Forfatter
Helge Jordahl har for meg representert en kontinuitet i psykiatrien siden jeg for første gang som grønn assistentlege kom innenfor dørene på Sandviken sykehus. Alltid like vennlig, levende og genuint opptatt av både faglige og sportslige emner. Heldig er vi som har ham i kollokviegruppen vår! Jeg føler meg beæret når jeg tar imot stafettpinnen fra ham. ”Metaforspalten, hva kan vel jeg skrive i metaforspalten?” tenkte jeg først da Helge spurte meg. Så søkte jeg til fjells der regnets pisking mot vinduene ble avbrutt av solgløtt og bjelleklang fra sauene som gikk utenfor og beitet. Der det sprakte lystig fra ovnen, og lukten av parafin la seg som en tung eim i stuen om kvelden. Da dukket bilder opp i mitt sinn. Bilder fra barndommens rike. Bilder med de samme lyder og lukter. Spikkende på en trerot foran peisen. På leting etter sauene med salt i koppen. Ludo og Yatzy ved det store spisebordet. Og bøkene. De står der ennå. Mio, min Mio, Brødrene Løvehjerte, Pippi Langstrømpe, Emil i Lønneberget, Rasmus på loffen, Ronja Røverdatter. Ivrige, små fingre trakk ut en bok, og krabbet opp på fars fang. Og far leste med sin mørke, varme stemme. 25 år senere ble egne barn like fascinert, og mor gjenoppdaget Astrid Lindgrens rike og uendelig vakre litteraturNå er det ikke lenger barn å lese for. Nå er det kun en mann og en hund innen rekkevidde, og de låner ikke med samme iver og entusiasme bort et øre til høytlesing fra barnebøker!
Sunnaneng
Der står den. Boken med bilde av de to små barna som står under kirsebærtreet. Sneen drysser ned og ligger i hauger rundt dem. Nei, ikke sne. Det er de hvite kronbladene. Sunnaneng av Astrid Lindgren. Den vakreste av dem alle. Jeg leser på nytt om lille Malin. Lille Malin på åtte år som kom til fattiggården i Norka sogn etter at lungesotten hadde tatt moren og faren. ”Stakkars meg som skal til fattiggården,” tenkte hun. ”Nå er jeg det minste fattiglemmet i Norka, og alt vakkert og morsomt er forbi.” Og tristheten fylte henne. Akkurat som da jeg var barn, legger tårene seg som en sløret hinne over øynene mine når jeg leser om den smerte, sorg og det savn som fylte Malin. Og jeg må smyge et tørkepapir opp mot øyekroken før jeg leser videre. Om Pompadulla som ønsket henne velkommen til armodens bolig, den store, veldige Pompadulla som hersket i fattiggården. Og om alle fattiglemmene; Plyten, Ola på Jola, Sommer-Nisse med trebeinet, Hønse-Hilma med det sure øyet, Lille-Stava, Kjære min, Jopperns Anna, og Jocke Kis som Gud hadde tatt forstanden fra. Og Malin hjalp og trøstet fattiglemmene. Men seg selv kunne hun ikke trøste, for den som ikke kunne leve uten noe vakkert, var det ingen trøst å få i Norkas fattiggård. Så en dag på tiggerferd overhørte hun et eventyr som ble lest for prestens småbarn, og noen av ordene bar hun med seg videre. Spiller min lind, synger min nattergal. – I glansen fra dem forsvant all fattiggårdens armod og elendighet. Og med tro og lengsel gravde hun ned en ert i potetåkeren,- med tro og lengsel om at hun en morgen skulle våkne og høre en spillende lind og en syngende nattergal. En dag da Jocke Kis gråt over stemmene og dunket hodet i veggen, fortalte hun ham om det herlige som skulle komme. – ”Når linden spiller og nattergalen synger, da hører du ikke stemmene mer,” sa Malin. – ”Er det sikkert?” spurte Jocke Kis. – ”Ja, med tro og lengsel, så går det,” sa Malin.” Og med tro og lengsel vokste en lind opp i potetåkeren! Men den spilte ikke. Og uten en spillende lind kom det ingen syngende nattergal. Linden spilte ikke før Malin gav sin sjel til det døde treet. I solrenningen våknet alle fattiglemmene av den vakreste, vakreste musikk ute fra potetåkeren, en spillende lind og en syngende nattergal vekket dem til en dag i hjertens fryd og glede. For så deilig spilte linden, så herlig sang nattergalen at alt med ett ble bare vakkert og morsomt i fattiggården.
”Metaforspalten, hva kan vel jeg skrive i metaforspalten?”
Tro og håp kan være avgjørende for mennesker. Noen finner troen og håpet i forhold til en gud. I flere av sine bøker formidler Astrid Lindgren det religiøse aspekt, slik også i historien om Malin. Men tro og håp handler ikke utelukkende om religion. Psykiske lidelser rammer mennesker uavhengig av religiøs overbevisning. Kanskje oftere enn ved somatiske lidelser svekkes troen på og håpet om bedring, – for enkelte forsvinner troen og håpet helt. De blir totalt hjelpeløse, uten kontroll, fanget av lidelsen som rammer den de er, eller den de trodde de var. Og som Malin får troen på at hun kan endre sin tilværelse, på samme måte blir det avgjørende at pasienten får troen på at han/hun selv kan påvirke sin situasjon. Innsikt og en forståelse for hvorfor problemene har utviklet seg, kan være meningsfylt, men hva så? Pasienten kan være like hjelpeløs i forhold til å lindre smerten. Malin trodde på det umulige. Som terapeuter må vi være edruelige og ikke kaste blår i øynene på de lidende menneskene vi møter. Mye galt kan gjøres med urealistiske mål. Men for mange av våre pasienter kan vi se muligheter som pasienten ikke har forutsetning for å se. Kognitiv terapi har de nødvendige elementer som skal til for å gi mange pasienter tilbake kontrollen, eller i alle fall noe av den. Teoridelen gir en måte å forstå de psykiske problemer, om enn den ikke er selve Sannheten. Metodedelen er som en kjempestor verktøykasse. Alt som kan bidra til å endre dysfunksjonelle tanker, holdninger og antagelser, kan puttes i kassen. Jeg må medgi at jeg ofte selv låner av den til eget bruk!
Ofte har jeg imidlertid ønsket at jeg kunne skrevet ut en resept på vennskap, for mange er de som lider i sin isolasjon.
Vi kan ikke gi sjelen vår for at pasienten skal få det bedre. Vi kan imidlertid gi pasienten erfaring med hvilke muligheter han/hun selv har; at kontroll over elementer i egen situasjon kan gjenvinnes. Dette avler tro og håp, og med tro og håp følger motivasjon. Og motivasjon er nødvendig for trening, trening og atter trening. Uten disse faktorer er hele behandlingsprosjektet dødfødt. Det er først med trening det blir kognitiv restrukturering som monner, og på anatomisk plan korrelerer dette høyst sannsynlig med nye synapsedannelser i vår kompliserte hjerne.
Vi møter hyppig ensomme mennesker i vårt arbeid som terapeuter, mennesker som lengter etter nærhet og vennskap. Like lite som vi kan gi sjelen vår, kan vi gi våre pasienter et vennskap. Men vi kan hjelpe dem til lettere å knytte bånd, og vi kan gi dem erfaring med respekt, vennlighet og genuin interesse. Ofte har jeg imidlertid ønsket at jeg kunne skrevet ut en resept på vennskap, for mange er de som lider i sin isolasjon.
I 2000 da jeg begynte ved Psykiatrisk Klinikk på Haukeland Sykehus traff jeg for første gang Ann Christin Rivenes. Hun fremsto som en særdeles dyktig, ansvarsbevisst og integrert fagperson. Gjennom bl.a. vår felles videreutdanning i kognitiv terapi har jeg lært henne bedre å kjenne. Ann Christin er et menneske som rommer mye! Jeg setter umåtelig stor pris på henne, på hennes lydhørhet, toleranse, lojalitet og humor, – og så har hun veldig god greie på klær! Ann Christin! Ta imot! Her kommer stafettpinnen! Med tro og håp om et varig vennskap!
