppdager. Som Erlend Loe så presist beskriver i klassikeren “L”, er det til tross for et indre behov i oss mennesker etter å være eventyrere, svært få steder igjen i verden å oppdage. Jeg har ikke umiddelbart tenkt meg verken til indre Amazonas eller Antarktis, men jeg kjenner da på denne følelsen fra tid til annen. Er dette trang til å flykte fra virkeligheten, eller er det egentlig å dreie rundt et uventet hjørne, åpne en fold i den reelle verden vi befinner oss i? Helt siden teaterstykket i London har jeg noe ubevisst søkt dette noe, denne ubestemmelige stemningen.
Byens magiske rom
En kveld for noen uker siden passerte jeg i godt selskap restauranten Le Connetable i det pittoreske distriktet Le Marais. Den lille familieeide restauranten holder til i en bygning fra det 14. århundre og er en institusjon – men allikevel ukjent for de fleste. Jeg passerer den nesten daglig og har nysgjerrig kikket inn gjennom de munnblåste vinduene med røde ullgardiner. “La oss gå inn,” sier jeg og tar i klinken så det sier et muntert “ring!” i bjellen over døren. I kveld sitter en eldre mann og spiller gitar akkompagnert av en annen på piano. Et par spiller kort i et hjørne, de er begge grå i håret, kvinnen har en sort pels slengt over skuldrene. “Bord for to” spør jeg og vi blir straks geleidet opp en trapp i tre som snor seg til andre etasje. Tunge trebjelker holder det lave taket oppe, og over en håndfull runde bord, pent dekket med duker fra minst seks årtier siden, henger tunge lysekroner i solide kroker. Tunge gardiner i brun fløyel rammer inn vinduene, elegante gjester i alderen 70 år og oppover skåler muntert, stemningen er god.
Foto: Ine Jareid
Vel plassert ved en støvete vinduskarm får vi våre laminerte menyer med en litt klistrete overflate. Den elegante skriften presenterer tradisjonelle franske retter: terrin av hønselever, vannbakkels med smeltet chévre, kamskjell, andefilet med fiken. Som om de skulle komme rett fra Babettes kjøkken strømmer de mest delikate retter opp den knirkete trappen, tradisjonelt anrettet på mønstret porselen, akkompagnert av en overraskende balansert Bordeaux. Muntre toner strømmer opp fra duetten nedenunder, natten senker seg over byen.
Tilstedeværelser er uendelig store, har hverken tak, gulv eller vegger. Kunsten er å møblere dem.
Jeg kikker ut av vinduet over på Musée de la Chasse et de la Nature, den opprinnelig private samlingen av jakttrofeer som i dag er en original kombinasjon av ærverdige salonger fylt til randen med utstoppede dyr, våpen og malerier, og samtidsaktuelt kuratert kunstinstallasjoner som til sammen skaper en mystisk reise i tid, rom og verdener. Sammen med de røde plysjkledte losjene under Chagalls monumentale takhvelving i den gamle Opéra Garnier er dette et av de mest magiske stedene jeg vet om i Paris.
Foto: Ine Jareid
Nærvær
Men hva om disse stedene foruten ren nostalgi eller eskapisme har en verdi i seg selv? Hva om det å oppsøke dem ikke er en unngåelse av virkeligheten, men livsbejaende opplevelser av dimensjoner av virkeligheten vi ofte neglisjerer? Under koronaen merket vi viktigheten av direkte sensoriske opplevelser – bake kanelboller, tenne kongerøkelse, gå ut og ake på kjelke eller nyte en solnedgang. Kjenne hva det vil si å være menneske utenfor skjermen, utenfor tankenes endeløse svømmetur inne i hjerneakvariet. Er ikke søken etter en stemning det samme som søken etter ekte sensoriske opplevelser? Altså det motsatte av eskapisme, nemlig et nærvær, en tilstedeværelse ikke bare her og nå, men også i det som var, i det som skal komme eller kanskje i et annet univers. Tilstedeværelser er uendelig store, har hverken tak, gulv eller vegger. Kunsten er å møblere dem. Jeg tar sko og votter på, rusler ned på hjørnet hvor de selger juletrær, og finner et lubbent, litt for stort tre. For stemningens skyld.