Venterom

Jeg forbinder først og fremst venterom med jernbanestasjoner, en forventning om noe som skal komme. «Everybody loves the sound of a train in the distance. Everybody thinks it´s true” synger Paul Simon i sangen Train in the Distance.Venterommet, perrongen utenfor, stedet der mennesker møtes og tar farvel. Avskjedsklemmer, sitrende forventning, stedet som rommer drømmer og lengsel, sorg og savn:

Come down to the station,
meet my baby at the gate.
Asked the station master
if the train’s running late.
He said «if you’re a-waiting
On the 444
I hate to tell you son,
that train don’t stop here anymore.»

Jeg var svært tilfreds med dette tekstfunnet som jeg trodde var fra Mystery Train, en av Elvis Presley sine mest berømte innspillinger. Men når jeg lytter til platen, synger han ikke dette verset i det hele tatt. Heller ikke originalinnspillingen til Junior Parker inneholder dette verset. Jeg fant det opprinnelig på nettet da jeg søkte etter teksten, men oppdaget så etterpå at det var hentet fra The Band sin versjon på platen Moondog Matinee. Et vakkert og sårt vers er det uansett.

Jeg forbinder først og fremst venterom med jernbanestasjoner, en forventning om noe som skal komme.

I dag forbinder jeg venterom med legekontorer og tannleger. Her er det ikke mye lengsel og forventning. Bare uro og anspenthet. Jeg prøver å unngå dem. Jeg vil heller sitte på venterommet ved en nedlagt stasjon og vente på et tog som aldri kommer eller bare passerer forbi. Nå har hele kloden blitt et gedigent venterom der vi alle venter på at pandemien skal ta slutt. Vi venter ikke på at noe skal komme, men på at noe skal ta slutt. Det kan også være en krevende øvelse.

En aktverdig holdning

Livskvalitet handler blant mye annet om å finne menig med ting og å klare å leve i nuet. Vi har jo lært at følelsen av tilfredshet er størst når vi er engasjert i en aktivitet vi opplever som meningsfylt. På noen av mine utflukter i den analoge verden har jeg derfor prøvd å se på omgivelsene med et nysgjerrig blikk. I midten av september, rett før  den nordlige delen av Jylland ble malt rød, la jeg merke til de mange pelskledde larvene som krøp omkring i gresset. Det var virkelig mange av dem. I et forsøk på å akseptere virkeligheten (intet opphold i Paris i sommer, ingen tur til Antibes) bestemte jeg meg for å bli ordentlig kjent med disse sorte og brunhårede larvene, ja bent frem prøve å utvikle en lidenskapelig interesse for dem. Mulig jeg prøvde å utøve en primitiv form for ACT her, kombinert med et forsøk på å oppnå en flyt opplevelse. Jeg plukket i alle fall opp 11 av disse larvene, tok dem med inn og la dem på en tallerken.

De rullet seg sammen da jeg plukket dem og lå helt rolig. Det ante meg jo at de var på jakt etter steder hvor de kunne forpuppe seg for så å bli til sommerfugler våren 2021. Jeg følte på ett vis at jeg håndhilste på neste års sommer uten å måtte tenke på antiback og ansiktsmasker. Det syntes jeg var en poetisk tanke, der og da.

Det tok et par timer før det begynte å klø i håndflaten på høyre hånd hvor jeg hadde båret dem. Kløen tiltok utover kvelden og det begynte å utvikle seg røde vabler. Det ante meg at dette måtte stamme fra larvene, så jeg oppsøkte den digitale verden for å finne ut mer om dem. Joda, det skulle ikke mange søk til før bilde av en bringebærspinner, det var navnet, strålte mot meg fra skjermen. Det viste seg at de ikke likte å bli herset med. De pelslignende hårene utsondrer en gift som nå var årsaken til min kløe. Og vi snakker jo ikke én enkelt larve her, men en hel håndfull. For en gangs skyld burde jeg lyttet til legeforeningen som i sitt tidsskrift i en artikkel om farlige dyr skriver:

«Mange sommerfugllarver har lokalirriterende og giftige hår, som ofte er fargerike. ….. Hårete eller fargerike sommerfugllarver må ikke røres.»

At larver av typen bringebærspinnere dukket opp i en artikkel i legetidsskriftet som omhandlet farlige dyr gjorde det ikke særlig bedre. Jeg hadde inn til da ikke en gang tenkt på disse larvene som dyr.  Etter som kløen og utslettet tiltok ble tankene på Paris og Antibes mer og mer fjerne. Jeg følte virkelig jeg levde intenst i nuet. Etter som dagene gikk ble det hele egentlig bare verre og verre. Det fine med det, og her vil jeg berømme meg selv for å tenke positivt, det er ikke en medfødt egenskap, var at det ga meg mulighet til å praktisere ACT modellen slik den brukes i forhold til smertepasienter. I skrivende stund, 13 dager etter hendelsen, er jeg på bedringenes vei. Det negative med det er at jeg igjen har begynt å bli litt frustrert av å måtte oppholde meg i dette venterommet som er skapt av pandemien.

Mulig jeg prøvde å utøve en primitiv form for ACT her, kombinert med et forsøk på å få en flyt opplevelse.

Interessen for larver og sommerfugler har avtatt.  Meteorologen Edward Lorenz introduserte begrepet «sommerfugleffekten» for å beskrive hvordan små endringer i kaotiske systemer kan gi enorme ringvirkninger. «Et vingeslag fra en sommerfugl i Brasil kan utløse en tornado i Texas.» Det er kanskje på sin plass å bytte ut sommerfuglen med en flaggermus og Brasil med Wuhan i Kina. Uansett. En ting har jeg lært, det er ikke alt som er vakkert og bærer fristende navn det er verdt å håndhilse på.